12646641 1551690565143642 5023168928006473467 o

I dag ble jeg tagget i et bilde en viss Thomas Knarvik valgte å lage og poste på Facebook. Det gjør meg frustrert, både fordi bildet viser en så skamløs fremvisning av manglende intelligens og kunnskap, og fordi en del ellers fornuftige meningsmotstandere legitimerer den nedrige debattformen med sine likes.

I bildet, som er en kommentar til barnebrud-debatten og Per Fugellis utspill om å møte disse flyktningene med forståelse selv om praksisen i seg selv ikke skal aksepteres, er jeg sitert fra en gammel bloggpost fra 2008:

Selv om hun hadde vært 10 år da han begynte å voldta henne ville det neppe vært snakk om en pedofil mann, med mindre det kunne dokumenteres at hans primære seksuelle interesse lå hos prepubertale barn.

Denne bloggposten handler om hvordan Polens statsminister den gang omtalte den 45 år gamle «Krzystof B» for pedofil fordi han hadde misbrukt sin datter på 15 år seksuelt. Statsministeren ønsket derfor å endre loven slik at pedofile kunne tvangssteriliseres.

Jeg reagerte den gang på statsministerens definisjon av «pedofil», og skrev i bloggposten:

Pedofile? Så vidt jeg har fått med meg var datteren 15 år første gang faren hadde sex med henne. Dette har da overhodet ingenting med pedofili å gjøre. Selv om hun hadde vært 10 år da han begynte å voldta henne ville det neppe vært snakk om en pedofil mann, med mindre det kunne dokumenteres at hans primære seksuelle interesse lå hos prepubertale barn.

Jeg blir alltid litt oppgitt i disse debattene når folk ikke tar seg bryet til å forstå definisjonene som brukes i debatter de deltar i.

«Pedophilic disorder» er definert som en «paraphilic disorder», altså en parafili, i følge DSM-5. Det havner i samme gruppe som «voyeuristic, exhibitionistic, frotteuristic, sexual masochism, sexual sadism, pedophilic, fetishistic, and transvestic disorders».

Pedofili defineres også som en primær og vedvarende interesse for prepubertale barn, altså barn yngre enn 13 år, på en måte som gir den pedofile skyldfølelse, angst, føler seg utstøtt/annerledes, har problemer med å oppnå personlige mål, eller faktisk velger å oppsøke barn for å tilfredsstille seg selv seksuelt i virkeligheten.

Men de fleste som forgriper seg på barn er ikke pedofile. Altså, de møter ikke diagnosekriteriene for å kalles pedofile. En slik presisering har ingenting å gjøre med å møte overgripere med overdreven forståelse, slik Knarvik insinuerer, når han til bildet skriver:

Pedo-juntaen, som mener at selv voldtekt av barn er relative størrelser. Jeg forstår argumentet og logikken bak bekymringen om traumatisering hos barnet, ved et brudd mellom barnebrud og ektemann, men hva er et brudd satt opp mot daglig voldtekt og undertrykkelse. Hva med de stadig pågående traumene som gjengen under anerkjenner, samtidig signalene til resten av det muslimske samfunnet. Er ikke voldtekt og pedofili nettopp voldtekt og pedofili? Igjen denne kvalmende berøringsangsten og liksom-forståelsen.

Tjomlid har sagt så mye uintelligent som legitimerer hans tilstedeværelse, selv om han i bunn og grunn er med for komposisjonens del. Det er selvsagt mange som kunne passe inn på dette arket, inkludert Tor Erling Staff, men han er litt utdatert og jeg mistenker han forsvarer for sportens skyld. Men ikke desto mindre kvalmt.

Det handler heller ikke om noen form for relativisering. Det kan synes som om Knarvik dessverre tror at begrepet pedofili sier noe om alvorligheten til handlingen. Det gjør det selvsagt ikke.

Poenget mitt er derimot en drøfting om terminologi og årsaker. Om en mann forgriper seg på en 10 år gammel jente, så er det i følge de undersøkelser som er gjort kanskje 10-20% sjanse for at han selv er pedofil. Andre undersøkelser har funnet tall fra 35-50%. Og når det gjelder incest, som denne polske saken omhandlet, finner man at pedofili sjeldnere er en årsak til slike overgrep mot barn.

De fleste som forgriper seg på barn, gjør det altså av helt andre årsaker enn at de er pedofile. Det kan være depresjon, ekteskapsproblemer, manglende tilgang på en voksen partner, asosiale tendenser, unormalt høy sexdrift, alkoholproblemer eller andre psykiatriske diagnoser. Det kan til og med skyldes hjernesvulst.

Og, så kommer det sentrale: Handlingen er like gal uansett årsak!

Å påpeke at man ikke nødvendigvis oppfyller den psykiatriske diagnosen pedofil fordi man har forgrepet seg på et prepubertalt barn, er en debatt om terminologi. Ikke om moral.

Jeg bruker tross alt ordet «voldta», noe som burde gjøre det hevet over enhver tvil om at dette er et alvorlig overgrep uansett bakenforliggende årsak. Å si at jeg mener «at selv voldtekt av barn er relative størrelser» faller på sin egen urimelighet, gitt sitatet som er valgt. Her kaller jeg overgrepet for hva det er, voldtekt, uten noen form for relativisering.

Det har også stor relevans for hvordan en slik person skal straffes og behandles. Om man har forgrepet seg på et barn fordi man er pedofil, må man behandles og følges opp annerledes enn om det skyldes et rusproblem eller en annen psykiatrisk lidelse enn pedofili.

Jeg har gjennomgått dette mer grundig i bloggposten «Vanskelig nyansering rundt pedofili» fra 2013, hvor jeg måtte imøtegå tilsvarende misbruk av dette sitatet – den gang også fra en ekstremt innvandringsfiendtlig vaksinemotstander.

I den bloggposten brukte jeg den (tidligere) psykiatriske diagnosen «pyromani» som analogi (selv om den nå er fjernet i DSM-5 fordi den omfattes av andre diagnoser), og skriver:

En amerikansk studie tyder på at mellom 14% og 39% av påsatte branner, avhengig av hvilken studie man ser på, er utført av en som lider av pyromani. Men betyr det at hvis man påpeker at den skyldige bak en brann ikke er pyroman, så sier man samtidig at brannspåsettelsen er uproblematisk og grei? Selvsagt ikke. Handlingen er like gal uansett om gjerningsmannen lider av et psykiatrisk problem eller ei. Men det er stor forskjell på hvordan man må behandle en som lider av pyromani, og en som bare setter på en brann i fylla, som en hevnaksjon, som del av forsikringssvindel, eller basert på andre motiver.

Nøyaktig det samme gjelder selvsagt også seksuelle overgrep. Denne saken handler om incest med en jente over seksuell lavalder, og skal man komme med et politisk utspill om «kjemisk kastrering av pedofile» som forebygging av seksuelle overgrep mot barn, må man i det minste klare å skille ulike problemer fra hverandre og benytte seg av korrekt terminologi.

Det er alltid like frustrerende og trist å se at folk misbruker og harselerer med et så viktig og følsomt tema for å score noen billige poeng i en debatt.

I debatten om seksuelle overgrep er en forståelse av definisjoner helt kritisk for å kunne handle til barnets beste. For å kunne iverksette de beste tiltak for å forebygge overgrep, og for å behandle offer og overgriper best mulig. Dette sitter langt inne for en del mennesker å akseptere. De vil bare ha en marginal gruppe de kan definere seg selv ut av for å skylde på og heve seg over moralsk, uten at de egentlig forstår hva de egentlig diskuterer.

Selvsagt har en rekke av de kjente vaksinemotstanderne på vennelisten til Knarvik liket bildet for full maskin. Det er som forventet. Det er dog mer rystende å se ellers oppegående motdebattanter, også fra min egen venneliste, like en slik uintelligent og skadelig ytring.

La meg til slutt si at jeg selvsagt er sterkt imot tradisjonen med barnebruder, og anser det som et alvorlig overgrep mot unge jenter. Det er ikke en tradisjon vi skal legitimere gjennom forståelse, selv om, slik jeg oppfatter Fugelli, vi må evne å møte selve individene med forståelse.

Det betyr ikke at man skal respektere tradisjonen, eller legitimere den på noe som helst vis, men derimot å møte vedkommende på et nivå det er mulig å få til dialog og endring av tankemønster. (Og selvsagt straffeforfølge, hvis det foreligger bevis for faktiske overgrep.)

Det er fullt mulig å gjøre samtidig som man sikrer barnets rettigheter og får henne i trygge hender.

Ingeborg Senneset oppsummerte det godt tidligere i dag:

Skjermbilde 2016 02 02 18 44 17

Debatten om barnebruder og overgrep mot barn burde foregå på en ryddig og informert måte. Dessverre ser vi nå at enkelte motdebattanter i innvandringsdebatten legitimerer vaksinemotstandernes tradisjonelle og veldokumenterte netthets. Det burde de holde seg for gode til.