15032132 10154565398905619 1262524061098504099 n

Hva som skremmer meg med USAs tiltredende president Donald J. Trump? Jo, det skal jeg si deg.

Det som skremmer meg er at retorikken med «oss og dem» fungerer så bra politisk. Enten «dem» er muslimer, innvandrere, fargede, homofile, transpersoner, kvinner, handicappede, psykisk syke, alenemødre, fattige, pedofile, terrorister eller kommunister.

Det som skremmer meg er at man kan få gjennomført nesten hva som helst av frihetsinnskrenkende, kvasitotalitære samfunnsendringer så lenge man klarer å bygge opp en frykt mot «dem». Trump er en mester i faktafusk og løgnaktig statistikk. Men gjenta en løgn mange nok ganger, og folket vil til slutt tro på det. Folk ønsker å tro på det, så lenge man kan stemple «dem» som problemet. Gi «dem» skylden for våre problemer. Gi folk troen på at de vil få det bedre bare vi får bukt med «dem».

Det funker i USA, men det funker like godt i Norge. Frp har bygget store deler av sin politiske agenda på det, og den sittende regjeringen er flinke til å videreføre denne retorikken. Ikke minst ser vi hvordan enkelte samfunnsdebattanter med sosiale medier og avisenes debattsider som talerstol snakker samme splittende språk. Oss og dem. Vi gode nordmenn mot de andre.

* Les også: Om flyktninger og perspektiver: Min datter er ikke alt for meg

For det er «de andre» som er problemet. Det er de andre som voldtar. Det er de andre som koster oss penger og gjør at vi må bruke 1,83 % mindre på julegavene i år, eller ta 2,4 timer kortere sydenferie enn før. Det er de andre som står i veien for at vår enorme luksus ikke kan vokse til å bli enda mer kvalmende. Det er de andre som gjør «kvinnene våre» utrygge.

Det er alltid de andre som har onde hensikter og gjør oss vondt. Det er de andre, hvem som helst som kan defineres som annerledes enn oss, som har skylda.

Og hvorfor ikke? Retorikken funker jo som faen, både for å sanke stemmer, bygge en følelse av den gruppetilhørighet de mer usikre blant oss trenger, og for å gi oss selv en bedre følelse ved å skyve ansvaret bort fra oss og vårt. Men konseptet «oss og dem» er en fiksjon. Oss og dem finnes ikke. Oss og dem er bare en konstruksjon laget for å kunne videreføre farlige holdninger, innføre skadelige lover, og for å verne interessene til de mest privilegerte blant oss.

Men det løser ingen problemer. Tvert imot er gruppetenking roten til mye vondt.

Trump kommer ikke til å løse problemet med terror ved å trakassere «dem». Han kommer til å gjøre det betydelig verre, fordi utstøtelse og mistenkeliggjøring skaper misnøye, frykt, ensomhet og motreaksjoner.

Trump kommer ikke til å løse problemet med kriminalitet ved å kaste «dem» ut av landet. Fordi de er ikke det egentlige problemet, og gruppetenking og forskjellsbehandling vil alltid skape mer misnøye, større ulikheter, og mer kriminalitet.

Trump kommer ikke til å løse problemet med fattigdom ved å skylde på «dem», enten det er muslimer, mexicanere, svarte amerikanere eller de fattige selv. Fordi folk er ikke fattige fordi det er noe galt med dem, men fordi systemet har gjort det tilnærmet umulig for dem å endre sin situasjon. Den amerikanske drømmen vil alltid forbli bare en drøm for dem så lenge de må bære rollen som «dem», de andre, outsidere, late, farlige, mistenkte, skyldige.

* Les også: Floken i nettet: Oss og dem

Trump kommer ikke til å løse problemer i amerikansk industri ved å late som om menneskeskapt global oppvarming er en løgn oppkonstruert av «dem» (kineserne). Han kommer ikke til å skape mer trygghet ved å sette rettighetene til kvinner («dem») femti år tilbake. Og han kommer ikke til å knuse IS ved å feste et jakkemerke på «dem» (muslimer) i USA.

Og her hjemme løser vi ingen kriminalitetsproblemer ved å la debatten handle om «dem». Vi redder ingen liv ved å behandle flyktninger som «dem». Vi gjør ikke landet tryggere ved å fortsette å fokusere på at «de andre» er problemet. Vi får ikke flere goder selv ved å splitte menneskeheten inn i de som fortjener godt og de som ikke gjør det.

I beste fall får vi en god og varm bukse som sakte men sikkert fryser til is.

Det er dessverre mye dritt i verden, mange farlige holdninger og grusomme handlinger. Og vi skal kjempe mot de farlige ideene, kritisere skadelige holdninger og slå ned på ødeleggende handlinger. Men vaksinen mot det vonde er alltid å samtidig inkludere, likestille, lytte og utvise kjærlighet. Angrep, utstøtelse, mistenkeliggjøring, hat og frykt rettet mot mer eller mindre definerbare grupper fungerer kun som bensin på bålet.

Det føles godt å være oss mot dem, men det er et selvbedrag. Et fryktelig farlig selvbedrag.

Først når vi innser at de er oss og vi er dem, kan vi komme videre. Først når vi forkaster hele ideen om at det bor en eller annen udefinerbar forskjell i de vi for hensiktens skyld velger å definere som «dem» til enhver tid, kan vi komme videre. Først når vi innser at problemer i samfunnet må løses med en grunntanke om at vi alle er vi, at vi alle må behandles som om vi er i en og samme familie, og at de verste blant oss like gjerne kan være søster, onkel eller nær kollega, som en fremmed afghaner, polakk eller han rare ensomme fyren som bor nede i gata, kan vi bli et bedre samfunn. Et samfunn som er enda tryggere, enda friere og enda hyggeligere.

* Les også: Løsningen på innvandringsfrykt er mer innvandring

Det er trist å se hvor fremmed det er blitt for mange å tenke over at vi alle er «vi». Vi kan ikke fortsette å drive en samfunnsdebatt og politikk som deler folk inn i grupper med ulikt menneskeverd, ulike rettigheter og en tro på at vi har fundamentalt ulike ønsker og håp for livene våre. Vi har ikke det. Vi er alle stort sett ganske like, enten vi bor i Zimbabwe, Vietnam, Irak, USA, Danmark eller Norge.

Å la debatten styres av samfunnsdebattanter som fortsatt fokuserer på hvilke problemer «de» påfører oss og hvordan vi kan redde oss selv, er oppskriften på katastrofe. Det er uintelligent og historieløst. Og før vi vet ordet av det får vi en Trumpsk regjering i Norge. Stemt frem av kronikker fylt av fremmedfrykt tildekt som nøktern saklighet og nå må vi våge å kalle en spade for en spade. Stemt frem av kommentarfeltgrums som avfeies som irrelevant av de som føler seg litt for nær skuddlinjen når motkritikken heldigvis hagler. Stemt frem av et folk som har begynt å tro at «de andre» faktisk er problemet.

Stemt frem av et folk som i større og større grad har kjøpt ideen om oss og dem, fordi den gir dem et håp om et bedre liv – basert på falske premisser.

Valget av Trump som ny president i USA er en tragedie og en skandale. Men tankesettet som har ført til at han kunne bli valgt, er langt i fra fremmed for oss. Amerikanerne er ikke noe større tosker enn nordmenn. Vi biter på nøyaktig den samme retorikken her hjemme. Oss mot dem. Båtflyktningene mot oss gode nordmenn. Muslimene mot oss gode kristne og ateister. Voldtektsforbrytere mot oss som aldri kunne tenkt oss å gjøre noe slemt mot kvinner. Kriminelle narkomane mot oss som har ting på stell. Late alenemødre mot oss som har tatt ansvar for vårt liv. Perverse transpersoner mot oss som er ekte menn og kvinner. Late somaliere mot oss som har bygget landet gjennom hardt arbeid.

* Les også: Gode Nordmenn i et iskaldt land

Vi kan ikke endre historien og tvinge en annen president på USA. Men vi kan ta ansvar for oss selv her hjemme. Ta avstand fra oss og dem-retorikken til våre egne politikere. Stemme på partier som ser på flyktninger som våre søsken, på kriminelle som familie, og på annerledesfolkene som en av oss. For hver og en av oss er lik, og hver og en av oss er annerledes. Men det er enklere å jobbe for å få folk til å se en annen vei. Så slipper vi å ta del i ansvaret selv. Og en politikk som sier at vi vil få det litt verre selv for at andre skal få det bedre, eller vi selv skal få det bedre femti år frem i tid, er vanskelig å få gjennomslag for i en stadig mer populistisk og simplistisk politisk retorikk som er bygget på budskapet om at vi har det fælt og det blir bare verre og verre.

Bare se på hvor håpløst det er å virkelig gjøre noe som monner for å redde oss selv fra klimakatastrofen. Vi vet at helvete er i ferd med å bryte løs om vi ikke tar ekstreme grep, men vi vil helst ha det best mulig akkurat nå likevel.

Så jeg frykter ikke Trump fordi jeg tror USA vil gå til helvete. Jeg frykter menneskeheten som fortsatt sliter med å være ett folk. Som fortsatt ser løsninger i murer og gjerder. Som fortsatt finner håp i hat. Om talspersonen for disse holdningene heter Donald eller Sylvi, er mindre viktig, fordi det starter og slutter til syvende og sist med meg og deg.

Ikke med dem. De finnes ikke. Det er bare oss.