Personvern & cookies: Dette nettstedet bruker informasjonskapsler (cookies). Ved å fortsette å bruke dette nettstedet aksepterer du dette.
For å finne ut mer, inkludert hvordan kontrollere cookies, se her:
Cookie-erklæring
Fra albumet ved samme navn som bloggen, unfiltered perception. En sang vi spilte inn i, tja, 1997 tror jeg. Slagverk ble vel spilt inn på musikkrommet på Tonstad skule, mens bass, gitarer og vokal ble spilt inn i stua i leiligheten jeg bodde i dengang. Innspilt og mikset i Cakewalk på min dengang så stolte PC.
Det er vel en slags kjærlighetssang. Selv om jeg har en stygg mistanke om at den kniven som trekkes et sted i refrenget ikke er så bra… strange how we come… and go.
http://tjomlid.com/audio/02 Strange How We Come and Go.mp3
Strange How We Come and Go
T/M: Gunnar R Tjomlid
you talk down to me, don’t you?
you talk down to me, don’t you?
…and then you’re gone
you ask me questions, don’t you?
you ask me questions, don’t you?
…and then you’re gone, then you’re gone!
you call me crazy, don’t you?
you call me crazy, don’t you?
…and then you’re gone
you beg for mercy, don’t you?
you beg for mercy, don’t you?
…and then you’re gone, then you’re gone!
En av de tekstene jeg er mest fornøyd med er kanskje denne. Noen vil hevde den er arrogant, selvforherligende, nedlatende osv osv. Kanskje det. Men det er slik jeg ofte har følt det. Og det overrasker meg ikke om du som leser denne bloggen ofte har følt det likedan.
Simple Minds
they come to life with their simple minds
fight and cry with their simple minds
drink and laugh with their simple minds
oh God sometimes I wish I had a simple mind
I watch them grow with their simple minds
get well paid with their simple minds
find pretty girls with their simple minds
oh God sometimes I wish I had a simple mind
but where is love in a simple mind?
no moral pains in a simple mind?
so where is life in a simple mind?
oh God I’m glad I never had a simple mind
Sangen finnes på slickerball sitt album unfiltered perception.
Tekst/melodi: Gunnar R Tjomlid
Vokal/akustiske gitarer: Gunnar R. Tjomlid
Elektriske gitarer, djembe: Tor Sindre Tjomlid
Bass: Marius Dalsmo
Slagverk: Svein Frode Tjomlid
Slenger ut en sang fra mitt gamle band slickerball. Soleil er en av de tidlige sangene som vi øvde inn, og i etterpåklokskapens lys skulle den definitivt vært kortet ned med et vers eller to før første refreng.
Oppgave for den musikkinteresserte: Bassgangen er egentlig stjålet fra en kjent norsk hit fra tidlig nittitall (1991?). Hører du hvilken?
Tekst og melodi: Gunnar R Tjomlid
Vokal/kor/akustisk gitar: Gunnar R. Tjomlid
Elektriske gitarer: Tor Sindre Tjomlid
Bass: Marius Dalsmo
Slagverk: Svein Frode Tjomlid
Soleil
do you think I don’t know you?
do you think I can’t see?
don’t you know that every word you say
is a message straight to me?
do you think I can’t feel it?
do you think it’s OK?
don’t you know that every time you turn
you change my time of day?
so come on, come on
do you feel like a shadow?
do you feel like a ghost?
do you have to act like someone else
when I say I love you most?
do you take me for granted?
do you think it’s OK?
do you know that every time you sneeze
you give yourself away?
Sangen Watch Out World ble til på hybelen min på Forus høsten 1998 da jeg studerte Medieteknikk ved Høgskolen i Stavanger (et studie jeg hoppet av etter første semester). Studier var alltid bare en distraksjon fra mitt egentlige mål – å leve av musikk – så jeg brukte stort sette hele dagene og ikke minste nettene på å lage og spille musikk. Og som den misforståtte kunsteren jeg anså meg selv som, skrev jeg denne sangen om hvordan jeg en dag skulle ta over verden…
En liten del av meg har fortsatt ikke gitt helt opp ;-)
En rar sang jeg skrev og spilte inn helt alene tilbake i 1997 tror jeg. Målet var vel å lage en depressiv og pompøs sang bare med bruk av kassegitar og synth-stryk. Synes den er litt flott jeg…
For et par år siden spilt bandet mitt noen sanger i Sirdal kulturhus. I den anledning skrev jeg en ny sang som heter Wonderscared. Opptredenen ble filmet og kan sees her.
Et par dager senere gikk vi inn i et amatørstudio og spilte inn sangen i full fart for å ha den som et minne. Sangen ble aldri mikset, men jeg fikk med meg råmaterialet, og først de siste par dagene har jeg satt meg ned og mikset låten ferdig som et lite personlig øvingsprosjekt i bruk av Cubase.
Her er resultatet:
Tekst/melodi/arr: Gunnar R Tjomlid
Vokal: Peter G Tjomlid
Piano/keyboard/kor: Gunnar R Tjomlid
Gitar: Tor Sindre Tjomlid
Bass: Marius Dalsmo
Slagverk: Svein Frode Tjomlid
Tenkte å starte en liten “kavalkade” her i bloggen hvor jeg presenterer noe egenprodusert musikk.
Jeg starter med The Victim, en sang jeg har skrevet sammen med Tor Sindre Tjomlid, og som toppet NRK Sørlandstoppen i 8 uker (så lenge som det var lov å være med) tilbake i 1998 (?).
Sangen ble i sin helhet spilt inn i min hybel på Forus da jeg gikk et halvår på Høyskolen i Stavanger, Medieteknikk. Eneste unntak er slagverk som vi spilte inn på DAT på forhånd i kjellerstua til trommeslageren Svein Frode Tjomlid. Jeg la så inn trommesporet på min PC i programmet Cakewalk, og så kom de andre gutta inn på besøk en helg hvor vi spilte inn bass og gitarer. Etter at de var reist brukte jeg en dag eller to på å spille inn min vokal, all min koring og litt perkusjon i form av “kulepenn mot skrivebordslampe”, samt mikse/editere sangen ferdig på PCen. (Jeg husker jeg syntes synd på den stakkers hybelverten som måtte høre på meg synge sangen tusen ganger etter hverandre midt om natten…) Temmelig lo-tech innspilling, men det høres ikke så aller verst ut synes jeg…
Gunnar Tjomlid (f. 1974) er blogger, foredragsholder og forfatter. Han vant prisen for «Årets sterke mening» i Vixen BlogAwards 2013, og gjennom sitt samarbeid med Nettavisen fra 2010-2013 hadde han en av Norges mest leste blogger. På bloggen sin «Saksynt» skriver han mye om vitenskap, samfunn og kritisk tenkning. Høsten 2013 ga han ut boken «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som den virker» som fikk gode kritikker og som Kulturrådet valgte å kjøpe inn gjennom sin innkjøpsordning for ny norsk sakprosa for voksne. Høsten 2016 ble boken «Håndbok i krisemaksimering» gitt ut. Tjomlid har deltatt i flere TV-programmer og er en mye brukt foredragsholder. Våren 2017 startet han podcasten «Dialogisk» sammen med komiker Dag Sørås. Tjomlid er daglig leder i IT-selskapet Thin, og er bosatt i Vennesla.
Langversjon – CV
Jeg er født i Dar-es-Salaam i Tanzania hvor jeg bodde mine to første leveår (1974-76). Min mor er engelsk, og min far er norsk. Foruten et par år i Kenya (1984-86) har jeg bodd på Tonstad i Sirdal kommune (Vest-Agder) i hele mitt liv frem til 2010 da jeg flyttet til Oslo. Der bodde jeg frem til november 2021 da jeg flyttet til Vennesla (Agder) med min samboer. Jeg har en datter (f. 2007) bosatt i Kristiansand.
Jeg har lenge gått med et ønske om å starte en ny podcast. En podcast hvor jeg kan prate. Og prate. Og prate. Om alt som interesserer meg, fascinerer meg, og irriterer meg. Hvor jeg kan ha friheten til å synse og mene, til å tenke høyt og filosofere, til å si smarte ting og dumme ting, til å ha rett og til å ta feil, til å mene noe – og endre mening fem episoder senere.
Men for at det skal funke, trengte jeg en partner. En person som er smart, men ikke formell. Morsom, men ikke forutsigbar. Tøff, men også passe ydmyk.
Den ene personen jeg kunne komme på som hadde alle disse kvaliteter, var komiker Dag Sørås. Han er bad-ass, kunnskapsrik, smart, morsom og upretensiøs. En fyr jeg deler mange meninger med, men som jeg også er passe uenig med i en del saker. Det tenkte jeg ville være perfekt til å gjøre at vi sannsynligvis kunne klare å prate sammen om ting vi begge er engasjert i, men også ha nok uenigheter til at det skaper litt friksjon.
Jeg har en innrømmelse å komme med. Dere kommer ikke til å like det, men vis raushet, vis omtanke, vis forståelse.
Jeg har nemlig sannsynligvis vært en person du virkelig, virkelig hatet. En person du skulle ønske du kunne ha dyppet i tjære og rullet i fjær. En person som plaget deg dag ut og dag inn, uten at du engang vsste hvem jeg var.
Musikalsk fortid
La oss skru tiden tilbake til høsten 2002. På den tiden bodde jeg i Sirdal med min kjæreste Eirin og drev datafirmaet mitt SirCon i det små. Jeg laget litt hjemmesider og hjalp folk med PCene sine, men det var ikke de travleste tider.
Jeg har alltid jobbet med musikk. Begynte å spille piano da jeg var 8 år. Ble etterhvert fast pianist for både barnekor og blandakor, og satt mang en søndag år etter år i Tonstad kirke for å vente på at koret skulle synge slik at jeg kunne akkompagnere.
Etter et par turer innom skolekorps, både på Tonstad og på den norske skolen i Nairobi, begynte jeg i ungdomsskolealder å spille i band. Bandet var ledet av min eldre bror Robert, og vi kalte oss The Electrodes. Jeg spilte primært synth og koret litt.
De av dere som har lyttet til vår nye skeptiske podcast Saltklypa har også hørt noe musikk i starten og slutten av sendingen. For de som måtte være nysgjerrige legger jeg her ut sangen i sin helhet.
Låten har det kryptiske navnet Growing Soya og er noe jeg laget under artistnavnet CiViX på PCen på «gutterommet» tilbake i det Herrens år 1995. En 386SX (?), Cakewalk, Roland CM300, et lite MIDI-keyboard… Ah, those were the days… Jeg husker jeg plukket trommeloopen fra en CD med loops, og innbilte meg at sangen var litt «trip-hop»-aktig. Du vet, sånn nittitallsgreie. Meg om det.
Her er hvertfall låten i sin helhet. Enjoy!
Mer av min musikk, både instrumental elektronika og pop/rock med ulike bandprosjekter, finner du for eksempel på slickerball.com, på den lett ironiske men akk så innholdsrike mimre-Facebooksiden eller her i bloggen under kategorien Musikk. Du kan også søke på DRAFT, slickerball og CiViX – de ulike band-/prosjekt-/artistnavnene. Her i bloggen vil hver sang jeg har lagt ut også være ledsaget av sangtekst og litt historie rundt sangens tilblivelse.
I dag ble jeg tipset om at denne bloggen visstnok var blant de 100 største bloggene i Norge, noe som absolutt er hyggelig. Hvis jeg nå bare begynner å blogge om mote og slanking ispedd litt innvandringshets, så vil jeg rase opp på topp 10 på null komma niks…
I den anledning tenkte jeg det kunne passe å si noen ord om hvorfor jeg har kalt bloggen min for unfiltered perception. En uhyre pretensiøs tittel.
Begrepet unfiltered perception plukket jeg opp fra den femte boken i trilogien The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy av den übergeniale Douglas Adams. Boken heter Mostly Harmless, og for de få raringer som ikke har lest Hitchhiker’s Guide, så kan dere få et inntrykk av bokens og seriens stil ved å lese de første avsnittene:
Mostly Harmless
Anything that happens, happens.
Anything that, in happening, causes something else to happen, causes something else to happen.
Anything that, in happening, causes itself to happen again, happens again.
It doesn’t necessarily do it in chronological order, though.
En sang jeg skrev sammen med Tor Sindre tilbake i 1998 og som vi spilte inn samme året eller året etterpå. Vi har fremført sangen live med bandet slickerball, men denne innspillingen gjorde vi under prosjektnavnet Liquid Elements.
Teksten handler om en heroinmisbrukers kamp mot giften sin. Et forsøk på å beskrive både den deilige rusen og dens destruktive bakside – i den grad en person som meg kan vite noe om slikt.
Tor Sindre spiller gitar og bass, mens jeg har tilpasset trommeloop, spiller orgel og synger. Den ble spilt inn på loftet i den lille kåken jeg bodde i under avtjening av min siviltjeneste. Jeg husker vi spilte det inn midt på natta, og for ikke å vekke naboer var gitarforsterkeren skrudd så lavt at den nesten ikke ga fra seg lyd. Påfølgende digital fjerning av støy/sus fra gitarsporet ga en interessant lyd…
Jeg hadde et ganske lykkelig liv frem til rundt 15 års alderen. Mange venner. En lykkelig familie. Gode karakterer på skolen. Jeg var en av “de populære” i klassen – morsom og passe frekk mot lærerne. Når det ble arrangert fest, var jeg alltid med i den harde kjernen som stod for utvelgelsen av hvem som fikk være med på festen. (En horribel oppførsel sett i ettertid, men slik var vi…)
Vi var generelt sett ganske treige i klassen min. Ingen drakk, og med unntak av et par jenter (skilsmissebarn selvfølgelig) så tror jeg ingen av oss hadde hatt sex. Ja, jeg tror ikke noen av guttene noensinne hadde kommet til andre base engang. Men vi reddet oss sånn noenlunde med “Nødt eller sannhet” og fikk på den måten sneket til oss noen tørre overfladiske kyss eller 5 minutter i et mørkt rom sammen med jenta vi var forelsket i – uten at noe som helst skjedde der i mørket så klart. Men jeg var vel ganske lykkelig, tilfreds og komfortabel med meg selv – hvertfall i den grad det er mulig som ung tenåring.
Men så kom undergangen gradvis snikende innpå meg. I takt med kjønnshår og en økende stabel pornoblader under senga, begynte ansiktet mitt gradvis å spises opp av store, røde, gultuppede kviser.
Slickerball har nesten alltid avsluttet konsertene med Rocking In The Free World av Neil Young. Den er moro å spille, og teksten er minst like relevant i dag som da den ble skrevet.
Bandet mitt, slickerball, spilte på en jubileumskonsert for Sirdal kulturhus i november 2006. Her fremførte vi bl.a. en låt jeg skrev tidligere i år som heter Wonderscared. Min bror Peter synger, mens Sindre spiller gitar, Marius spiller bass og Frode spiller slagverk. Jeg spiller piano og korer.
Lyden er ikke mye å skryte av da det bare er tatt opp med mikrofon i salen, men man får vel et visst inntrykk av sangen…
Legg inn en kommentar