Tenk at
så mange
er så redde for livet
at de må tro
på noe bedre
etterpå
for å overleve
til de dør.
Kategori: <span>Kunst</span>
Når døden
ikke lenger skremmer meg
har jeg det da
veldig bra
eller veldig, veldig ille?
Enda en versjon av Tim Minchins helt fantastiske og skepsis-orgasmiske beat-poesi, Storm. Se den!
Snart blir den også animasjonsfilm – og jeg skal se dens premiere 16. oktober på TAM London – yey!
En liten preview:
Og her er hele teksten:
Storm
Inner North London, top floor flat
All white walls, white carpet, white cat,
Rice Paper partitions
Modern art and ambition
The host’s a physician,
Lovely bloke, has his own practice
His girlfriend’s an actress
An old mate from home
And they’re always great fun.
So to dinner we’ve come.
The 5th guest is an unknown,
The hosts have just thrown
Us together for a favour
because this girl’s just arrived from Australia
And has moved to North London
And she’s the sister of someone
Or has some connection.
As we make introductions
I’m struck by her beauty
She’s irrefutably fair
With dark eyes and dark hair
But as she sits
I admit I’m a little bit wary
because I notice the tip of the wing of a fairy
Tattooed on that popular area
Just above the derrière
And when she says “I’m Sagittarien”
I confess a pigeonhole starts to form
And is immediately filled with pigeon
When she says her name is Storm.
Chatter is initially bright and light hearted
But it’s not long before Storm gets started:
“You can’t know anything,
Knowledge is merely opinion”
She opines, over her Cabernet Sauvignon
Vis a vis
Some unhippily
Empirical comment by me
“Not a good start” I think
We’re only on pre-dinner drinks
And across the room, my wife
Widens her eyes
Silently begs me, Be Nice
A matrimonial warning
Not worth ignoring
So I resist the urge to ask Storm
Whether knowledge is so loose-weave
Of a morning
When deciding whether to leave
Her apartment by the front door
Or a window on the second floor.
I dag tvitret jeg følgende tøysetweet:
En drøy time senere fikk jeg følgende tweet tilbake fra Rikke Jansen, aka @mulmbot:
I løpet av lunsjpausen hadde hun laget følgende fantastiske tegning til meg:
Flott, ikke sant? Jeg ble helt overveldet og veldig glad! :-)
Takk igjen Rikke, og så anbefaler jeg mine lesere å ta en kikk på hennes andre fantastiske kreasjoner på hjemmesiden mulm.no. Denne jenta er bare helt ufattelig talentfull!
(Min fødselsdag er for øvrig 3. august. Neida, det er ikke et hint. Joda.)
En gammel sangtekst jeg skrev i 93/94. Jeg spilte den også inn på min gamle firesporsopptaker, men vet ikke om den kassetten finnes noe sted lenger. Har den hvertfall ikke som mp3 til å legge ut. Kanskje like greit ;-) Men jeg synes teksten er morsom uansett. Enjoy:
I Haven’t Seen You Naked Yet
I’m a man who likes to think I’ve seen a lot
Some would say I’ve seen it all
I’ve seen corpses left behind to rot
I’ve even seen the Berlin-wall
I’ve seen elephants from the underside
– even seen a scary ghost
I don’t mean to sound unsatisfied
but this makes it hard to boast
’cause
Ref:
I haven’t seen you naked yet
It really makes me sad
‘Cause I don’t care about elephants
if you turn out bad
Saw the shots that killed young JFK
and it sure was more than one
Saw when Beatles recorded «Yesterday»
and I saw when John was gone
Yeah, I’ve seen spacemen and I’ve seen UFOs
and they sure as hell are real
Sure saw that Robin Hood shooting his longbow
now I’m making you a deal
’cause
Ref:
I haven’t seen you naked yet
It really makes me sad
‘Cause I don’t care about JFK
if you turn out bad
Get me right I want your mind as well
but it doesn’t count that much
Just a glimpse – I promise I won’t tell
and I certainly won’t touch
Oh, it’s a matter of life and death
at least my reputy
I’m waiting – I can’t hold my breath
Can’t you do this just for me
’cause
Ref:
I haven’t seen you naked yet
It really makes me sad
‘Cause I don’t care about UFOs
if you turn out bad
Ref:
I haven’t seen you naked yet
It really makes me sad
‘Cause I don’t care about Robin Hood
if you turn out bad
et barndoms minne
i en gammel låve
kvisthull i vegger
og det tørreste høy
vi hoppet og lekte
lot høystøvet virvle
selv sauene smilte
når vi hadde det gøy
og dagslyset ropte
fra peprede vegger
som gullkledde korder
skar solen vårt tøy
vi voktet oss meget
for solens antenner
der visste vi alle
at støvet stod tett
men resten av luften
var ren som på fjellet
kun støvstrålens fare
var det som ble sett
i dag vet jeg bedre
det gjør nok de fleste
men støvstråler finnes
i fryktens begjær
vi glemmer at støvet
er inni oss alle
og hater vår neste
for alt det han er
så mange får lide
når de blir til støvkorn
mens mørket får tie
vi gjemmer oss der
Se diktet og tilhørende kommentarer på dikt.no.
Joda, bare innrøm det, du kjenner deg også igjen.
Hentet fra xkcd.
Min Twitter-dialogpartner ble eitrende forbannet av min bloggpost hvor jeg gjenga dialogen med henne i min bloggpost om LifeLine og skeptisisme. Det er klart hun vil føle seg «latterliggjort» av at jeg bruker henne som eksempel på en naiv troende med dårlige argumenter, men jeg gjenga kun det hun sa, i full kontekst, og brukte det som et påskudd til å skrive om noe mye mer omfattende som dialogen med henne kun bare var et lite fragment i.
Jeg anser Twitter som en offentlig dialog, og ser få problemer med å gjengi samtaler derfra så lenge dialogpartner gjøres oppmerksom på det (jeg sa fra til henne med en gang bloggposten lå ute på nett) og de har full mulighet til å komme med tilbakemelding via kommentarfunksjonen. Om de vil bryte anonymiteten. Fordi selv om det kanskje ikke burde være nødvendig, gjenga jeg også hennes tvitring anonymt av respekt for at hun ikke skulle føle seg direkte uthengt. Det gjør at kun de som allerede fulgte dialogen vår på Twitter mens den foregikk, eller tok seg bryet til å søke i min Twitter-feed, ville kunne vite hvem vedkommende var. Jeg vil tippe av bare en håndfull av bloggpostens lesere vet hvem jeg diskuterte med, og det er folk som allerede hadde sett diskusjonen utspille seg i real time.
Hvis man ikke kan stå for det man tvitrer, bør man kanskje heller ikke tvitre.
Jeg gjenga hennes tweets ordrett og fullstendig, og likevel var en av hennes kommentarer til meg privat:
Du får meg til å fremstå som en idiot!
Nei, kjære eks-følger. Det klarte du fullstendig på egen hånd.
Hun reagerte også på at jeg omtalte meg selv som ydmyk i en av mine kommentarer til bloggposten. Det er kanskje lett å forstå at hun ikke oppfatter meg som ydmyk, fordi man i dette begrepet ofte legger til grunn at man underkaster seg andres synspunkter, at man fremfører sine argumenter med store forbehold og uten noen som helst bakenforliggende hensikt om å tro at man kan ha rett eller på noen som helst måte ønsker å overbevise meningsmotstanderen.
Jeg postet tidligere en nydelig liten video hvor en et utdrag fra et veldig interessant foredrag illustreres i «real time». Den videoen handlet om Barbara Ehrenreich sitt foredrag og bok Smile or Die, en bok jeg nylig har kjøpt men ikke rukket å lese ennå.
Her kommer noen flere videoer, hver på rundt 10 minutter, laget av de samme folkene, RSA Animate:
Dan Pink – Drive: The surprising truth about what motivates us
Et fascinerende og nydelig illustrert foredrag om hva som motiverer oss mennesker. Her kan det være mye å lære for noen og enhver.
Philip Zimbardo – The Secret Powers of Time
Om hvordan ulike måter å se tid på påvirker personlighet og hele kulturer.
Jeremy Rifkin – The Empathic Civilisation
Om speilnevroner, empati og grunnlaget for å føle fellesskap.
Fantastisk! Gåsehuden spratt og tårene rant! Et minneverdig og nydelig TV-øyeblikk og ikke minst en svært bra låt fra Madcon.
Slik gjorde de det:
Og så er det bare å øve for å være klar til dansegulvet i sommer:
Det er vår.
Smeltende snø
gir oss tilbake
parkbenker, hundelorter
og en og annen blåsvart pensjonist med brukket lårhals.
Det er vår.
Solen varmer
mistenkelig mye.
Og hva gjør egentlig
taksvalen her på denne tiden av året?
Det er vår.
En stille vår,
sier Gore og
viser bilder av kølla
pekende oppover mot himmelen som stadig blir svartere.
Det er vår
tid
som er kommet.
Det er litt latterlig
det hele
at det skulle gjøre
mer vondt
å finne kjærligheten
enn å miste den
Et dikt jeg skrev 5. september 2009. Publisert på dikt.no.
Som et lite apropos til forrige bloggpost reposter jeg det geniale diktet Storm, denne gangen i en ny video hvor man får se Tim Minchin fremføre det.
Flottere enn dette blir det nesten ikke.
Min bror Peter og jeg fremførte i november 2009 en versjon av Stings vakre «Fields of Gold» i forbindelse med arrangementet Spenstige Dager i Sirdal kulturhus på Tonstad. Mamma filmet fra salen, og jeg legger ut videoen her for moro skyld…
Vokal: Peter Geoffrey Tjomlid
Piano: Gunnar Roland Tjomlid
Fire store vitenskapelige formidlere er her mikset sammen i en vakker låt med god hjelp av autotune:
«We Are All Connected» was made from sampling Carl Sagan’s Cosmos, The History Channel’s Universe series, Richard Feynman’s 1983 interviews, Neil deGrasse Tyson’s cosmic sermon, and Bill Nye’s Eyes of Nye Series, plus added visuals from The Elegant Universe (NOVA), Stephen Hawking’s Universe, Cosmos, the Powers of 10, and more. It is a tribute to great minds of science, intended to spread scientific knowledge and philosophy through the medium of music.
Lyrics:
[deGrasse Tyson]
We are all connected;
To each other, biologically
To the earth, chemically
To the rest of the universe atomically
[Feynman]
I think nature’s imagination
Is so much greater than man’s
She’s never going to let us relax
[Sagan]
We live in an in-between universe
Where things change all right
But according to patterns, rules,
Or as we call them, laws of nature
[Nye]
I’m this guy standing on a planet
Really I’m just a speck
Compared with a star, the planet is just another speck
To think about all of this
To think about the vast emptiness of space
There’s billions and billions of stars
Billions and billions of specks
[Sagan]
The beauty of a living thing is not the atoms that go into it
But the way those atoms are put together
The cosmos is also within us
We’re made of star stuff
We are a way for the cosmos to know itself
Across the sea of space
The stars are other suns
We have traveled this way before
And there is much to be learned
I find it elevating and exhilarating
To discover that we live in a universe
Which permits the evolution of molecular machines
As intricate and subtle as we
[deGrasse Tyson]
I know that the molecules in my body are traceable
To phenomena in the cosmos
That makes me want to grab people in the street
And say, have you heard this??
(Richard Feynman on hand drums and chanting)
Tekst:
[Sagan]
If you wish to make an apple pie from scratch
You must first invent the universe
Space is filled with a network of wormholes
You might emerge somewhere else in space
Some when-else in time
The sky calls to us
If we do not destroy ourselves
We will one day venture to the stars
A still more glorious dawn awaits
Not a sunrise, but a galaxy rise
A morning filled with 400 billion suns
The rising of the milky way
The Cosmos is full beyond measure of elegant truths
Of exquisite interrelationships
Of the awesome machinery of nature
I believe our future depends powerfully
On how well we understand this cosmos
In which we float like a mote of dust
In the morning sky
But the brain does much more than just recollect
It inter-compares, it synthesizes, it analyzes
it generates abstractions
The simplest thought like the concept of the number one
Has an elaborate logical underpinning
The brain has it’s own language
For testing the structure and consistency of the world
[Hawking]
For thousands of years
People have wondered about the universe
Did it stretch out forever
Or was there a limit
From the big bang to black holes
From dark matter to a possible big crunch
Our image of the universe today
Is full of strange sounding ideas
[Sagan}
How lucky we are to live in this time
The first moment in human history
When we are in fact visiting other worlds
The surface of the earth is the shore of the cosmic ocean
Recently we’ve waded a little way out
And the water seems inviting
Jeg har aldri vært redd for å si hva jeg mener. Enten det har vært i spaltene til lokale aviser, her i bloggen, eller i møte med folk jeg er uenig med. Når jeg skriver, skriver jeg med overbevisning. Hvis jeg ikke tror på det jeg skriver, lar jeg vær å skrive det. Det er mange bloggposter som aldri er blitt skrevet, fordi jeg i researchen min har oppdaget at jeg tok feil. Det jeg trodde var, var ikke likevel. Jeg har lært noe nytt og blitt et lite hakk klokere. Og jeg håper det også gjelder de som deretter leser det jeg har skrevet.
Men jeg møtes i blant av de som mener at måten jeg formulerer meg på indikerer at jeg tror jeg er noe. At jeg tror jeg vet alt og har rett i alt. At jeg tror jeg er bedre enn de andre, de jeg er uenige med. Og kanskje har de rett i det. Men når jeg virkelig tror på noe, så pakker jeg det ikke inn i rosa sløyfer og sukkerspinn. Jeg sier det jeg mener er riktig. Hvis det får meg til å høres ut som en arrogant drittsekk, så kan jeg leve med det, fordi jeg vil ikke gå gjennom livet som en av de som aldri helt turte å mene noe som helst i frykt for at noen skulle la seg støte eller velge å bli min uvenn.
Det er meningene som definerer et menneske. Meningene som ligger som en sky utenpå når man går i gatene. Meningene som er skrevet over hele ansiktet, eller t-skjorten, din. Meningene som gjør at folk vet hvor de har deg og hvem de snakker med.
Man skal bære sine overbevisninger med stolthet – men være rede til å kaste dem i søppeldynga straks man finner informasjon som viser at man tok feil. Man kan alltid ta feil. Men det man mener akkurat her og akkurat nå, skal man utbasunere rakrygget og med overbevisning. Det forsøker hvertfall jeg å gjøre.
Jeg er helfrelst på svenske Hello Saferide for tiden, og gleder meg vilt til å se dem live på Øyafestivalen i august! Her er en liten smakebit fra det geniale albumet «More Modern Short Stories from Hello Saferide» (Spotify-URL):
Hadde nesten glemt dette diktet som jeg skrev på videregående skole, vil tippe det var i 1993. Jeg anså meg vel som kristen i den tiden, men ettersom jeg faktisk skrev dette diktet så tidlig må jeg vel ha vært mer kritisk enn jeg i ettertid mener å kunne huske :-)
Religion
Å se, men ikke å sanse.
Å skjønne, men ikke forstå.
Å bygge sin egen skanse,
for å verne seg selv mot det grå.
En sang om å miste en kjær til AIDS…
Noe jeg på ingen måte har opplevd selv, men jeg fikk av en eller annen grunn lyst til å skrive en sang om det. Dette var vel i 1996-97 en gang, den gang bandet mitt kalte seg Smudge og laget en CD som het Flabbergasted.
Synes Tor Sindre tryller frem en hjerteskjærende gitarsolo etter andre refreng som virkelig formidler stemningen perfekt…
For øvrig litt overdreven bruk av klang på vokalen, men hey – vi gjorde vårt beste :-)
Tekst/melodi: Gunnar R Tjomlid
Vokal/Akk. gitar: Gunnar R Tjomlid
El. gitar: Tor Sindre Tjomlid
Bass: Marius Dalsmo
Slagverk: Svein Frode Tjomlid
Desperately Free
I’m lookin’ at her sleepin’
listening to her breath
looks like she’s been weepin’
staring into death
she took the message bravely
a mask of clay and stone
the others talkin’ gravely
she is all alone
Ref:
she always had him there
she had one everywhere
she always needed care
she needed to feel free
and never would she see
how all of this could be
and now she’s lying there
so deperately free
he called himself Maloney
they found a small motel
she never felt so lonely
as when she slept her way to Hell
Noen mennesker har en gudegitt gave for det skrevne ord. Forfatteren bak dette essayet om analsex, er en slik forfatter. Tenk å kunne skrive så fint om noe som oppfattes så skittent. Tenk å klare å fange så mye innhold, både humor og menneskelig innsikt, i et kort essay.
Jeg skulle ønske jeg kunne skrive slik.
Her er et lite utdrag:
Let me tell you something about getting fucked in the ass. When you’re getting fucked in the ass, things do not speed up. In fact, one might even say that when you’re getting fucked in the ass, time seems to stand still. What did it feel like to be bent over and fucked in the ass by a woman with a strap-on dildo? I felt like her bitch. I felt like a little bitch with my ass in the air letting myself get fucked hard. Giving my ass up to be fucked because I wanted to be taken like a little bitch. Why did I feel that way? Because Peg was just about shouting: «You’re my bitch! A little bitch with your ass in the air so I can fuck it hard! You’re giving me your ass to be fucked because you want it like a little bitch!«
Sett av fem minutter og nyt hele historien:
The Conditional Surrender – I’d always been square, until I met Peg av Leo Stark.
Øyafestivalen er et av årets høydepunkter. Som hostingpartner for festivalen får jeg som regel litt frynsegoder i form av noen festivalpass, VIP-pass og ølbonger, og da er det bare å krysse av augustuken i kalenderen først som sist for å nyte noen dager med topp stemning og god musikk i Oslo.
På fjorårets festival hadde jeg gledet meg til å se Lykke Li, men der hadde nok festivalledelsen gått på en Moby-smell. Jeg sikter da til smellen på Quartfestivalen for en del år tilbake, da Quartledelsen hadde booket inn relativt ukjente Moby for å spille på den lille scenen i Salamanderparken. Jeg var gammel fan av Moby på det tidspunktet, men valgte likevel å heller se Nine Inch Nails* som spilte på den store scenen. Og det var nok et smart valg, fordi i ukene før festivalen hadde plutselig Mobys populartitet eksplodert, og de fleste av de som møtte opp for å se ham ble rett og slett avvist ved inngangen. Det kom så vanvittig mange flere enn hva festivalledelsen hadde sett for seg da de booket ham tidligere på året at konsertområdet bare rommet en brøkdel av dem.
Det samme føler jeg altså skjedde med Lykke Li på Øya i fjor. Hun var satt opp på den minste scenen, og det var rett og slett klin umulig å komme nærmere enn et par hundre meter fordi det var så mye folk. Ettersom den scenen står vinkelrett på festivalområdet, mot sjøen, fikk vi ikke en gang et glimt av henne.
Trist.
Uansett, hennes album Youth Novels er absolutt å anbefale, og her er en sær liten video med en akustisk versjon av singelen «I’m Good, I’m gone»:
* Jeg må også nevne i en bisetning at Counting Crows spilte før NiN på Quarten det året, og da NiN spilte stod vokalisten og en til av bandmedlemmene i Counting Crows ved siden av meg gjennom hele konserten. Stas ;-)
(Plukket opp fra Belinda Jakobsens blogg.)
Ettersom det nærmer seg påske følte jeg for å dra frem et av mine gode gamle dikt som passer til anledningen. Diktet ble skrevet i 1993 i en kjedelig norsktime (fantes det morsomme norsktimer?) i et forsøk på å oppsummere alle mine tanker og følelser rundt denne høytiden i noen ganske få ord.
Personlig synes jeg at jeg fanget påskestemningen slik den virkelig oppleves for en stor del av det norske folk (selv om få vil innrømme det – man er da ikke født med ski på bena for ingenting!).
OK, her kommer det. Hold deg fast:
Påskekos
«Skyt den fordømte kyllingen»,
sa jeg og la flere skideler
inn i peisen.
Flere av mine dikt, sangtekster og noveller finner du på dikt.no.
9 kommentarer