Kategori: <span>Personlig</span>

I 2001 besøkte jeg Kenya på en kort ferie. Det var mitt første besøk til landet siden jeg bodde der i perioden 1984-1986. Vi badet i Det indiske hav, kjørte på safari i Tsavo vest, og opplevde utrolig mye som jeg skulle ønske jeg kunne ha tatt fine bilder av. Jeg hadde med meg et lite digitalt kompaktkamera, men det var tidlige tider innen digitalfoto, og bildene er i dag lite å skryte av. Ikke var det mulig å ta bilder av dyr eller fugler på litt avstand heller…

Da jeg kom hjem til Norge igjen bestilte jeg meg et Canon digitalkamera. Jeg tror kamerahuset kostet rundt 18.000 kroner, og jeg fant noen brukte objektiver på nettet som jeg kjøpte. Kvaliteten var dårligere enn de billigste mobilkameraene i dag, og interessen holdt bare noen måneder før jeg mistet gnisten. Å håndtere et speilreflekskamera ble for komplisert og slitsomt.

Skjermbilde 2020 07 16 01 26 51

Først på tampen av 2018 kom basillen krypende tilbare og bet meg på nytt, og jeg løp ned til Scandinavian Photo og kjøpte meg et Sony A7iii. I de ca 18 månedene som er gått har jeg sett hundrevis av timer med YouTube-videoer om foto, og brukt alt for mye penger på objektiver og kamerautstyr. Men interessen har ikke blitt mindre – tvert imot.

Jeg er hekta. Det er dyrt, og det er vanskelig, men jeg elsker å ta bilder!

Etter at jeg kjøpte meg mitt Sony-kamera har jeg vært så heldig å få reise en del. Island. Japan. Latvia. Rundt omkring i Norge. Og sekken med kamerautstyr er alltid med. Jeg har også hatt gleden av å få noen til å stå modell for meg ved noen anledninger, og til og med vært assisterende fotograf i et bryllup. Det gjør at jeg nå har en del bilder som jeg har lyst å vise frem.

Ta gjerne en kikk på min nye fotoside – foto.tjomlid.com – hvor du kan se et utvalg av bildene mine.

Kunstgalleri

Les resten av denne bloggposten »

Fotografi Kunst Personlig

Det blir lite blogging for tiden, men til gjengjeld jobber jeg med å produsere videoer med skeptisk innhold til min YouTube-kanal, Tvilsomt med Tjomlid. Det er tidkrevende og kostbart arbeid, men store investeringer i teknisk utstyr, og mange timer med forarbeid, filming og redigering.

Hvis du ønsker å støtte dette arbeidet kan du nå bli en Patreon! Jeg har tre ulike medlemsnivåer, og for hvert nivå får du ulike fordeler:

IMG 1890

IMG 1891

IMG 1892

Alle medlemmer får allerede nå tilgang til videoopptak av et foredrag om dommedag og konspirasjonsteorier som jeg holdt i 2012. Det vil med tiden postes mer slikt ekslusivt innhold, og som Patreon vil du også få tilgang til å forhåndskjøpe ulike produkter jeg tilbyr i fremtiden.

Om kort tid vil jeg også gjennomføre en høytlesning av boken min «Placebodefekten» ekslusivt for Patreon-medlemmer, og høytlesning av «Håndbok i krisemaksimering» er allerede tilgjengelig som 6 episoder for alle medlemmer.

Er du minst Blodfan får du også tilgang til å delta i livestreams på YouTube hvor jeg ranter, svarer på spørsmål og vi koser oss sammen. Første livestream går av stabelen 9. mai kl 20:00!

Blir du VIP-medlem får du som du ser også tilsendt en av mine bøker gratis, signert og med personlig hilsen. I tillegg vil du få en shout-out i kommende videoer for at jeg kan vise min takknemlighet.

Become a Patron!

Jeg håper du vil stille innom patreon.com/tjomlid og bli medlem. Det vil bety utrolig mye for det arbeidet jeg gjør!

Takk!

Diverse Personlig

Jeg har lenge tenkt på å forlate Facebook, slik sikkert mange har. Men det har ikke vært så lett da jeg har mange ulike tjenester knyttet mot Facebook, bruker det i jobben, og har hatt mye glede av det. Men jeg har også følt på at det er på tide å stikke av. I hvert fall som et prøveprosjekt for å se hvordan det går. Det kan hende jeg er tilbake i løpet av kort tid om jeg ikke klarer presset, så dette er ikke noen bombastisk «JEG FORLATER FACEBOOK FOR ALLTID»-varsel, mer en heads-up om at jeg for tiden ikke er å finne på Facebook. Ingen dramatikk, bare et personlig valg.

Så jeg skriver bare dette slik at folk vet hvor de kan finne meg om de trenger å ta kontakt, og slik at folk forstår hvorfor hvis de plutselig ikke finner meg på Facebook. Jeg er tilgjengelig på WhatsApp, Signal eller SMS/iMessage for de som har mitt nummer. Jeg er også fortsatt på Instagram som @civix, og på Twitter som @civix. Du kan selvsagt også sende meg e-post på gunnar ætt tjomlid.com.

Årsakene til at jeg forlater Facebook, midlertidig eller helt – time will show, er primært tre:

Les resten av denne bloggposten »

  1. Det tar for mye tid. Jeg går rundt med stress i kroppen fordi jeg er med i diskusjoner hvor jeg hele tiden føler jeg må svare og følge opp, eller jeg ser så mange poster/statuser som irriterer meg og som jeg har lyst å si noe om, men prøver å styre unna fordi jeg vet at det er en ond sirkel. Jeg må evakuere fra det stresset.
  2. Det er ødeleggende for samfunnsdebatten. Jeg har egentlig ikke særlig tro på Facebook som debattplattform lengre, og føler at det egentlig bare er en del av forfallet i samfunnsdebatten som jeg helst ikke vil være en del av. Det gir fokus til for mange uvesentlige tullediskusjoner som media dessverre alt for ofte velger å løfte frem for å ikke miste verdi. Og alle debatter går egentlig bare i sirkel. Etter over ti år på Facebook føler jeg egentlig bare at jeg har stanget hodet i veggen hele tiden, og få endrer mening om noe av å krangle i kommentarfeltene der. What’s the point?

IT/Internett Personlig

Juletilbud bøker

(Se bildet i full størrelse her.)

Det nærmer seg jul, og jeg vet du er på desperat jakt etter julegaven som har det lille ekstra. Vel, her er løsningen.

Hvis du kjøper en av mine bøker, den smårykende nestenferske «Håndbok i krisemaksimering», eller min forrige bok, «Placebodefekten», slår du tre fluer i ett smekk!

  1. Du får kjøpt en julegave mottakeren enten vil elske eller hate.
  2. Du får gitt en gave som gir både kunnskap og underholdning.
  3. Du hjelper noen som virkelig trenger det i disse juletider.

Og nei, med punkt 3 tenker jeg ikke på meg selv, men alle de mennesker i krig og nød som trenger vår hjelp og støtte. Om du kjøper bøkene mine i julegave gir jeg nemlig hele fortjenesten min til Leger uten grenser!

«Håndbok i krisemaksimering» koster kr 299,-, og «Placebodefekten» i pocket-utgave koster kr 169,-.

Du kan bestille dem ved å sende en e-post til [email protected] hvor du oppgir hvilke bøker du ønsker å bestille, antall, og hvilken adresse de skal sendes til. Ønsker du å få bok/bøker signert må du oppgi hvem jeg skal skrive hilsen til.

Hvis du er i Oslo kan du få bok/bøker overlevert personlig. Har du ikke anledning til det, kan du få bok/bøker tilsendt i posten. I så fall kommer et forsendelsesgebyr på kr 70,- i tillegg.

Postens frist for å sende pakker som skal nå frem til jul er 16. desember. Ønsker du bok overlevert personlig i Oslo, er siste mulighet 20. desember.

Du kan betale enten med Vipps, med kreditt-/bankkort om du kan møte meg personlig for overlevering av bøker, eller ved kontooverføring. Betalingsinformasjon får du per mail etter bestilling.

God jul og god bok!

Media Personlig Politikk Samfunn og verden Skepsis Vitenskap

15032132 10154565398905619 1262524061098504099 n

Hva som skremmer meg med USAs tiltredende president Donald J. Trump? Jo, det skal jeg si deg.

Det som skremmer meg er at retorikken med «oss og dem» fungerer så bra politisk. Enten «dem» er muslimer, innvandrere, fargede, homofile, transpersoner, kvinner, handicappede, psykisk syke, alenemødre, fattige, pedofile, terrorister eller kommunister.

Det som skremmer meg er at man kan få gjennomført nesten hva som helst av frihetsinnskrenkende, kvasitotalitære samfunnsendringer så lenge man klarer å bygge opp en frykt mot «dem». Trump er en mester i faktafusk og løgnaktig statistikk. Men gjenta en løgn mange nok ganger, og folket vil til slutt tro på det. Folk ønsker å tro på det, så lenge man kan stemple «dem» som problemet. Gi «dem» skylden for våre problemer. Gi folk troen på at de vil få det bedre bare vi får bukt med «dem».

Det funker i USA, men det funker like godt i Norge. Frp har bygget store deler av sin politiske agenda på det, og den sittende regjeringen er flinke til å videreføre denne retorikken. Ikke minst ser vi hvordan enkelte samfunnsdebattanter med sosiale medier og avisenes debattsider som talerstol snakker samme splittende språk. Oss og dem. Vi gode nordmenn mot de andre.

* Les også: Om flyktninger og perspektiver: Min datter er ikke alt for meg

For det er «de andre» som er problemet. Det er de andre som voldtar. Det er de andre som koster oss penger og gjør at vi må bruke 1,83 % mindre på julegavene i år, eller ta 2,4 timer kortere sydenferie enn før. Det er de andre som står i veien for at vår enorme luksus ikke kan vokse til å bli enda mer kvalmende. Det er de andre som gjør «kvinnene våre» utrygge.

Det er alltid de andre som har onde hensikter og gjør oss vondt. Det er de andre, hvem som helst som kan defineres som annerledes enn oss, som har skylda.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden

Skjermbilde 2016 09 04 14 51 07

Kjære Kjetil Rolness,

Kan du slutte å fremstille menn som så lettkrenkede? Kan du slutte med den sutringen din? Kan du rope mindre og lytte litt mer? #Ikkeallemenn er så lettkrenkede og sarte som deg. Heldigvis.

Her er greia: Du vet, når en kvinne, ti kvinner, hundre kvinner står frem i media og forteller om sine opplevelser med menn, om tafsing, tilrop, forskjellsbehandling, seksuell trakassering og voldtekt, så blir jeg glad. Det vil si, det gjør meg ulidelig trist å høre om deres opplevelser, men det gjør meg glad at de forteller meg om verden fra sitt perspektiv. Fordi det gjør at jeg kan lære og bli bedre. Det gjør at jeg kan forstå mer om hvordan tilsynelatende uskyldige handlinger i mitt perspektiv kan oppleves som skremmende eller ubehagelig fra noen andres perspektiv.

Når så godt som samtlige av mine venninner forteller at de siden de var barn har opplevd at menn seksualiserer dem, klår på dem, frarøver dem sitt intellekt og likeverd ved å se på dem først og fremst som et potensielt knull, eller i det minste som en seksuell bekreftelse, så gjør det meg glad. Ikke for fordi jeg liker det jeg hører, men fordi det er et speil jeg som mann trenger for å kunne se meg selv.

Ja, når en skremmende stor andel av mine nære venninner forteller meg at de selv har opplevd voldtekt, alt fra brutale, voldelige angrep til påtvunget fyllesex eller å bli penetrert i søvne, så gjør det meg glad. Ikke der og da, ikke når de forteller meg om sine opplevelser, ikke fordi jeg unner dem de vonde opplevelsene, selvsagt ikke. Men i ettertid, når jeg kan bruke denne innsikten til noe nyttig, til å lære og forstå mer om andres liv, til å skjønne mer om hvordan sånt påvirker kvinners forhold til menn, da blir jeg glad.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden Seksualitet

ICCJz

Røyker du? Jeg gjør ikke. Det vil si, jeg har røyket. For mange år siden røyket jeg sigaretter og rullings jevnlig. Men i dag er det utenkelig. Tobakk altså. E-sigg derimot, det liker jeg. Men jeg røyker ikke sigaretter lengre.

Enten du røyker eller ikke røyker, så ber jeg deg likevel tenke på følgende: Du går inn i et fly. Kanskje en SAS-flyvning fra Oslo til Bergen. Du setter deg til rette, fester setebeltet, og ser ut av vinduet. Du kjenner akselerasjonen trykke deg mot seteryggen, og like etter er du i luften. Gardermoen blir mindre og mindre under deg.

Så gjør du noe veldig, veldig rart. Straks flyet har nådd marsjhøyde stikker du hånden ned i lommen, fisker opp en tyvepakning Marlboro, dunker ut en sigg og fyrer den opp. Du tar et drag, ser ut av det lille vinduet på det hvite teppet under deg, og pakker deg inn i din egen lille sky av tobakksrøyk.

Kunne du gjort det? Nei, selvsagt ikke. Det er utenkelig i dag. Helt fullstendig moralsk forkastelig. Men vi skal ikke mer enn rundt 30 år tilbake, før det var helt vanlig. Folk røykte på fly. Det virker helt absurd i dag. Galskap. Ja, faktisk umoralsk. Men det var sånn det var.

Busser også. Jeg husker den groteske, inngrodde lukten av sur tobakk i bussene til Sirdal og Gyland Bilruter, de gangene jeg måtte dra med buss til Flekkefjord eller Egersund. Den satt i setene lenge etter at røykeforbudet ble innført. Men det var jo bare sånn det var. Folk røyket overalt.

Overalt, ja. Jeg husker en gang jeg var liten og satt på venterommet til legen. Det var bare lille meg og en voksen mann. Han røykte. På venterommet. Jeg husker at jeg kikket på ham i fascinasjon, og spurte etter en stund hvordan man slukket røyken. Han så meg inn i øynene og fortalte meg med verdens største oppriktighet at sigarettene hadde en knapp på baksiden som man trykket på for å slukke dem. En sigarettløgn jeg trodde på i mange, mange år.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden

Omtrent på denne tiden for 3 år siden innledet jeg et samarbeid med Nettavisen. I dag har jeg valgt å avslutte det samarbeidet.

Samarbeidet med Nettavisen har vært fruktbart. Det ga meg muligheten til å nå ut til flere lesere og nye lesergrupper, og det skapte ganske betydelige inntekter gjennom en deling av annonseinntekter med Nettavisen. Det er jeg glad for.

Likevel har jeg det siste året gått og følt på at noe var feil.

Men først litt bakgrunn. Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, kontaktet meg høsten 2012 for å høre om jeg var interessert i å innlede et samarbeid med dem.

Avtalen var ryddig og grei: De la ingen føringer på hverken bloggefrekvens, form eller innhold. Jeg kunne blogge akkurat om det jeg ønsket, så kort eller langt jeg ønsket, og om hvilke temaer jeg ønsket.

Det Nettavisen fikk ut av dette var at jeg måtte endre til et Nettavisen-design med lenke til dem i toppen, samt at de fikk servere annonser til bloggen min. Inntektene på disse annonsene, som Nettavisen styrte i sin helhet, delte vi mellom oss.

Jeg startet bloggen i 2006, og feirer i år 10-årsjubileum. De første syv årene ønsket jeg ikke å tjene penger på bloggen. Det ga meg litt avsmak å få inntekter på det jeg skrev, fordi jeg da ville bli mistenkeliggjort rundt motiver og valg av temaer.

Etter noen ganske harde stormer med beskyldninger om at jeg fikk betalt under bordet av ulike aktører, og ganske massive mengder netthets, tenkte jeg at hvis jeg uansett skulle måtte slite med sånt, kunne jeg like gjerne tjene noen kroner på det jeg skrev.

Derfor takket jeg ja til Stavrums tilbud, etter noen runder i tenkeboksen.

Og samarbeidet har fungert godt. Hver måned fikk jeg en grei biinntekt på bloggen min, som tross alt bare er hobby. Min «day-job» er som daglig leder og webutvikler i et lite IT-selskap jeg startet i 1999 og er medeier i. Det er en krevende jobb som tar mye tid, men meningsytringer, vitenskapsformidling og skriving er så viktig for meg, at jeg har funnet tid til å både blogge, skrive bok og holde en del foredrag land og strand rundt.

Les resten av denne bloggposten »

Blogger Personlig

150420 democracy

Det finnes endel lesere som mener jeg er for ukritisk til islam, og for positiv til muslimsk innvandring. Vel, la meg si noen ord om det.

Jeg hater radikal islam. La det aldri være noen tvil om det. Vi står overfor en uunngåelig økning av antall muslimer i dette landet, hvorav noen vil ha ideer som ikke er forenlige med demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter.

Og det bekymrer meg. Ikke fordi jeg frykter muslimer. Ikke fordi jeg er redd for å åpne grensene for annerledestenkende. Men fordi jeg er redd for de Gode Nordmenn som paradoksalt nok vil snu vårt samfunn på hodet for å bevare vårt samfunn slik det er.

Når jeg hører islamister forsvare det å kappe av folks hender som straff for tyveri, eller å steine kvinner til døde for utroskap, blir jeg rasende. Når radikale islamister protesterer mot ytringsfrihet og demokrati, blir jeg oppgitt. Når jeg ser muslimske ledere ønske seg menneskefiendtlige sharialover i vår del av verden, blir jeg skremt.

Men det er ikke som om horrible ideer i strid med menneskerettighetene er noe nytt i dette landet.

Vi har lange, rotnorske tradisjoner for akkurat det, med konservative kristne som gjerne ser at både homofile og kvinner får begrensede rettigheter. Som vil nekte kvinner råderett over egen kropp, eller som synes at å tukte barn er et gode. Som preker et anti-vitenskapelig verdenssyn fullstappet av konspirasjonsteorier og kunnskapsforakt, hvor Noa reddet livet på jorden og Darwin er Satan selv. Som lar rasismen og forakten mot enhver som er for annerledes sive gjennom sprekkene i sin gudfryktige maske.

Det er nok av nordmenn som vil gjeninnføre tortur og dødsstraff i fredstid og som vil gjøre ytringsfriheten et par hakk trangere. Eller som mener at kvinner som kler seg dristig og flørter litt mye en sen lørdagskveld selv må ta skylden for voldtekten de blir offer for natt til søndag.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden

Skjermbilde 2015 10 16 12 35 54

I går kunne vi lese et hjertesukk fra Ida Landberg i Aftenposten: «Skeptikerbevegelsens ekkokammer: Når de rasjonelle blir irrasjonelle». Det er viktig at skeptikerbevegelsen møter kritikk, men noen av Idas poenger var skivebom.

I leserinnlegget hennes skriver hun om en sak som kort kan oppsummeres slik: Ida ble blokkert fra Facebook-siden «Rasjonalitet». Dette tok hun så opp i Facebook-gruppen «Vi som er blokkert fra Fri Presse». Tråden hennes ble slettet, noe som ble kommentert i en post av gruppens administrator. Ida fortsatte å poste sine hjertesukk i den nye tråden, noe som endte opp med at hun til slutt ble blokkert også der.

(Jeg velger å være på fornavn med Ida, da jeg kjenner henne personlig.)

Tåler ikke skeptikerbevegelsen uenighet?

Ida mener dette viser at skeptikerbevegelsen ikke tåler kritiske røster og at nevnte grupper er blitt et «ekkokammer». Hun skriver:

Som over gjennomsnittet glad i å diskutere, har jeg hatt stor glede og nytte av dette. Dessverre synes jeg å merke en økende tendens til at flere av disse sidene og gruppene går i retning av å være klubber for innvidde heller enn arenaer for åpen diskusjon.

Kommentarfeltene er oftere arenaer for selvbekreftelse enn for utfordring. Uenighet med nettstedets eller gruppens administrator(er) blir ofte møtt med uvilje.

Man kan få inntrykk av at det finnes uskrevne regler om hva en skeptiker skal mene. De som mener noe annet, blir i beste fall stemplet som kranglete, eller i verste fall sanksjonert med hersketeknikker.

La oss gå litt tilbake og gi noe kontekst her. Det stemmer at Ida ble blokkert fra siden «Rasjonalitet». Jeg kjenner admin på siden, og selv om jeg ikke selv bevitnet Idas debatter der inne, vet jeg at terskelen for å blokkere noen er svært høy.

Følgende tall er verdt å merke seg (statistikk har jeg fått av admin selv):

For å sette tilfellet Ida Landberg i litt relevant kontekst:

Rasjonalitet har nær 10.000 tilhengere.
Det deles mellom 5 og 6.000 saker i året.
Total rekkevidde er på 200 til 300.000 i uken.
Mellom 10 og 30.000 ukentlige samhandlinger med brukere.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin IT/Internett Konspirasjonsteorier Personlig Religion/overtro Skepsis Vitenskap

Skjermbilde 2015 09 16 23 50 39

For en liten uke siden våknet jeg opp og følte meg frisk og fin. I om lag ti minutter. Så begynte det å verke nederst i ryggen, litt på venstre side.

Smerten økte fort i intensitet, og selv om det normalt sitter langt inne hos meg å ringe legen, så endte jeg opp med å søke opp nummeret til legevakten i Oslo og ringe en tjeneste jeg heldigvis aldri hadde trengt å ringe før.

Men først etter å ha utført et kjapt Google-søk, selvsagt. Mens jeg stod i undertøyet på alle fire i et smertehelvete, googlet jeg «nyrestein». Jeg har aldri før hatt gleden av å hilse på en slik piggete røver i nyren, men det virket som en sannsynlig diagnose. I løpet av få sekunders lesing fikk jeg bekreftet at symptomene stemte.

Mellom krampeaktige og støtvise åndedrag, fikk jeg beskrevet problemet mitt til mannen i telefonen, og i det han spurte meg om jeg kunne komme meg til legevakten selv, kastet jeg opp av smerter. Lekkert.

De sendte ambulanse.

Ambulansepersonellet var flinke. De var oppmerksomme, omsorgsfulle, undersøkte meg fort, og fikk meg levert til legevakten. På veien ned målte de blodtrykk og blodsukker, og da jeg ble «sjekket inn» på legevakten, ble blodtrykket målt på nytt.

Så langt var jeg fornøyd. Jeg hadde smerter, men følte meg ivaretatt.

Deretter gikk det nedover.

Jeg fikk tildelt en kølapp og ble bedt om å avgi en urinprøve mens jeg ventet. En kølapp. «Et nyresteinsanfall er noe av det mest smertefulle du kan oppleve», står det på nettsidene til Norsk Helseinformatikk, og jeg stod der alene med en kølapp.

Og ventet.

Og ventet…

Kidney stone crystalSmertene kom i bølger, og i de mindre pinefulle stunder tafset jeg litt på Facebook for å få tankene over på noe annet. Min eks ringte meg og holdt meg ved selskap på mobilen en god stund. Sympatien fra venner og bekjente var god å ha.

Det gikk vel nærmere en time før jeg omsider ble ropt opp. Da hadde jeg gått rundt og rundt og pustet og stønnet i smerter og kvalme. Herregud, så ubehagelig. Herregud, så lenge å vente.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

Skjermbilde 2015 08 21 14 28 29

Som et lite avbrekk i blogging om sånne uvesentlige ting som flyktningepolitikk og god, norsk rasisme, må jeg nå fokusere på det som er viktig her i livet: kropp.

I midten av juni blogget jeg om mitt «Prosjekt: Vinterkroppen 2016». Jeg ønsker å gå ned i vekt, og gjør det ved hjelp av en app som heter Lifesum.

Strategien er enkel: Spise hva jeg vil, men innta færre kalorier (og kanskje forbrenne noen flere også).

Det har funket. Det er nå rett over 10 uker siden jeg startet å bruke Lifesum, og i dag viste baderomsvekten at jeg er gått ned 10 kg. Fra 102 kg den 6. juni, til 91,8 kg i dag.

Skjermbilde 2015 08 21 14 29 32

(Bildet viser at jeg startet på 103 kg, men det var fordi jeg la inn dette i appen basert på gjetning. Jeg hadde ingen baderomsvekt på det tidspunkt. Da jeg veide meg få dager senere, var vekta 102 kg, så det er nok mitt egentlige utgangspunkt.)

Jeg har stilt inn appen på at jeg til daglig har lav aktivitet, altså en mye stillesittende kontorjobb. Basert på dette, samt min alder og vekt, fant den ut at jeg må spise rundt 1300 kcal daglig for å gå ned 1 kg per uke i vekt. Det ser ut til å ha stemt bra.

Skjermbilde 2015 08 21 14 30 42

1300 kcal er likevel i minste laget, så jeg bruker også Jawbone aktivitetsarmbånd til å telle skrittene jeg tar i løpet av en dag. Det gjør at jeg som regel tjener inn et sted mellom 300-600 kcal, som jeg da kan spise ekstra. I praksis ender jeg derfor opp med å spise rundt 1600-1700 kcal per dag – og går likevel ned i vekt i ønsket tempo.

Skjermbilde 2015 08 21 14 31 31

(Den ene utstikkeren var da en venninne dro meg med på en lang gåtur oppover Akerselva og ned igjen, totalt rundt 20.000 skritt. I tillegg til de øvrige skritt den dagen, ble det 25.000 skritt, eller rundt 2 mil. Grusomt.)

Les resten av denne bloggposten »

Personlig

Railroad 111919 640

En deilig manneparfyme blandet med tobakk. Det er hva jeg husker best. Eller, ikke deilig. Behagelig. Deilig blir kanskje litt homo. En behagelig manneparfyme. Blandet med tobakk.

Og til slutt en klem.

– Hvor skal du da?, spurte jeg. Kontrollspørsmål.

– Stavanger, svarte han. – Jeg bor på Hundvåg.

Han snakket lavmælt. Litt gebrokkent. Men Hundvåg var et godt svar. Troverdig. Det er ikke bare noe en tilfeldig tigger i Oslo lirer av seg spontant. Ett poeng.

– Hvor mye koster billetten?

– Nihundreogførtifem kroner.

Han så meg inn i øynene. Underleppen vibrerte svakt. I hodet mitt var det storm.

Den blå Adidas-jakken var typisk afrikaner å gå med. Olabukser. Jeg tror han må ha vært fra Somalia. Kanskje Eritrea. Svart, krusete hår med en tendens til afro. Ikke mye. Bare 3-4 centimeter. Afro light. Slim. Høyt nikotininnhold.

– Hvor mye har du nå da?

Han strakte frem hånden og åpnet den. I håndflaten lå en rekke mynter. Noen femmere og kronestykker. Det kan ikke ha vært mer enn kanskje førti kroner. Han manglet minst ni hundre kroner. Tusen, om han skulle få seg en matbit på den lange reisen også.

– Og når går toget, sa du?

– Ti førtifem, svarte han.

Det var bare tre og en halv time til.

– Nattoget?

– Ja, nattoget.

– Og du har bare det du har i hånda di?

Nå lirte jeg bare av meg selvfølgeligheter, men jeg prøvde å dra ut tiden. Hjernen min ble dratt i to. Jeg vil så gjerne hjelpe, men jeg hater å bli lurt. Og jeg er naiv. Akkurat som pappa. Sier alltid ja, fordi jeg ikke klarer tanken på å se noen være redde eller ulykkelige. Samtidig vil jeg være rasjonell. Varm i hjertet, men ikke for bløt.

Ikke vær for bløt nå, Gunnar. Det var vinden som pratet med orkans styrke.

Ett kontrollspørsmål til, da. Bare ett. Han hadde fortalt meg at han kom hit på morgenen for å dra i et jobbintervju. Jeg kikket på minibanken inne på 7-Eleven like ved, og så tilbake på Adidas.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig

Skjermbilde 2015 07 27 12 38 27

Om en uke fyller jeg 41 år. For å markere det vil jeg i år, som tidligere, oppfordre folk til å gi en «bursdagsgave» til meg til en god sak.

I dag lanserer Leger uten grenser en ny kampanje om de glemte krisene. Følge emneknaggene: #detkunneværtmeg og #glemtekriser.

Se den sterke videoen:

Og det er viktig. Det kunne faktisk vært deg. I all selvgodhet og fremmedfrykt i dette landet glemmer vi så lett at vi bare er heldige. Vi er superheldige. Hver og en av oss har vunnet i Lotto ved å tilfeldigvis bli født i et av verdens rikeste og tryggeste og mest likestilte land.

Nå ble jeg riktignok født i et lite sykehus ute i bushen i Tanzania, i et rom med én lyspære, en seng og lite annet. Men de fleste av oss ble født under trygge omstendigheter her i landet. Og vi har fått all den helsehjelp, skole og sosiale goder vi trenger i vår oppvekst.

Vi er heldige. Det er flaks. Fordi vi kunne like gjerne vært født til lyden av maskingevær og bomber. Vi kunne vært født i en kald kjeller uten medisinsk utstyr og kompetent personell. Vi kunne vokst opp uten mat, skole og trygghet.

Det kunne vært oss.

Det kunne vært deg.

Det kunne vært meg.

La oss aldri glemme det. Og dette har vært oss. Noen tiår bakover i historien. Og for alt vi vet, noen tiår fremover i tid. Det har vært oss, og det kan bli oss igjen.

* Podcast: Hør Lindis Hurum fra Leger uten grenser snakke om sitt grenseløse engasjement.

Men akkurat nå er vi ekstremt priviligerte. Da er det vår plikt å hjelpe de som ikke er det. Gi penger. Gi flyktninger en trygg havn. Vise raushet, nestekjærlighet og solidaritet.

Så gi meg gjerne en bursdagsgave ved å gi din støtte til Leger uten grenser. Det vil bety mye for meg. Det kan bety liv heller enn død for de som får hjelp i Haiti, Pakistan, Den sentralafrikanske republikk, Tsjad, Kongo og andre steder.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

Skjermbilde 2015 06 12 16 06 15

Æsj. Jeg er blitt en av de personene jeg hater. En av de som faktisk ser på innholdsfortegnelsen på matvarene i butikken. En av de som faktisk har begynt å avsky sukkerholdig brus. En av de som alltid velger det sunneste alternativet. En av de som faktisk veier maten de spiser på en sånn liten, nett kjøkkenvekt.

Er det en midtlivskrise? Jeg blir tross alt 41 år om få uker. Nei, jeg tror ikke det. Det er nok heller en kombinasjon av følgende faktorer:

  1. Jeg vil se bedre ut. Dammit, jeg er singel, og på tross av at jeg føler jeg har mye å tilby fra mitt indre, er det vel ikke dumt å ha noe bedre å tilby fra det ytre også.
  2. Jeg har hatt en del problemer med mage/tarm de siste årene, uten at noen av uttallige tester og undersøkelser, fra blodprøver til koloskopi, har funnet en årsak, og jeg vil se om det å legge om kostholdet vil hjelpe.
  3. Jeg har ikke-alkoholisk fettlever. Ja, en nylig ultralyd av magen viste at leveren min har mye fett rundt seg. No shit. Med en mage som min er vel det å forvente. Fettlever er ikke farlig i seg selv, men et uheldig signal om at ting kanskje bør skjerpes.
  4. Jeg har researchet en del om kosthold og sukker til noen bloggposter. Det skremte meg.
  5. Jeg er drittlei av å shoppe klær og finne ut at de fineste plaggene ofte ikke finnes i min størrelse.
  6. Jeg liker prosjekter. Jeg liker kontroll.
  7. Kanskje litt midtlivskrise likevel.

Slanke-nazi

Jeg har alltid vært glad i Coca Cola, men kuttet faktisk ut den sukkerholdige varianten til fordel for deilig aspartam for snart et år siden. Nå har jeg drukket Cola Zero i snart et år, noe som burde ha redusert sukker-, og dermed kalori-inntaket mitt, en del, men uten at jeg har gått ned et gram i vekt.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Skepsis Vitenskap

Screenshot 2015 05 25 12 19 29

Det finnes følelser og instinkter hos oss mennesker som det kan være vanskelige å overvinne.

I mine foredrag om hvordan vi lurer oss selv, viser jeg eksempler på hvordan hjernens forventningsbaserte tolkning av sanseinntrykk gjør at vi kan se, høre, smake, lukte og føle noe annet enn det vi rasjonelt sett vet at vi sanser.

Vi kan se en firkant med en kjent farge/nyanse, og likevel se en helt annen farge/nyanse. Og vi klarer ikke å overstyre denne automatikken som får hjernen til å lure oss, selv om vi vet hva som foregår og hva vi egentlig burde se.

Screenshot 2015 05 25 12 24 26

Men det samme gjelder på mange flere subtile plan. Det er spesielt tre områder hvor jeg lar meg irritere over at mine instinkter overstyrer mine ønsker og rasjonelle vurderinger:

Ekkel mat

2768071283 c6286dd53b oJeg har lyst å kunne spise alt som er ufarlig og som smaker greit, uansett hva det er og hvordan det ser ut.

Men jeg klarer det ikke.

Jeg hadde slitt med å spise en grillet gresshoppe eller en stekt larve selv om det var tilberedt slik at det smakte godt. Jeg klarer det ikke, fordi det er et insekt, og da stritter noe i meg imot.

MaxresdefaultDet er egentlig helt irrasjonelt, fordi jeg spiser jo reker. Og forskjellen på en reke og en gresshoppe er… ingenting?

Og jeg spiser krabber. Som ligner på store edderkopper. Men jeg hadde ikke spist en grillet tarantell.

Og jeg hadde hatt problemer med smalahove, selv om kjøttet i sauens kinn eller kjeve ikke burde være mer ekkelt enn kjøttet på låret.

Jeg skulle ønske jeg kunne overvinne denne irriterende og idiotiske aversjonen mot «ekkel, men ufarlig mat».

Homoseksualitet

480px Kiss Hiro at the Maritime HotelJeg elsker sex, men jeg elsker sex med kvinner. Tanken på sex med en mann er en tanke uten lyst og kåthet.

Det irriterer meg.

Jeg beundrer bifile som kan nyte begge kjønn like mye. Som bare nyter kropp og intimitet uansett hvilke kjønnsorganer som er tilgjengelige.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Konspirasjonsteorier Personlig Religion/overtro Samfunn og verden Seksualitet Skepsis

Claustrophobia 2

Jeg er 40 år gammel. Snart 41. Jeg kom sent i gang med det meste. Hadde hverken kjæreste eller sex før jeg var 20 år. Smakte ikke alkohol eller tobakk før et par-tre år etter det. Klarte aldri å engasjere meg nok til å gjennomføre en skikkelig utdannelse.

Men jeg har rukket å være samboer i en del år, vært gift en kort periode, skilt meg, og fått verdens beste datter. Jeg har startet et par firmaer, gitt ut bok, skrevet over 1,2 millioner ord i bloggen min, har gode venner, har ivaretatt gode relasjoner til mine ekser, og har det egentlig veldig, veldig bra.

Det kom likevel ikke av seg selv. Før bodde jeg nemlig i feil rom. Det måtte jeg rive, og bygge et nytt. Mitt eget rom. Et rom som passet meg.

Da jeg bodde på Tonstad, hvor jeg vokste opp, var jeg engasjert i mye forskjellig. Jeg har alltid jobbet med musikk. Ledet kor, spilt i band og undervist i musikkskole. Jeg har jobbet med drama og teater, vært kommunal fritidsklubbleder, og vært initiativtaker til og leder av mange arrangementer og forestillinger. Jeg var aktiv i lokalpolitikk, drev (og driver) eget firma, bidro i lokal nærings- og eiendomsutvikling, og hadde generelt sett alltid mange jern i ilden.

Jeg likte alt dette. Det var spennende, lærerikt og inspirerende å engasjere meg i så mye, men det gjorde meg samtidig til en slave for omgivelsene. Det var alltid noen å stå til ansvar for. Noen andres krav jeg måtte innfri. Så mange hensyn å ta.

Sammen med min datters mor bygde jeg hus, kjøpte bil, hadde en liten dachshund og var rimelig godt etablert. Fremtiden var staket ut, og jeg følte meg egentlig tilfreds med tingenes tilstand.

Så raknet forholdet. Hun flyttet hjem til Kristiansand sammen med vår datter, og jeg flyttet kort tid senere til Oslo.

Det var en stor avgjørelse å ta, men det var en riktig avgjørelse. Etter å ha vært pådriver og deltaker i mange aktiviteter helt siden ungdomsskolealder, kuttet jeg ut nesten alt av forpliktelser. Jeg solgte hus og bil, og kvittet meg dermed med all gjeld. Jeg falt naturlig ut av alle aktiviteter knyttet til hjemkommunen.

Les resten av denne bloggposten »

Kortpost Personlig

Nei, nå har jeg holdt dere på pinebenken lenge nok, alle dere Saksynt-fans som har ligget våkne om nettene, badet i svette, frådende om kjeften, mens dere febrilsk har refreshet tjomlid.com i nettleseren i håp om at jeg endelig skulle svare på alle De Viktige Spørsmålene i #SaksyntAMA 1.

Kjære leser, nå kan refresh-tasten få hvile. Endelig kommer svarene. Endelig skal du få tilfredsstilt ditt behov for å vite hva jeg tenker om det du lurer på.

Db225 tarzan vs the phantom by morgrag d65avns

@Arkivsatan på Twitter spør:

Hvem ville ha vunnet en nevekamp mellom Fantomet og Tarzan?

Fantomet.

Tarzan er sterk og har vunnet slåsskamper med en rekke ville dyr. Men det at han overvinner det kanskje sterkeste landrovdyret på planeten, selveste tigeren, betyr kanskje bare at han har litt mer enn styrken til en tiger.

Fantomet har derimot «ti tigres styrke», skal vi tro et gammelt jungelord.

Etter mitt syn taler det klart i favør av at Fantomet ville ha vunnet over Tarzan.

(Disclaimer: Jeg er medlem i Fantometklubben og er dermed muligens inhabil.)


@ErlendBjornson på Twitter spør:

Brillestyrke?

Hvis jeg husker riktig så er det noe sånt som -2,75 på høyre øye, og -4,75 på venstre øye. Jeg er altså ganske nærsynt, med ganske stor forskjell på øynene.


Lars Olsen spør i kommentarfeltet:

Ville du heller ha sloss mot 100 hester i ande-størrelse enn mot én and på heste-størrelse?

100 hester i andestørrelse, helt klart.

Ender er ofte veldig sinte, så en and i hestestørrelse hadde skremt livskiten ut av meg. Hester er derimot ganske fredelige, og i miniatyrstørrelse tror jeg de ikke ville vært så truende. Hvis de ble plagsomme, kunne jeg sparket dem bort fortløpende etterhvert som de angrep meg.

Og forresten, mamma har alltid lært meg at #HestErBest.


Georgio Mascagni spør i kommentarfeltet:

Er det virkelig mulig å nå gjennom til hardcore konspirasjonsteoretikere, vaksineskeptikere, religiøse o.l. som «vet at de sitter på sannheten» med rasjonelle argumenter og fakta, eller er det en lost cause å forsøke?

Les resten av denne bloggposten »

Blogger Personlig

Screenshot 2015 05 12 15 19 41

Debatten om norsk flyktningepolitikk har rast i kjølvannet av de vanvittige tragediene som utspiller seg i Middelhavet, hvor tusenvis av desperate flyktninger drukner i sin kamp for å komme seg bort fra det helvetet de flykter fra.

Enkelte partier har foreslått at vi burde ta inn 10 000 syriske flyktninger for å hjelpe, og det er et utspill som skaper harme i andre kretser.

Forleden dag endte jeg atter en gang opp i en Facebook-diskusjon om flyktningepolitikk etter at jeg leste denne statusmeldingen fra en av mine Facebookvenner:

Jeg er snill. Det kan alle rundt meg bekrefte.
Jeg er litt kristen også. Var i Raufoss kirke 1.mai.
Men jeg vil ikke ha 10000 båtflyktninger hit.
Jeg vil ikke ha 10000 ufaglærte, som ikke kan språket, som ikke har den samme moralen, som ikke har de samme oppfatningene om rett og galt.
Jeg vil begrense innvandringen drastisk.
Jeg vil at alle skal bidra til vår felles velferdsstat. Gjør din plikt, krev din rett.
Jeg vil ikke at Rom-folk skal stå og tigge på gatehjørnene. Den kulturen er uforenelig med våre verdier om et godt samfunn, for det er vel det vi vil?
Jeg vil at det stilles tydelige krav til innvandrere om hva vi forventer.
Jeg vil at mine barn arver et politisk stabilt land med en solid velferdsstat.
Jeg vil at vi i Norge skal bestemme over oss selv. Ikke EU eller EØS.
Jeg vil ikke at vi skal ha universelle lover som fratar oss selvråderett.
Dessuten vil jeg at Rockheim nedlegges.

Både i denne statusmeldingen og i kommentarene i tråden under kunne jeg lese at det sentrale argument mot økt inntak av flyktninger blant annet er at det ville gjøre Norge mer utrygt for oss som allerede bor her.

En påstand, som ble fremmet av et par sentrale skribenter hos Human Rights Service, Rita Karlsen og Nina Hjerpset-Østlie, var at det vil bli mer kriminalitet og spesielt flere voldtekter hvis vi tar inn flere flyktninger.

Screenshot 2015 05 12 15 53 07

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Politikk Samfunn og verden

SaksyntAMA

Det er jo populært hos bloggere å la leserne stille litt spørsmål som de kan få svar på, så i god rosablogg slæsj Reddit Ask Me Anything (AMA)-stil tenkte jeg å gjøre det samme her i Saksynt.

(Vel, helt Reddit-AMA blir det ikke, da dette ikke vil skje «live», men jeg vil i hvert fall svare på spørsmål fra lesere om (nesten) alt.)

Er det noe du lurer på om meg? Favorittkjole? Daglige workout-rutiner? Eller av mer seriøs art? Kanskje du har spørsmål som handler om noe helt annet enn meg, men som du ønsker å høre mine tanker om?

Fyr løs i kommentarfeltet under denne bloggposten, så lager jeg etterhvert en bloggpost hvor jeg skal prøve å besvare noen av spørsmålene som kommer.

Du kan også stille meg spørsmål via Twitter ved å bruke emneknagg #SaksyntAMA.


Husk å formulere et spørsmål som kan besvares rimelig kort, ikke bare ta opp et tema du vil jeg skal blogge mer utførlig om. Slike forespørsler kan du heller sende meg på e-post.

Ja, jeg gjør dette bare fordi jeg er lat og trenger noe enkelt å fylle bloggen med…

Blogger Personlig

Foredrag1

Jeg har de siste par-tre år holdt snart 70 foredrag i inn- og utland. Det har vært for et vidt spekter av oppdragsgivere, både lokallag i HEF, medisinstudenter, Legeforeningen, Folkehelseinstituttet, psykologistudenter, forskere, Sex og samfunn, konfirmanter, Røde Kors, Norsk Filminstitutt, Universitetet i Nordland, NTNU, Universitetet i Oslo, Høgskolen i Østfold, Norsk folkehjelp, Norsk tannvern, Norsk revmatikerforbund, LHL, Kreftforeningen, Diabetesforbundet, Oslo døveforening, Ladies Circle, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og flere.

Her finner du en oversikt over tidligere og kommende foredrag.

Kanskje du er lærer og kunne tenke deg å gi elevene en underholdende innføring i kritisk tenking? Eller kanskje du trenger et underholdende foredrag på neste firmafest, julebord eller frokostseminar? Jobber du innen helsevesenet og ønsker å stimulere til debatt om etikken rundt placeboeffekt og bruk av alternative behandlingsmetoder? Kanskje du er student og trenger en spennende foredragsholder på neste seminar? Eller trenger du og dine kollegaer i det offentlige litt tips til bruk av sosiale medier i informasjons- og kunnskapsformidling?

Tema for foredragene har mine er varierte, og her er en liste over ting jeg gjerne foredrar/foreleser om:

Screenshot 2015 03 13 12 13 01

Placebodefekten – hvordan vi lurer oss selv

Et foredrag om hvorfor vi opplever at behandling som ikke virker, virker likevel. Logiske tankefeil, psykologiske mekanismer, upålitelig hukommelse og placeboeffekten.

Jeg demonstrerer også hvordan vi ikke kan stole på egne opplevelser og sanseinntrykk i morsomme og sjokkerende eksempler – og så forklarer jeg hvorfor hjernen vår lurer oss på denne måten.

Passer best for studenter og voksne.

Sosiale medier og kunnskapsformidling

Jeg har en av Norges mest leste blogger, og forteller om hvordan jeg har jobbet for å nå ut og bli hørt.

Hva gjør en bloggpost god? (Tips og triks!) Hvordan får man mange til å lese bloggen? Hvordan kan sosiale medier brukes? Hva skal man skrive om? Er det farlig å ha sterke meninger? Her får du gode tips og praktiske eksempler.

Foredraget passer bra til både unge og voksne.

Screenshot 2015 03 13 12 15 31

Vaksiner og vaksinemotstand

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Blogger Diverse Foredrag IT/Internett Konspirasjonsteorier Media Paranormalt Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Seksualitet Skepsis Vitenskap

Header fear

Jeg har vært ekstremt laber på bloggefronten i det siste. Hva det skyldes, er jeg usikker på. Det har alltid gått opp og ned med bloggeaktiviteten, men nå føles det helt tomt.

Det handler kanskje delvis om travle dager på jobb hvor jeg ikke føler jeg har overskudd og tid til å bruke mange timer på å researche og skrive på kvelden. Jeg har mye jeg har lyst å skrive om, mange påbegynte bloggposter, men så ender det så ofte opp med å bare stirre i skjermen og tenke at dette orker jeg ikke.

Kanskje handler det om prestasjonsangst, om å stille for høye krav til seg selv. Redsel. Frykt for leserne. Den evige tvilen om at jeg egentlig har noe å si som folk gidder bry seg om. Tvilen til meg selv.

Det vil jeg forsøke å gjøre noe med.

Derfor skal jeg gjøre et eksperiment. I mars måned skal jeg legge ut én bloggpost hver eneste dag. Med så hyppig bloggefrekvens vil kvaliteten bli så som så og temaene vil være «all over the place». Men jeg må tvinge meg selv til å senke terskelen, kvitte meg med prestasjonsangst, og prøve å gå tilbake til en tid hvor jeg bare skrev det jeg følte og tenkte uten å bry meg så mye om publikum.

Det var enklere da jeg hadde 300 visninger enn når jeg har 30.000. Dessverre blir popularitet et kreativt hinder, publiseringsterskelen høynes, og jeg må rett og slett lære meg å gi litt mer f… igjen.

Så ta månedens bloggposter for hva de er. Et forsøk. Eksperimentell egenbehandling. Jeg håper det skal komme noen bra bloggposter ut av dette også, men først og fremst handler dette om å skrive og publisere uten for mange sperrer. Hvis jeg lykkes håper jeg det betyr at jeg i fremtiden klarer å finne tilbake til gløden med å skrive de mer solide, gode bloggposter i ny og ne.

Jeg vil også ha din hjelp. Hvis det går en dag i mars uten at jeg har blogget, og klokken begynner å bli sent på kvelden, så er det lov å gi meg et virtuelt spark i ræva. OK?

Les resten av denne bloggposten »

Personlig

Screenshot 2015 02 28 12 05 24Jeg hadde forleden dag gleden av å bli intervjuet av avisen Vårt Land for deres faste spalte kalt «Min tro» hvor «kjendiser snakker om sin tro».

I dag stod saken på trykk, og jeg har fått tillatelse til å legge ut intervjuet til de som ønsker å lese det i sin helhet.

Du kan se en liten teaser-video hvor jeg veldig kort forsøker å si hva jeg mener er meningen med livet.

Her er PDFer av de tre sidene fra avisen:

Del 1
Del 2
Del 3

Her er sidene i bildeversjon (png). Klikk på miniatyrene for å åpne fullversjon av bildene i ny fane:

Side26 thumbSide27 thumbSide28 thumb

Oppdatering 02.03.2015:
Nå ligger saken også åpent ute i Vårt Lands nettavis: Skeptisk til sin egen skepsis

Media Personlig Religion/overtro Skepsis

Tidligere i dag ramlet følgende kommentar inn på bloggposten min med tittelen «10 grunner til å ikke vaksinere barna dine»:

Autisme1

Tittelen var selvsagt ironisk, og 95% av bloggteksten sa det motsatte av hva tittelen antydet. Likevel gikk denne kommentatoren i The Onion-fella og tok tittelen for god fisk og sa tydelig fra hva han mente om nettopp det – på særdeles ufint vis.

Jeg fant det ganske morsomt og litt provoserende, så jeg delte et ikke-anonymisert bilde av kommentarene på Facebook og Twitter. Der møtte jeg blandet respons. Mange mente det var morsomt og verdt å eksponere en slik ufin oppførsel, mens enkelte mente at jeg «hang ut» en med aspergers/autisme, noe de mente var ufint. Ufint fordi autister ofte kan ha problemer med å forstå ironi, må vite.

Ja, det er nok sant for en del på autismespekteret. Men dette handlet ikke primært om å ikke forstå ironi. Selv en person uten autisme som ikke kjenner bloggen min fra før vil selvsagt kunne misforstå tittelen. Det er hele poenget. Den skal provosere folk til å ville lese mer. Og leser man teksten i bloggposten vil, man se at tittelen er ironisk.

Dette har altså lite med å ikke forstå ironi å gjøre, fordi leser man teksten trenger man ikke lengre forstå ironi. Man trenger bare lese teksten. Der står jo meningene mine svart på kvitt, i all hovedsak uten ironisk tilsnitt.

I et øyeblikk av usikkerhet, valgte jeg likevel å slette Facebook-postingene og tweeten min. I ettertid er jeg usikker på om det var riktig. Jeg synes nemlig at dette er litt dobbeltmoralsk. Få ville reagert negativt om det var en vaksinemotstander som hadde skrevet kommentaren. En vaksinemotstander som like gjerne kunne slitt med samme diagnose som vedkommende kommentator innrømmet å ha.

Men det er flere grunner til at jeg ikke synes autisme-argumentet holder vann:

Les resten av denne bloggposten »

Blogger Personlig

Mizz Nokia phone logos

Jeg har en innrømmelse å komme med. Dere kommer ikke til å like det, men vis raushet, vis omtanke, vis forståelse.

Jeg har nemlig sannsynligvis vært en person du virkelig, virkelig hatet. En person du skulle ønske du kunne ha dyppet i tjære og rullet i fjær. En person som plaget deg dag ut og dag inn, uten at du engang vsste hvem jeg var.

Musikalsk fortid

La oss skru tiden tilbake til høsten 2002. På den tiden bodde jeg i Sirdal med min kjæreste Eirin og drev datafirmaet mitt SirCon i det små. Jeg laget litt hjemmesider og hjalp folk med PCene sine, men det var ikke de travleste tider.

Jeg har alltid jobbet med musikk. Begynte å spille piano da jeg var 8 år. Ble etterhvert fast pianist for både barnekor og blandakor, og satt mang en søndag år etter år i Tonstad kirke for å vente på at koret skulle synge slik at jeg kunne akkompagnere.

621365 10151211745510861 658823263 o

Etter et par turer innom skolekorps, både på Tonstad og på den norske skolen i Nairobi, begynte jeg i ungdomsskolealder å spille i band. Bandet var ledet av min eldre bror Robert, og vi kalte oss The Electrodes. Jeg spilte primært synth og koret litt.

199240 10151211744615861 1149846215 nSå ble det startet et Ten Sing-kor på slutten av åttitallet, og jeg ble fort veldig involvert i det, både som leder og pianist. Etter noen år ble jeg selv leder for koret, og holdt det gående i flere år. I tillegg til å ha ansvar for selve koret, spilte jeg piano, ledet bandet og arrangerte mye populærmusikk for flerstemt kor.

Vi skriver nå tidlig nittitall, og jeg brukte mesteparten av fritiden min på musikk. Jeg laget mye elektronisk musikk på PCen min, arrangerte og fremførte musikk til ulike teaterstykker som ble fremført av den lokale dramagruppen, og var involvert i det meste av forestillinger som skjedde i kommunen.

Les også: TEKNO featuring «The Sound of CiViX»

Les resten av denne bloggposten »

Musikk Personlig