Kategori: <span>Kortpost</span>

Skjermbilde 2015 11 15 11 44 27

Tenk deg et cruiseskip med 1000 passasjerer. Nær skipet er et annet skip med redningsbåter nok til minst 500 personer. Der har de fest og det er god stemning.

På cruiseskipet går det også en morder løs. Han skyter og dreper kaldblodig en familie inne i en lugar.

Cruiseskipet begynner plutselig å synke, noe kapteinen og mannskapet på det andre skipet ser. De har mulighet til å sende ut sine egne redningsbåter, men ettersom stemningen blant passasjerene er høy, og de vil tape penger på å stanse festen og skape misfornøyde gjester, velger de å ikke gjøre noe.

Fordi naboskipet ikke bistår, drukner til slutt 200 personer fra cruiseskipet, passasjerer som ville overlevd om naboskipet hadde prioritert å hjelpe. Festen ville blitt ødelagt, og noen passasjerer ville til og med fått våte festklær og fått et mer utrivelig cruise, men 200 liv ville blitt reddet.

Hvem er egentlig den største morder? Han som skjøt familien, eller bemanningen på naboskipet som velger å bare se på at cruiseskipet synker og passasjerer drukner?

Et spørsmål om ansvar

Her kan man argumentere seg blå om intensjoner og direkte vs indirekte årsak til død, men jeg synes det bare blir litt triste forsøk på å fraskrive oss ansvaret.

Jeg har tidligere drøftet dette i min bloggpost om dødsstraff, hvor jeg også refererte til «the trolley problem». Er det etisk sett bedre å la noen dø gjennom en indirekte handling, enn gjennom en direkte handling?

Vi straffer mord på en enkelt person vesentlig hardere enn mer indirekte handlinger som kan livet av mange flere, f.eks. en bedriftsleder som med vilje og vitende velger å slippe ut miljøgifter som hun vet vil føre til mange dødsfall de neste 20 år. Den måten å tildele skyld, ansvar og straff på er et dilemma, synes jeg. Jeg har ingen svar på hvordan det skal løses, men vi er tjent med å reflektere over det.

* Les også: Our terrorism double standard: After Paris, let’s stop blaming Muslims and take a hard look at ourselves

Les resten av denne bloggposten »

Kortpost Politikk Samfunn og verden

Claustrophobia 2

Jeg er 40 år gammel. Snart 41. Jeg kom sent i gang med det meste. Hadde hverken kjæreste eller sex før jeg var 20 år. Smakte ikke alkohol eller tobakk før et par-tre år etter det. Klarte aldri å engasjere meg nok til å gjennomføre en skikkelig utdannelse.

Men jeg har rukket å være samboer i en del år, vært gift en kort periode, skilt meg, og fått verdens beste datter. Jeg har startet et par firmaer, gitt ut bok, skrevet over 1,2 millioner ord i bloggen min, har gode venner, har ivaretatt gode relasjoner til mine ekser, og har det egentlig veldig, veldig bra.

Det kom likevel ikke av seg selv. Før bodde jeg nemlig i feil rom. Det måtte jeg rive, og bygge et nytt. Mitt eget rom. Et rom som passet meg.

Da jeg bodde på Tonstad, hvor jeg vokste opp, var jeg engasjert i mye forskjellig. Jeg har alltid jobbet med musikk. Ledet kor, spilt i band og undervist i musikkskole. Jeg har jobbet med drama og teater, vært kommunal fritidsklubbleder, og vært initiativtaker til og leder av mange arrangementer og forestillinger. Jeg var aktiv i lokalpolitikk, drev (og driver) eget firma, bidro i lokal nærings- og eiendomsutvikling, og hadde generelt sett alltid mange jern i ilden.

Jeg likte alt dette. Det var spennende, lærerikt og inspirerende å engasjere meg i så mye, men det gjorde meg samtidig til en slave for omgivelsene. Det var alltid noen å stå til ansvar for. Noen andres krav jeg måtte innfri. Så mange hensyn å ta.

Sammen med min datters mor bygde jeg hus, kjøpte bil, hadde en liten dachshund og var rimelig godt etablert. Fremtiden var staket ut, og jeg følte meg egentlig tilfreds med tingenes tilstand.

Så raknet forholdet. Hun flyttet hjem til Kristiansand sammen med vår datter, og jeg flyttet kort tid senere til Oslo.

Det var en stor avgjørelse å ta, men det var en riktig avgjørelse. Etter å ha vært pådriver og deltaker i mange aktiviteter helt siden ungdomsskolealder, kuttet jeg ut nesten alt av forpliktelser. Jeg solgte hus og bil, og kvittet meg dermed med all gjeld. Jeg falt naturlig ut av alle aktiviteter knyttet til hjemkommunen.

Les resten av denne bloggposten »

Kortpost Personlig

Skeptical hippo

Å være skeptiker betyr at man som regel liker å «tenke litt lenger». At man ikke bare stoler på magefølelse og overfladiske inntrykk, men faktisk investerer energi i å grave litt dypere.

La meg gi noen eksempler på dette som jeg synes er spennende.

Er sykkelhjelmer bra for helsen?

Pbx images nettavisen noSelvsagt er sykkelhjelmer bra for helsen, tenker vel du. Det beskytter jo hodet mot skader ved fall og kollisjoner. Det er klart at et ubeskyttet hode er mer utsatt enn et hode dekket av en hjelm, så sykkelhjelm må selvsagt være en pluss for helsen.

Det er den intuitive tenkingen. Den konklusjonen alle trekker ved første, overfladiske gjennomtenking.

Men så kommer skeptiker-tenkingen inn: For hva hvis det å måtte bruke sykkelhjelm er så mye stress at en del lar være å sykle? Hva om mange synes at sykkelhjelm ødelegger hårsveisen slik at de heller tar bilen eller bussen? Sykkelhjelm er ikke ennå påbudt i Norge, men mange kan nok føle seg uglesett om de sykler uten hjem, kanskje de føler seg som et dårlig forbilde for barna sine, og da lar de heller være å sykle enn å ta på seg den hersens hjelmen.

Sykling er sunt. Selv om man kalkulerer inn skaderisiko, kommer syklistene godt ut helsemessig. Derfor er det synd at en del kanskje velger motorisert transport til jobben heller enn å sykle, bare fordi de ikke vil bruke sykkelhjelmen.

Da blir det store spørsmålet som skeptikeren stiller seg som følger: Kan et lovpålagt eller sosialt krav/press om sykkelhjelm føre til at så mange færre sykler at helsen på befolkningsnivå går i minus? At fordelene hjelmen gir i beskyttelse er mindre enn fordelene sykling i seg selv gir for helsen?

Svaret på dette er uavklart, men svaret er heller ikke poenget her. Det er tenkemåten som er interessant. Det å alltid skjønne at det finnes et dypere lag som må tas med i betraktningen. At man må skille mellom individ og befolkning. At det er mange variabler som spiller inn, som det er lett å glemme hvis man ikke tenker seg godt om.

Les resten av denne bloggposten »

Kortpost Skepsis Vitenskap

I forbindelse med de siste dagers debatt om palmeolje, påskeegg og regnskog, slår det meg at argumentasjonen mot Freia minner mistenkelig om argumentasjonen fra aktivister på andre områder.

Regnskogfondets primære argument er at så lenge Mondelez International (som eier Freia) sin handlingsplan for bærekraftig og sporbar palmeolje ikke er 100% uten problemer, bør vi fortsatt velge å jobbe mot bruk av palmeolje.

Vi har sett den samme argumentasjonen fra vaksinemotstandere. Et av deres favorittargumenter er at ingen vaksine gir 100% immunitet, så hva er da vitsen? Og de har jo rett. Ingen vaksine er 100% effektiv. Men samtidig er en beskyttelse på kanskje 70% fra en vaksine med realtivt «dårlig» effekt vesentlig mye bedre enn 0% beskyttelse.

Men slik ser de det ikke. De går eksempelvis hardt ut mot sesonginfluensavaksinen fordi den i snitt «bare» er 60% effektiv. Hva er da poenget med å vaksinere seg? Vel, poenget er at risikoen for influensa reduseres betydelig, selv om man ikke er garantert å ikke bli syk.

En del er bedre enn ingenting.

Screenshot 2015 03 24 20 12 07

Vi har sett det med argumentasjonen fra motstandere av såkalt Golden Rice, ris som er genmodifisert til å inneholde høyere mengder av vitamin A.

Et sted mellom 250.000 og 500.000 barn mister hvert år synet grunnet mangel på vitamin A. Halvparten av disse igjen dør innen ett år etter å ha blitt blinde. I utviklingsland regner man nå med at en kvart milliard barn under skolealder lider av A-vitaminmangel.

Ved å tilføre et gen fra maisplanten til risplanten har man nå laget den såkalte Golden Rice, som har høye mengder betakaroten – som igjen gir vitamin A i kroppen når risen spises. Dette vil kunne ha enorme konsekvenser for barn i de fattigste deler av verden.

Åh, men dette løser ikke hele problemet, sier motstanderne. Det må flere tiltak til. De fattige kan dyrke andre grønnsaker selv, styrke fokus på amming av barn og gi dem kosttilskudd.

Joda, dette er også nyttige tiltak, men selv om Golden Rice ene og alene ikke løser problemet, så er det et særdeles viktig bidrag til å løse det.

Les resten av denne bloggposten »

Kortpost Politikk Samfunn og verden

Debunking myths remote working

Det er over midnatt. Igjen. Jeg tøyer grensene med min mars bloggemaraton, men jeg aksepterer bloggposter etter midnatt så lenge den postes før jeg legger meg. Dagen er jo ikke over før man sovner!

I dag, eller i natt, ville jeg bare dele et lite hjertesukk omkring bloggevirksomheten min.

Jeg ønsker å drive folkeopplysning. Ta for meg påstander og myter, og undersøke disse i lys av vitenskapelig forskning.

Vaksiner har, som de fleste faste lesere vet, vært en hjertesak. Jeg har tatt for meg en nesten uendelig rekke av vaksinemyter, prøvd å se hva forskning viser, og grave frem fakta som jeg kan presentere på en lett forståelig måte.

Men så slår det meg at dette kanskje er fånyttes. Hver gang jeg blogger om en myte, f.eks. «fører vaksiner til autisme?», så har jeg en følelse av å også bidra til å spre denne myten enda mer.

Kanskje de som leser bloggposten forstår hva jeg sier der og da, men to måneder senere husker de kanskje bare at de en gang lest noe om vaksiner og autisme, og så tenker de at det sikkert var noe med at vaksiner fører til autisme.

Det er litt farlig.

Bidrar jeg bare til å hamre inn mytene enda mer hver gang jeg nevner dem i bloggen? Gjør jeg egentlig bare vondt verre?

Det er ikke godt å si. Men igjen kan vi snu oss til forskningen, og den støtter dessverre min frykt.

En studie utført i fjor tok utgangspunkt i at 43% av amerikanere tror at influensavaksinen kan gi influensa. Det kan den ikke.

Når folk fikk korrekt informasjon om dette, altså fikk lese en artikkel som forklarte tydelig hvorfor vaksinen ikke kan gi influensa, endte de fleste riktignok opp med å akseptere dette.

Men de som var mest skeptiske til vaksiner fra før, ble bare enda mer vrangvillige mot å ta vaksinen.

Hos de som ikke var så kritiske til vaksiner i utgangspunktet, så man heldigvis ikke denne effekten.

Les resten av denne bloggposten »

Kortpost Samfunn og verden Skepsis Vitenskap

321098 10150402786380861 708905860 10330080 540610675 nDet er fryktelig mye skriverier og meninger rundt vaksiner i disse dager, og bra er det. Det er viktig å rette fokus på viktigheten og nødvendigheten av et av de aller viktigste tiltak for folkehelsa.

Usikkerhet rundt vaksiner og regelrett vaksinemotstand har ført til for lav vaksinasjonsdekning i enkelte områder, og dermed har vi også sett utbrudd av kikhoste og meslinger, både i Norge, i Europa og i USA. I Tyskland døde nylig et spedbarn av meslinger, og i USA har vi de siste årene sett flere dødsfall hos spedbarn på grunn av kikhoste.

Når slike tragedier skjer, er det enkelt å peke på vaksinemotstanderne. Det er deres skyld, ikke sant? De kan ikke eie samvittighet! Hadde de virkelig brydd seg om folks ve og vel hadde de vaksinert seg og sine barn. Enkel statistikk viser at det redder liv, og å ignorere slike data er uansvarlig og egoistisk.

Ja, det er virkelig det. Problemet er bare at dette ikke utelukkende gjelder vaksinemotstandere. Vi som er for vaksiner og har fått og gitt våre barn alle vaksiner i barnevaksinasjonsprogrammet er dessverre også både medansvarlige og bevisstløse.

Ta for eksempel kikhoste. Kikhostevaksinen har relativt begrenset varighet. Kanskje bare 5-10 år. Det anbefales derfor at voksne revaksinerer seg rundt hvert 10. år for å opprettholde en immunitet mot blant annet kikhoste. De færreste voksne gjør det. Det betyr at vi kan klage så mye vi bare vil på vaksinemotstanderne, men når det gjelder kikhoste og flokkimmunitet, er de fleste pro-vaksine-mennesker like skyldige som det antivaxxerne er.

* Les også: Vaksiner: Når alternativfolket har litt rett

Men det er et annet tilfelle jeg synes er mye verre. En virkelighet som de aller fleste pro-vaksine-folk ignorerer totalt: HPV-vaksinen.

To av tusen norske kvinner vil dø av livmorhalskreft innen de fyller 75 år. Nesten hundre uvaksinerte kvinner vil dø av livmorhalskreft hvert eneste år. Nitti prosent av disse krefttilfellene vil skyldes HPV, Humant papillomavirus, og rundt 70% av tilfellene skyldes de to HPV-variantene dagens vaksine gir immunitet mot.

Les resten av denne bloggposten »

Kortpost Samfunn og verden Seksualitet Skepsis Vitenskap

Screenshot 2015 01 12 14 29 07

Caroline Berg Eriksen, a.k.a. «Fotballfrue», er Norges mest leste blogger. Det er en tittel man ikke får gratis. Er man mye synlig på nett, får man ekstremt mye dritt.

Jeg har selv smakt på noe av det, men hver gang det stormer rundt Eriksen tenker jeg at det må være forjævlig å være henne akkurat da.

Samtidig har hun gjort seg fortjent til mye av kritikken. Bildemanipuleringen syntes jeg var særdeles trist. Hennes, og ektemannen Lars-Kristians, tidligere reaksjoner på kritikk, har vært tidvis patetisk. Og dette kommentarfusket er totalt uakseptabelt.

Jeg ble selv tipset om kommentarfuskingen fra flere hold for noen dager siden, men fordi jeg var opptatt med min datters bursdagsfeiring i helgen, rakk jeg ikke å se på det. Da hverdagen kom, hadde driten allerede truffet viften, og saken var ute i media. Jeg ønsket ikke selv å blogge om det før jeg hadde fått sjekket om påstandene var korrekte, og gitt Lars-Kristian Eriksen muligheten til å komme med sin forklaring. Det rakk jeg altså aldri.

Men nå som saken er ute, og Eriksene har innrømmet kommentarjukset, gjør jeg meg noen tanker om det å være mye lest blogger og ansvaret det medfører. Det er nemlig en stor ulempe med å få mange lesere, og det er at man ikke lenger klarer å følge opp kommentarfeltet.

Slik jeg forstår Lars-Kristian, så har han lest det meste, eller alt, av kommentarer i konas blogg, og han har hyppig gått inn i debattene. Det synes jeg er prisverdig. Det beundrer jeg ham for. Selv har jeg i stor grad kapitulert.

En av tingene jeg fikk mye skryt for tidligere var nemlig at jeg var så aktiv i kommentarfeltet mitt selv. At jeg tok meg tid til å debattere med folk der. Det må jeg bare innrømme at jeg er blitt dårligere til. Enkelte bloggposter kan gi flere hundre kommentarer på en dag, og da har jeg ikke mulighet til å hverken lese eller svare på dem. Jeg er nødt til å fokusere på å ha overskudd til å blogge i det hele tatt, og skal jeg sitte døgnet rundt og følge med i kommentarfeltene eller hva folk mener om meg rundt omkring på nettet, ville jeg aldri hatt energi eller psyke til å blogge mer.

Les resten av denne bloggposten »

Blogger IT/Internett Kortpost Personlig

Liar liar2

Er det riktig å kalle noe for svindel eller løgn hvis vedkommende oppriktig tror på det selv?

Det er et spørsmål, eller kritikk, jeg møter med jevne mellomrom. Jeg har kalt folk løgnere i bloggposter hvor jeg deretter mener å ha dokumentert med konkrete eksempler og dokumentasjon at de faktisk har løyet. For eksempel når Snåsamannen hevder å ha gitt en blind jente synet tilbake, selv om han strengt tatt visste at jenta ikke var blind. Eller når Niels Chr. Geelmuyden sier europeiske menns sædkvalitet har blitt dramatisk dårligere og baserer dette på et selektivt utvalg av studier hvor han utelater alle som viser det motsatte. Eller når Folkets Strålevern bruker studier som skal vise at mobilstråling er farlig som senere er blitt replikert flere ganger med negativt resultat.

Men selv om man kan vise at disse personene har løyet, vil noen forsvare dem med at det ikke kan kalles en løgn hvis de virkelig tror på det selv.

Det er jeg i prinsippet enig i. Men det finnes en grense for hvor langt dette forsvaret strekker seg.

Hvis jeg mener å huske at bilen mine foreldre hadde da jeg var 7 år gammel var hvit og forteller dette til en venn, men så finner noen et bilde av bilen og den viser seg å ha vært blå, så kan man ikke si jeg har løyet. Jeg trodde virkelig bilen var hvit, men husket åpenbart feil. Det er heller ingen vektige grunner til å anta at jeg husket feil. En hvit bil er ikke svært usannsynlig.

Hvis jeg derimot sier at jeg kan fly ved å flakse med armene, uten noen teknologiske hjelpemidler, så er det en løgn uansett hvor mye jeg tror på det selv.

Hvorfor dette skillet? Vel, det kommer et punkt hvor man som voksent menneske faktisk er forpliktet til å forholde seg til en viss virkelighetsoppfatning. Hvis man påstår noe som strider mot naturlovene, uten å inneha et fnugg av saklig dokumentasjon som viser at man nettopp har revolusjonert menneskets forståelse av verden, så er det en løgn man fremsetter. Påstår jeg noe som åpenbart bryter med det vi vet er mulig, kan man ikke kalle det annet enn en løgn.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Kortpost Paranormalt Skepsis

Screenshot 2014 09 16 11 19 37

I blant har jeg noen tanker jeg liker å dele om poenger, påstander, argumenter eller observasjoner som dukker opp i hverdagen. Kanskje litt mer av filosofisk art for å stimulere til kritisk tenkning eller besvare spørsmål jeg får. Det tenkte jeg å være litt flinkere til å blogge om, noe som kan være nyttig ettersom jeg normalt skriver ganske omfattende og langt. Disse bloggpostene vil jeg legge i den nye kategorien «Kortpost», og også merke bloggpostene med «Kortpost» i tittelen.


I dag ville jeg bare si noen ord om et spørsmål jeg ofte får. Mads Larsen formulerte det fint på Facebook i en tråd relatert til prinsesse Märtha Louise, Lisa Williams og deres kommersielle tilbud rundt det å snakke med engler og/eller døde:

Så la oss si det ikke går an å snakke med døde. Hva om øvelsen «snakke med døde» skaper en slags helbredende eller terapeutisk effekt for de troende? At en åndelig søken utenfor vitenskapens rammer har en positiv effekt for individet, selv om det vitenskapelig sett er bare tull. Altså en positiv placebo. Som er avhengig at man faktisk tror på tullet. Er det ikke da legitimt å kommersialisere det for å hjelpe folk?

Mitt svar er at jeg ikke vil forby noen å gjøre det, men jeg vil alltid kritisere dem for det slik at potensielle kunder vil kunne foreta et best mulig informert valg.

Det er dette mye av bloggingen min handler om. Jeg får stadig vekk høre at jeg vil forby alternativ behandling, eller at jeg vil nekte folk å tro på det de selv ønsker. Ingenting kunne vært lenger fra sannheten. Jeg vil aldri nekte noen å tro hva de vil eller å tilby alternativ behandling. Men jeg vil drive forbrukerbeskyttelse gjennom å belyse deres påstander kritisk slik at forbrukerne, potensielle kunder, pasienter eller tilhengere, vil ha muligheten til å gjøre et mer informert valg for sin egen helse eller meningsgrunnlag.

I blant er det lettere å forstå problemstillingen om man likestiller det med eksempler som er mindre knyttet til personlig livssyn og følelser. La oss sammenligne det med de som selger magneter man fester på bensintanken for å gi bilen mer kraft og lenger kjøre-rekkevidde per fulle tank.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Kortpost Paranormalt Religion/overtro Skepsis