Skjermbilde 2015 09 16 23 50 39

For en liten uke siden våknet jeg opp og følte meg frisk og fin. I om lag ti minutter. Så begynte det å verke nederst i ryggen, litt på venstre side.

Smerten økte fort i intensitet, og selv om det normalt sitter langt inne hos meg å ringe legen, så endte jeg opp med å søke opp nummeret til legevakten i Oslo og ringe en tjeneste jeg heldigvis aldri hadde trengt å ringe før.

Men først etter å ha utført et kjapt Google-søk, selvsagt. Mens jeg stod i undertøyet på alle fire i et smertehelvete, googlet jeg «nyrestein». Jeg har aldri før hatt gleden av å hilse på en slik piggete røver i nyren, men det virket som en sannsynlig diagnose. I løpet av få sekunders lesing fikk jeg bekreftet at symptomene stemte.

Mellom krampeaktige og støtvise åndedrag, fikk jeg beskrevet problemet mitt til mannen i telefonen, og i det han spurte meg om jeg kunne komme meg til legevakten selv, kastet jeg opp av smerter. Lekkert.

De sendte ambulanse.

Ambulansepersonellet var flinke. De var oppmerksomme, omsorgsfulle, undersøkte meg fort, og fikk meg levert til legevakten. På veien ned målte de blodtrykk og blodsukker, og da jeg ble «sjekket inn» på legevakten, ble blodtrykket målt på nytt.

Så langt var jeg fornøyd. Jeg hadde smerter, men følte meg ivaretatt.

Deretter gikk det nedover.

Jeg fikk tildelt en kølapp og ble bedt om å avgi en urinprøve mens jeg ventet. En kølapp. «Et nyresteinsanfall er noe av det mest smertefulle du kan oppleve», står det på nettsidene til Norsk Helseinformatikk, og jeg stod der alene med en kølapp.

Og ventet.

Og ventet…

Kidney stone crystalSmertene kom i bølger, og i de mindre pinefulle stunder tafset jeg litt på Facebook for å få tankene over på noe annet. Min eks ringte meg og holdt meg ved selskap på mobilen en god stund. Sympatien fra venner og bekjente var god å ha.

Det gikk vel nærmere en time før jeg omsider ble ropt opp. Da hadde jeg gått rundt og rundt og pustet og stønnet i smerter og kvalme. Herregud, så ubehagelig. Herregud, så lenge å vente.

En lege kom og hilste på meg, ba meg sette meg ned på en stol inn på kontoret, og så begynte han å taste på PCen sin.

Og han tastet.

Og tastet…

Stilte meg et spørsmål eller to, og tastet litt mer.

Sånn holdt han vel på i 10-15 minutter, og jeg måtte opp og gå igjen. Rundt og rundt på kontoret. «Smertene kan være så intense at det føles best å vandre rundt omkring under anfallene», skriver Norsk Helseinformatikk. I symptomlisten for nyrestein heter det nemlig at man får bevegelsestrang.

Check!

Jeg følte for å gå og gå og gå. Jeg kunne gått til Roma og tilbake. Det var umulig å sitte stille.

Til slutt sa legen at han skulle få ordnet noe smertestillende til meg, og forsvant ut. Jeg studerte en edderkopp som tuslet rundt på gulvet. Den vandret rundt like hvileløst som meg selv.

Legen hadde forduftet, men edderkoppen var der i det minste for meg. Min verste fiende var blitt min ensomme venn. Jeg håpet den hadde en bedre dag enn meg.

Omsider kom legen inn igjen. Han ville lytte på hjerte og lunger, og trykket litt på magen for å finne hvor det var vondt. Så ba ham meg gå ut i gangen og vente på en sprøyte med smertestillende og muskelavslappende.

Mer vandring. Umulig å sitte stille. Minuttene gikk. Jeg var tørst, men det var ikke noe vann noe sted. Jeg følte meg dum. Fikk lyst til å rope til andre pasienter at jeg hadde nyrestein og at det var forbasket vondt, slik at de ikke skulle tro jeg var helt rar og ustabil der jeg haltet meg rundt og rundt. Men det slo meg at om jeg begynte å fortelle tilfeldige folk om diagnosen min, ville jeg nok bare fremstå som enda rarere. Så jeg holdt kjeft og lot dem heller lure.

Etter kanskje ti nye minutter kom en sykepleier og sa hun skulle gi meg sprøyter. Jeg la meg ned på en benk og fikk en dose i hver skinke.

Så forsvant hun. Og jeg gikk ut for å vente igjen.

Enda tørstere. Enda vondere.

Så kom kvalmen tilbake for fullt, og jeg så legen komme mot meg. «Finnes det et sted jeg kan kaste opp?», spurte jeg. Legen mumlet noe, snudde seg og gikk. Så stoppet han og ble stående og se på noe som skjedde i en sidekorridor.

Spyttproduksjonen i munnen begynte for fullt.

Legen snudde seg, og jeg sa at det hastet. Han gikk og pratet med en sykepleier, men alt skjedde for sakte. Greia med oppkast er at den ikke eier oppdragelse. Den venter ikke pent på sin tur. Den tar seg til rette som om den eier kroppen. Og nå ville den ut.

Jeg kikket rundt meg, fant et tomt siderom med en vask, løp inn og kastet opp. Etter et minutt med spying og spytting, kom en sykepleier inn og spurte om jeg ville ha en spypose.

Verdens mest sarkastiske svar ønsket å trenge seg ut av munnen som oppkastet like før, men jeg orket det ikke. Jeg eier tross alt oppdragelse. Hun kom med spyposen likevel, og jeg vandret ut i gangen igjen. Kvalmen hadde gitt seg, og plutselig dampet smertene bort.

Det finnes en gud, og hun heter Big Pharma!

Noen minutter senere hentet legen meg inn på kontoret sitt igjen en siste gang. Han ga meg en resept på Voltaren stikkpiller og et skjema jeg måtte postlegge for å få innkalling til CT.

Det siste jeg følte for på en fredags ettermiddag, dehydrert, slapp, og utslitt, var å gå ut i byen for å finne et postkontor, kjøpe konvolutt og frimerke, og postlegge et skjema. Så jeg gikk heller til apoteket ved siden av legevakten, fikk hentet ut smertestillende, og tok nærmeste taxi hjem.

Nå, fem dager senere, er jeg endelig smertefri. Men jeg har noe på hjertet.

Kjære Doktor. Den behandlingen jeg fikk kunne jeg fått av en app på min kjære iPhone.

* starte app *
«Hva tror du at du feiler?» Jeg velger nyrestein fra en liste.
«Har du hatt nyrestein før?» Nei.
«Hvor er det vondt?» Jeg trykker på venstre flanke på en 3D-modell.
«Har du bevegelsestrang?» Ja.
Diagnose: nyrestein.
* lukke app *

OK, de fant også blod i urinen, men det kunne strengt tatt også vært målt med en tilleggsgadget og litt Bluetooth.

Jeg er glad i det norske helsevesen. Jeg er glad i skolemedisin. Takk gud for de smertestillende legemidlene jeg fikk. Men hør nå her, kjære Doktor: Ikke vær en app! Du er mer enn det. Du være mer enn det.

Vi trenger at du er mer enn det.

Da jeg kom inn på ditt kontor skulle du bedt meg sitte ned. Kanskje lagt en hånd på min skulder. Du skulle sett på meg, og spurt meg hvordan jeg hadde det. Så kunne du fortalt meg at ut fra symptomene og urinprøven tydet det på at jeg hadde nyrestein. Du kunne gitt meg en liten undersøkelse med dine hender og stetoskop. Du skulle sagt at dere har gode smertestillende som jeg skulle få om et par strakser.

Du kunne gitt meg litt trygghet. Litt informasjon om hva som ville skje. Det virker så unødvendig at jeg skulle måtte gå rundt i et par smertefulle timer uten å vite noe som helst, når jeg egentlig kunne fått den sprøyta på ganske kort tid.

Byråkratiet kunne vært gjort unna etterpå. Jeg kunne gladelig ventet sammen med Lille Petter Edderkopp når smertene først var borte. Å bli spurt om jeg ville ha en plastkopp med vann, hadde heller ikke skadet.

I boken «Placebodefekten» skriver jeg om hvor mye betydning en leges oppførsel og kommunikasjon har å si for blant annet smerter hos pasienten. Trygghet og fravær av frykt er ekstremt viktig. Det er smertestillende i seg selv, fordi smerte uten frykt, er halvert smerte.

Vi trenger nemlig å bli sett. Vi trenger å føle trygghet. Vi trenger å vite at det finnes en løsning.

Legevakten hadde en løsning. En solid dose Voltaren sprøytet inn i skinka. Effektivt som fy. Det hadde jeg satt pris på at legen hadde sagt til meg med en gang. Men jeg satt istedenfor et par timer i uvitenhet over hva som skulle skje. Hva som kunne skje. Hva som ventet der fremme. Jeg sier ikke at jeg var redd, jeg visste jo at nyrestein er ganske ufarlig, men det handler om å besvare pasientens tause spørsmål.

Så, kjære flinke lege, start med å se pasienten før du begynner ditt arbeid på PCen.

Se. Lytt. Informer.

Kjære Doktor, ikke vær en app. Vær et menneske. Et profesjonelt medmenneske.