Kategori: <span>Musikk</span>

Det hender man blir grepet av stunden og bare må lage en sang. Så derfor gjorde jeg det for et par uker siden.

Et par dager senere spilte jeg den inn fort og gæli. Ett take med kassegitar, ett med vokal og et par gjennomkjøringer med korstemmene. Ingen pussing for å fikse noen småsure toner rundtomkring, men hey – dette skulle være ekte!

Og så på dialekt og greier. Galskap.

EG ELSKE DEG
T/M: Gunnar R Tjomlid

Når eg såg deg smila
på skjermen min i dag
tusen tomme tanke døyde

Det va som å bli heala
lagt alt det vonde bag
kikka ut frå nye høyde

Et sted der framme
ser eg bare to
me går hånd i hånd og eg ser på deg
og seie

Eg elske deg – eg e vel gal
men eg elske deg – du e litt rar
for du ser jo kem eg e
når ingen andre gjør det

Eg elske deg – eg e litt gal
for eg elske deg – du e så rar
for du vil visst ha meg med
på veien din framøve

Der vil nok komma daga
når du vil synka ner
i mørket som du kjempe mod

Men ikkje la deg jaga
du vett at eg e her
når livet ditt e bare rod

Alt det du gi meg
e mere enn du vett
alt du e og alt du seie te meg
e livet

Musikk Personlig

En nyttårshilsen til en veldig spesiell jente…

Media Musikk Personlig

Min bror Peter og jeg fremførte i november 2009 en versjon av Stings vakre «Fields of Gold» i forbindelse med arrangementet Spenstige Dager i Sirdal kulturhus på Tonstad. Mamma filmet fra salen, og jeg legger ut videoen her for moro skyld…

Vokal: Peter Geoffrey Tjomlid
Piano: Gunnar Roland Tjomlid

Kunst Media Musikk Personlig

Fire store vitenskapelige formidlere er her mikset sammen i en vakker låt med god hjelp av autotune:

«We Are All Connected» was made from sampling Carl Sagan’s Cosmos, The History Channel’s Universe series, Richard Feynman’s 1983 interviews, Neil deGrasse Tyson’s cosmic sermon, and Bill Nye’s Eyes of Nye Series, plus added visuals from The Elegant Universe (NOVA), Stephen Hawking’s Universe, Cosmos, the Powers of 10, and more. It is a tribute to great minds of science, intended to spread scientific knowledge and philosophy through the medium of music.

Lyrics:

[deGrasse Tyson]
We are all connected;
To each other, biologically
To the earth, chemically
To the rest of the universe atomically

[Feynman]
I think nature’s imagination
Is so much greater than man’s
She’s never going to let us relax

[Sagan]
We live in an in-between universe
Where things change all right
But according to patterns, rules,
Or as we call them, laws of nature

[Nye]
I’m this guy standing on a planet
Really I’m just a speck
Compared with a star, the planet is just another speck
To think about all of this
To think about the vast emptiness of space
There’s billions and billions of stars
Billions and billions of specks

[Sagan]
The beauty of a living thing is not the atoms that go into it
But the way those atoms are put together
The cosmos is also within us
We’re made of star stuff
We are a way for the cosmos to know itself

Across the sea of space
The stars are other suns
We have traveled this way before
And there is much to be learned

I find it elevating and exhilarating
To discover that we live in a universe
Which permits the evolution of molecular machines
As intricate and subtle as we

[deGrasse Tyson]
I know that the molecules in my body are traceable
To phenomena in the cosmos
That makes me want to grab people in the street
And say, have you heard this??

(Richard Feynman on hand drums and chanting)

Les resten av denne bloggposten »

Kunst Media Musikk Skepsis Vitenskap

Tekst:

[Sagan]
If you wish to make an apple pie from scratch
You must first invent the universe

Space is filled with a network of wormholes
You might emerge somewhere else in space
Some when-else in time

The sky calls to us
If we do not destroy ourselves
We will one day venture to the stars

A still more glorious dawn awaits
Not a sunrise, but a galaxy rise
A morning filled with 400 billion suns
The rising of the milky way

The Cosmos is full beyond measure of elegant truths
Of exquisite interrelationships
Of the awesome machinery of nature

I believe our future depends powerfully
On how well we understand this cosmos
In which we float like a mote of dust
In the morning sky

But the brain does much more than just recollect
It inter-compares, it synthesizes, it analyzes
it generates abstractions

The simplest thought like the concept of the number one
Has an elaborate logical underpinning
The brain has it’s own language
For testing the structure and consistency of the world

[Hawking]
For thousands of years
People have wondered about the universe
Did it stretch out forever
Or was there a limit

From the big bang to black holes
From dark matter to a possible big crunch
Our image of the universe today
Is full of strange sounding ideas

[Sagan}
How lucky we are to live in this time
The first moment in human history
When we are in fact visiting other worlds

The surface of the earth is the shore of the cosmic ocean
Recently we’ve waded a little way out
And the water seems inviting

Kunst Media Musikk Skepsis Vitenskap

Kunst Media Musikk Personlig

Jeg fikk følgende utfordring på Facebook i dag:

Using only song names from ONE ARTIST, cleverly answer these questions.
Pass it on to 15 people you like and include me. Try not to repeat a song title, or to repeat repetition.

It’s a lot harder than you think.

Her er mitt forsøk på svar:

Pick Your Artist:
a-ha

Are you male or female:
I Wish I Cared

Describe yourself:
Living a Boy’s Adventure Tale

Describe where you currently live:
East of the Sun West of the Moon

How do you feel about yourself:
I Dream Myself Alive

Your best friend is:
Less than Pure

Your favorite colour is:
Out of Blue Comes Green

Your favorite form of transportation:
Train of Thought

What’s the weather like:
Soft Rains of April

Favorite time of day:
Early Morning

If your life was a tv show, what would it be called:
The Sun Always Shines on TV

If you could go anywhere, where would you go:
Manhattan Skyline

What is the best advice you have to give:
There’s Never a Forever Thing

If you could change your name, what would it be:
Celice

Your favorite food is:
Oranges on Apple Trees

Thought for the Day:
Here I Stand and Face the Rain

How I would like to die:
Lamb to the Slaughter

My soul’s present condition:
Cold as Stone

My motto:
Heaven’s Not For Saints

Humor Musikk Personlig

Musikk betyr mye for meg. Jeg har alltid jobbet med musikk, og når jeg lytter til musikk aktiveres så utrolig mange deler av hjernen samtidig. God musikk injiserer heroin rett i hypofysen slik at kroppen kribler i ekstase. Tårer. Gåsehud. En hals som struper seg i emosjonell ereksjon. Samtidig jobber den analytiske delen konstant med å lete etter mønster, høre hvordan hi-haten spilles, finne finurlige akkordganger og bryte ned arrangementet til de enkelte melodi- og rytmelinjer. Å høre en særegen taktart kamuflert bak en fengende melodi, gir meg livsglede.

Jeg har hatt mange store musikalske øyeblikk i mitt liv. Fantastiske konserter med kjente og mindre kjente artister. Festivalkvelder med helter på scenen og sommerluft i lungene. Ensomme øyeblikk sittende på gulvet mellom to høyttalere mens musikken har løftet meg oppunder taket. Egne fremførelser hvor alt har klaffet og jeg har eid scenen. Ekstatiske gjennomhøringer av egeninnspilt musikk som jeg føler jeg har lykkes med.

Likevel står to hendelser igjen som spesielle for meg. To hendelser hvor musikken overtok alt og jeg ikke levde i noe annet univers enn i toner noen deilige timer.

Lenge leve livet!

Den ene hendelsen var noen dager etter 17. mai i 1984. Utenfor skolen hvor feiringen av nasjonaldagen dengang ble holdt, stod fortsatt talerstolen. Og det var ingen hvilken som helst talerstol. Det var en ganske robust liten scene i tre, med solid gelender rundt. En kraftig talerstol var bygget opp midt på. Den utstrålte autoritet. Omtrent et slikt podie som Hitler ville ha brukt om han fikk lyst til å tale til oss sirdøler. Intet mindre.

Jeg nærmet meg 11 år, og min bestevenn var året yngre. Dollie de Luxe var våre helter. Det var sen ettermiddag på et tomt skoleområde, og vi steg opp på talerstolen og så utover lekeplassen. Vi kunne høre jubelen og kjente blitslysene blende våre indre øyne. Asfalten foran oss var et hav av mennesker, og detvar nå eller aldri. Jeg åpnet hånden min og kjente hans gutteneve fylle min. Vi klemte til og tok et steg opp på podiet, løftet de sammenklaspede hendende mellom oss, fylte de små lungene våre med luft og var Dollie:

Les resten av denne bloggposten »

Musikk Personlig Sirdal

En sang om å miste en kjær til AIDS…

Noe jeg på ingen måte har opplevd selv, men jeg fikk av en eller annen grunn lyst til å skrive en sang om det. Dette var vel i 1996-97 en gang, den gang bandet mitt kalte seg Smudge og laget en CD som het Flabbergasted.

Synes Tor Sindre tryller frem en hjerteskjærende gitarsolo etter andre refreng som virkelig formidler stemningen perfekt…

For øvrig litt overdreven bruk av klang på vokalen, men hey – vi gjorde vårt beste :-)

Tekst/melodi: Gunnar R Tjomlid
Vokal/Akk. gitar: Gunnar R Tjomlid
El. gitar: Tor Sindre Tjomlid
Bass: Marius Dalsmo
Slagverk: Svein Frode Tjomlid

Desperately Free

I’m lookin’ at her sleepin’
listening to her breath
looks like she’s been weepin’
staring into death

she took the message bravely
a mask of clay and stone
the others talkin’ gravely
she is all alone

Ref:
she always had him there
she had one everywhere
she always needed care
she needed to feel free
and never would she see
how all of this could be
and now she’s lying there
so deperately free

he called himself Maloney
they found a small motel
she never felt so lonely
as when she slept her way to Hell

Kunst Media Musikk Personlig

Kunst Musikk

Øyafestivalen er et av årets høydepunkter. Som hostingpartner for festivalen får jeg som regel litt frynsegoder i form av noen festivalpass, VIP-pass og ølbonger, og da er det bare å krysse av augustuken i kalenderen først som sist for å nyte noen dager med topp stemning og god musikk i Oslo.

På fjorårets festival hadde jeg gledet meg til å se Lykke Li, men der hadde nok festivalledelsen gått på en Moby-smell. Jeg sikter da til smellen på Quartfestivalen for en del år tilbake, da Quartledelsen hadde booket inn relativt ukjente Moby for å spille på den lille scenen i Salamanderparken. Jeg var gammel fan av Moby på det tidspunktet, men valgte likevel å heller se Nine Inch Nails* som spilte på den store scenen. Og det var nok et smart valg, fordi i ukene før festivalen hadde plutselig Mobys populartitet eksplodert, og de fleste av de som møtte opp for å se ham ble rett og slett avvist ved inngangen. Det kom så vanvittig mange flere enn hva festivalledelsen hadde sett for seg da de booket ham tidligere på året at konsertområdet bare rommet en brøkdel av dem.

Det samme føler jeg altså skjedde med Lykke Li på Øya i fjor. Hun var satt opp på den minste scenen, og det var rett og slett klin umulig å komme nærmere enn et par hundre meter fordi det var så mye folk. Ettersom den scenen står vinkelrett på festivalområdet, mot sjøen, fikk vi ikke en gang et glimt av henne.

Trist.

Uansett, hennes album Youth Novels er absolutt å anbefale, og her er en sær liten video med en akustisk versjon av singelen «I’m Good, I’m gone»:

* Jeg må også nevne i en bisetning at Counting Crows spilte før NiN på Quarten det året, og da NiN spilte stod vokalisten og en til av bandmedlemmene i Counting Crows ved siden av meg gjennom hele konserten. Stas ;-)

(Plukket opp fra Belinda Jakobsens blogg.)

Kunst Musikk Personlig

msw.jpgI helga har jeg spilt inn en sang med en 17 år gammel jente som bor her på Tonstad. Hun ønsket å sende inn noe til en konkurranse, og lurte på om jeg kunne hjelpe henne å gjøre en kjapp innspilling. På lørdag kom hun til meg med en egenkomponert sang som vi først spilte inn bare med henne på piano og vokal. Men jeg syntes sangen var veldig fin, og fikk lyst å gjøre noe mer ut av den, så jeg brukte lørdagskvelden etter at hun var gått til å pusse litt på sangen. Jeg fant noen fine trommesamples som passet bra, og la på bass og synther. Det eneste som gjenstår fra originalopptaket er vokalen hennes.

Her kan du høre resultatet:

Tekst/melodi: Maria Wasmuth
Arr/komp: Gunnar R Tjomlid

Kunst Media Musikk Personlig

Jeg har skrevet om Amanda Palmer før, og det er umulig å ikke like en dame som lager en slik sang og video:

Og alle er visst ikke like fornøyde med at hun harselerer med abort, religion og voldtekt. Men Amanda slår tilbake i sin blogg.

Her er forresten teksten:

when i got to the party
they gave me a fourty
and i must’ve been thirsty
cause i drank it so quickly

when i got to the bedroom
there was somebody waiting
and it isn’t my fault
that the barbarian raped me

when i went to get tested
i brought along my best friend
melissa mahoney
who had once been molested

and she knew how to get there
she knew all the nurses
they were all really friendly
but the test came out positive

uh-oh

I’ve seen better days but i don’t care
I just sent a letter in the mail

when i got my abortion
i brought along my boyfriend
we got there an hour
before the appointment

and outside the building
there were all these annoying
fundamentalist christians
we tried to ingore them

oh-oh

i’ve had better days but i don’t care
oasis got my letter in the mail

when vacation was over
the word was all over
that i was a crack whore
melissa had told them

and so now were not talking
except we have tickets
to see blur in october
and i think were still going

oh-oh

i’ve seen better days but i don’t care
oh i just got a letter in the mail

oasis sent a photograph
its autographed and everything
melissa’s gonna wet herself
i swear

Humor Kunst Media Musikk Seksualitet

Wow, et mannskor har øvd inn Imogen Heaps sang Hide and Seek. Og de fikser faktisk biffen. Det er godt gjort å treffe de tette harmoniene og få med dynamikken og «filtereffektene» fra originalen.

Tøft!

Kunst Media Musikk

Jeg får ikke nok av denne dama. Her er åpningssporet fra det geniale albumet Speak for Yourself.

Headlock

Den kanskje mest «kommersielle» sangen på albumet er Goodnight and Go, en fantastisk låt. Dessverre kan ikke den embeddes (hva er det disse plateselskapene feiler?), men klikk deg inn og lytt/se her.

Se også denne fantastiske liveversjonen på Letterman her:

Goodnight and Go (live)

Litt nervøs, men for en talentfull og original artist!

Og som de fleste andre artister i verden har hun covret Cohens Halleluja i en nydelig, sart a capella-versjon (uoffisiell video):

Halleluja

Albumet Speak for Yourself avsluttes med denne utrolig gripende perlen av en sang (kun musikk, ingen video). Lukk øynene og lytt til den på høyt volum, det er en musikalsk reise:

The Moment I Said It

Hør hvordan hun leker seg med sampleren live:

Just for Now

Kunst Media Musikk Personlig

Hadde nesten glemt vekk denne norske gruppen, men denne sangen fra nittitallet en gang er fantastisk!

Kunst Media Musikk

brave.jpgJeg er nettopp tilbake på hotellrommet etter å ha vært på konsert med Marillion på Rockefeller her i Oslo. Det var en svært blandet opplevelse.

Jeg er en stor Marillion-fan og synes albumet Brave er blant de 10 beste album jeg har hørt noensinne. Men jeg har dessverre ikke engasjert meg nok i de siste 3-4 albumene, og skal man like Marillion sin musikk må man engasjere seg og lytte aktivt. De har nettopp sluppet et nytt dobbeltalbum, Happiness is the Road, og naturlig nok var derfor de aller fleste sangene de fremførte hentet fra dette albumet. Når man da ikke kjenner sangene, blir det vanskelig å få den helt store gløden over konsertopplevelsen.

Men før jeg forteller mer bør du unne deg litt reklame for det nye dobbeltalbumet:

I tillegg til at det meste av materialet var ukjent for meg, var det en konsert med så mye tekniske problemer at det var et under de kom seg gjennom hele settet. Konserten startet med at bandet rett og slett gikk av scenen ca ett minutt uti første sang. Bassisten ga seg først og sa i mikrofonen, relativt forbannet, «I can’t play to this«, og forsvant. Deretter forsvant resten av bandet hoderistende en etter en. Gitaristen reddet stemningen med noen morsomme fraser før han gikk, men det var en rar opplevelse, og publikum ble stående nokså forvirret tilbake.

Etter noen minutter fylt av teknikere som vandret rundt på scenen og fiklet med saker og ting, kom de inn igjen. Vokalist Steve Hogarth var i godt humør og fortalte at problemet lå i at han halvveis uti første sang hadde oppdaget at han ikke hadde på seg noe undertøy. Og som den sensitive vokalisten han er, gjorde det at han ikke helt klarte å få den rette feelingen. Men nå hadde de vært på bakrommet og pratet litt om det, og kommet frem til at det aldri skulle gjenta seg. Han hadde nå fått på seg truse, så nå kunne de starte.

Well, guess you’d have to be there… ;-)

Les resten av denne bloggposten »

Kunst Media Musikk Personlig

AHA_bio07.jpgDen 27. august 2005 holdt a-ha en, etter norske standarder, gigantkonsert i Frognerparken. Hele 120.000 tilskuere var til stede, og jeg var en av dem. Det var en fantastisk opplevelse og a-ha innfridde til de grader.

Men denne bloggposten handler ikke først og fremst om denne konserten, men noe som skjedde tidligere på dagen.

Og når vi først kryper bakover i tid, la oss like gjerne gå enda en dag tilbake, til fredag 26. august, dagen før konserten.

Jeg var i Oslo sammen med min daværende samboer, en kamerat, min bror og hans samboer. Som seg hør og bør for oss bygdetullinger som har forvillet oss inn i storbyen, endte jeg og kompisen min opp inne i Oslo City. Vi pratet om konserten som skulle være dagen etter, og diskuterte de fantastiske musikerne a-ha skulle ha med seg. Jeg har lenge vært enorm fan av a-ha sitt backingband med svenske Per Lindvall på slagverk som selve motoren. Helt fra jeg oppdaget hans prestasjoner på Morten Harkets soloalbum «Wild Seed» har jeg vært fan av Lindvall (se ham på YouTube her og her). Det er få trommeslagere som er så tight og minimalistiske i spillestilen som han er, samtidig som det groover noe så helt vanvittig. Med seg hadde de også hans bror, Sven Lindvall, på bass, og Christer Karlsson på tangenter.

Gutta i a-ha troner vel nesten på toppen av kjendislisten i dette landet, og de kan neppe vise seg noe sted uten å omringes av fans. Backingbandet derimot, de som tross alt skaper en stor del av godlyden, er tilnærmet ukjente. Så mens vi gikk og kikket i butikkene i kjøpesenteret snakket vi om hvor tøft det ville vært om vi plutselig hadde sett de svenske musikerne, fordi vi da kunne ha sagt noe til dem for å vise at vi visste hvem de var. De ville sikkert finne det passe spesielt ettersom de nok ikke opplevde slikt ofte her i Norge.

Les resten av denne bloggposten »

Musikk Personlig

Dette ble mange bloggposter på en dag, men mens jeg researchet bloggposten om Sheila Chandra kom jeg over Imogen Heap og sangen «Hide and Seek«.

Og folkens.

Dette er noe av det tøffeste og vakreste jeg noensinne har hørt. Jeg er helt lamslått.

På toppen av det hele er videoen så nydelig at jeg bare får lyst til å sveve.

Dessverre er det sperret for embedding, men unn deg 5 minutter med ren nytelse her. Vær så snill. Gjør det. Nå.


Først når du har sett originalen kan du ta en kikk på denne live-versjonen nedenfor. (Kan dette virkelig fremføres live? Ja, det kan visst det ved å synge gjennom en synthesizer hvor hun legger harmoniene på klaviaturet… wow!)

Mitt første møte med Imogen Heap var gjennom hennes nydelige tolkning av Nik Kershaw-sangen «Oxygen», en sang som for øvrig er covret av et hav av artister. Jeg skal definitivt sjekke ut mer av Imogen Heap i tiden fremover!

Til slutt, en ny versjon av sangen uten alle vokalharmoniene. Ikke fullt så spennende, men likevel helt fantastisk :-)

Kunst Media Musikk

zenkiss.jpg
Tidlig på nittitallet kjøpte jeg en CD av en britisk artist ved navn Sheila Chandra. Jeg er usikker på hvorfor jeg kjøpte albumet. Kanskje det skyldtes det forførende coveret. Kanskje det rett og slett skyldtes at jeg hadde en Peter Gabriel-fetisj i den tiden, og var nysgjerrig på alt som sprang ut fra hans plateselskap Real World Records. Jeg husker ikke.

Uansett, albumet het «The Zen Kiss«, en vakker tittel, og det som fenget meg mest var tungegymnastikken hennes på sangene «Speaking in Tongues».

Til min store glede fant jeg henne på YouTube, hvor hun fremfører et par av «Speaking in Tongues»-sangene, som visstnok er en form for vokalisering av tabla-trommer.

Deilig, ikke sant? Her er enda en:

Som ny bruker av musikktjenesten Spotify måtte jeg sjekke ut mer av henne, og hvis du er glad i meditativ «world-music», bør du absolutt gi henne en lytt. (Klikk her for Spotify-URL til Sheila Chandra. Krever at du har Spotify installert med gyldig konto.)

Sjekk ellers ut f.eks. albumet ABoneCroneDrone på iTunes. Sangen «ABoneCroneDrone 3» finnes også på soundtracket til TV-serien Heroes.

Kos deg.

Kunst Media Musikk Personlig

Humor Media Musikk Religion/overtro

Sangen Watch Out World ble til på hybelen min på Forus høsten 1998 da jeg studerte Medieteknikk ved Høgskolen i Stavanger (et studie jeg hoppet av etter første semester). Studier var alltid bare en distraksjon fra mitt egentlige mål – å leve av musikk – så jeg brukte stort sette hele dagene og ikke minste nettene på å lage og spille musikk. Og som den misforståtte kunsteren jeg anså meg selv som, skrev jeg denne sangen om hvordan jeg en dag skulle ta over verden…

En liten del av meg har fortsatt ikke gitt helt opp ;-)

Teksten kan du lese her.

Tekst/melodi/arr: Gunnar R Tjomlid
Vokal: Gunnar R Tjomlid
Alle gitarer: Gunnar R Tjomlid

Kunst Media Musikk Personlig

Kunst Media Musikk Personlig

Jeg digger Nerina Pallot. Nydelig musikkvideo. Nydelig sang, selv om denne singleversjonen ikke er så bra som albumversjonen.

Dette liveopptaket av Sophia er mer nært albumversjonen:

Kunst Media Musikk

Jeg kan ikke danse. Det er et ufravikelig faktum. Jeg. Kan. Ikke. Danse.

Jeg vil så gjerne danse, men får det ikke til. Hjernen min stritter i mot og sier «NEI!». Og når man ikke kan danse, er man sosialt handicappet. Hvor mye enklere hadde ikke livet vært om jeg bare kunne dra de hersens bena ut i den rytmisk pulserende grøten av mennesker og sluppet meg løs? Latt rytmen forplante seg oppover leggene mine. Sveive i gang knærne, hoftene og overkroppen i en kroppslig hyllest til Kong Groove.

Men nei. Det går bare ikke. Kroppen vil så gjerne. Hjernen sier nei.

Hjernen min er som en kakkerlakk. En sta faen. Hadde russerne pepret Norge med kjernefysiske stridshoder hadde nok det eneste overlevende vært kakkerlakker, halvsyntetiske Jan Thomas, og hjernen min. Den er umulig å få has på. Jeg kan prøve å dope den ned med øl og sprit, men selv om kvalmen herjer kroppen min og hjernen ikke lenger klarer å sette sammen de visuelle inntrykk fra begge øynene mine til et helhetlig bilde, så gir den meg ikke lov å danse. Selv når jeg har drukket bort all form for sjenanse slik at jeg kan fortelle den største idiot at jeg egentlig elsker ham som en venn, så finner jeg det uoverkommelig pinlig å bevege meg rytmisk til musikk.

Så da står jeg der alene. Inntil veggen. Hoftene skutt frem i håp om å minne litt om James Dean. Og for å vise at jeg ikke er helt lost, passer jeg på å trampe rytmen med en fot mens jeg markerer alle vesentlige rytmiske momenter med hendene mine. Jeg utfører en stille dans på meg selv. Men det blir liksom ikke det samme. Mine venner har det gøy og flørter med damene på gulvet. Jeg oser TAPER ut av hver pore.

Les resten av denne bloggposten »

Media Musikk Personlig