Kategori: <span>Personlig</span>

Tidligere i dag ramlet følgende kommentar inn på bloggposten min med tittelen «10 grunner til å ikke vaksinere barna dine»:

Autisme1

Tittelen var selvsagt ironisk, og 95% av bloggteksten sa det motsatte av hva tittelen antydet. Likevel gikk denne kommentatoren i The Onion-fella og tok tittelen for god fisk og sa tydelig fra hva han mente om nettopp det – på særdeles ufint vis.

Jeg fant det ganske morsomt og litt provoserende, så jeg delte et ikke-anonymisert bilde av kommentarene på Facebook og Twitter. Der møtte jeg blandet respons. Mange mente det var morsomt og verdt å eksponere en slik ufin oppførsel, mens enkelte mente at jeg «hang ut» en med aspergers/autisme, noe de mente var ufint. Ufint fordi autister ofte kan ha problemer med å forstå ironi, må vite.

Ja, det er nok sant for en del på autismespekteret. Men dette handlet ikke primært om å ikke forstå ironi. Selv en person uten autisme som ikke kjenner bloggen min fra før vil selvsagt kunne misforstå tittelen. Det er hele poenget. Den skal provosere folk til å ville lese mer. Og leser man teksten i bloggposten vil, man se at tittelen er ironisk.

Dette har altså lite med å ikke forstå ironi å gjøre, fordi leser man teksten trenger man ikke lengre forstå ironi. Man trenger bare lese teksten. Der står jo meningene mine svart på kvitt, i all hovedsak uten ironisk tilsnitt.

I et øyeblikk av usikkerhet, valgte jeg likevel å slette Facebook-postingene og tweeten min. I ettertid er jeg usikker på om det var riktig. Jeg synes nemlig at dette er litt dobbeltmoralsk. Få ville reagert negativt om det var en vaksinemotstander som hadde skrevet kommentaren. En vaksinemotstander som like gjerne kunne slitt med samme diagnose som vedkommende kommentator innrømmet å ha.

Men det er flere grunner til at jeg ikke synes autisme-argumentet holder vann:

Les resten av denne bloggposten »

Blogger Personlig

Mizz Nokia phone logos

Jeg har en innrømmelse å komme med. Dere kommer ikke til å like det, men vis raushet, vis omtanke, vis forståelse.

Jeg har nemlig sannsynligvis vært en person du virkelig, virkelig hatet. En person du skulle ønske du kunne ha dyppet i tjære og rullet i fjær. En person som plaget deg dag ut og dag inn, uten at du engang vsste hvem jeg var.

Musikalsk fortid

La oss skru tiden tilbake til høsten 2002. På den tiden bodde jeg i Sirdal med min kjæreste Eirin og drev datafirmaet mitt SirCon i det små. Jeg laget litt hjemmesider og hjalp folk med PCene sine, men det var ikke de travleste tider.

Jeg har alltid jobbet med musikk. Begynte å spille piano da jeg var 8 år. Ble etterhvert fast pianist for både barnekor og blandakor, og satt mang en søndag år etter år i Tonstad kirke for å vente på at koret skulle synge slik at jeg kunne akkompagnere.

621365 10151211745510861 658823263 o

Etter et par turer innom skolekorps, både på Tonstad og på den norske skolen i Nairobi, begynte jeg i ungdomsskolealder å spille i band. Bandet var ledet av min eldre bror Robert, og vi kalte oss The Electrodes. Jeg spilte primært synth og koret litt.

199240 10151211744615861 1149846215 nSå ble det startet et Ten Sing-kor på slutten av åttitallet, og jeg ble fort veldig involvert i det, både som leder og pianist. Etter noen år ble jeg selv leder for koret, og holdt det gående i flere år. I tillegg til å ha ansvar for selve koret, spilte jeg piano, ledet bandet og arrangerte mye populærmusikk for flerstemt kor.

Vi skriver nå tidlig nittitall, og jeg brukte mesteparten av fritiden min på musikk. Jeg laget mye elektronisk musikk på PCen min, arrangerte og fremførte musikk til ulike teaterstykker som ble fremført av den lokale dramagruppen, og var involvert i det meste av forestillinger som skjedde i kommunen.

Les også: TEKNO featuring «The Sound of CiViX»

Les resten av denne bloggposten »

Musikk Personlig

Screenshot 2015 01 14 00 34 23

De fleste lesere av denne bloggen kjenner nok til at det har vært mye skriverier, meninger og i blant svært harde beskyldninger mot meg på grunn av en del bloggposter jeg skrev om kontroversielle temaer som barneporno og pedofili for noen år siden.

De mest ekstreme på alternativ- og antivaksinesiden har brukt dette i en aktiv svertekampanje mot meg over lang tid. Det hele toppet seg nok i januar 2014, i det som er blitt kalt #pedogate i ettertid. Her gikk blant annet daværende Nettavisen-blogger Trude Helen Hole hardt ut mot meg, og fikk bred støtte fra blant annet blogger Dag Fallet som har skrevet en rekke bloggposter hvor han kritiserer innholdet i mine gamle bloggposter.

Les også:

I fjor ble Øivind Bergh saksøkt av Tore B. Krudtaa for æreskrenkelser. En gjennomgang av saken og dommen kan du lese i en rykende fersk artikkel på FriTanke.no.

Ettersom Krudtaas pedofilisverting, rettet mot både Bergh, Human-Etisk Forbund og meg selv, var et sentralt tema i forsvaret til Bergh, var også mine bloggposter tema i rettssaken. Blant vitnene som Krudtaa hadde innkalt var også blogger Dag Fallet, som i rettssalen forsøkte å forsvare sine bloggposter og forklare hvorfor han hadde skrevet det han gjorde om meg og min blogg.

I går falt dommen, og den var svært gledelig å lese. Ikke bare tapte Krudtaa så det sang, men dommeren ga også meg støtte.

Jeg kan ikke dy meg for å sitere noen deler av dommen som omtaler selve pedofilisvertingen. Dommeren skriver (mine uthevinger):

Retten går så over til å behandle påstanden om at Krudtaa driver med pedofilisverting.

Bergh har forklart at påstanden bygger på at Krudtaa linker til sider som klart antyder at bloggeren Tjomlid er pedofil, forsvarer pedofili, eller fremmer pedofili eller pedofile standpunkt.

Les resten av denne bloggposten »

Blogger Konspirasjonsteorier Personlig Samfunn og verden

Screenshot 2015 01 13 02 45 55

Før jul skrev jeg en bloggpost hvor jeg argumenterte for hvorfor foreldre ikke bør drikke alkohol med barn til stede. Denne skapte som forventet masse diskusjon, og en av de som reagerte var bloggeren CasaKaos, som mener at det ikke er noe problem å nyte litt alkohol med barna til stede, så lenge man ikke drikker seg full.

I går la hun ut en bloggpost hvor hun gikk gjennom min bloggpost og pekte på det hun mente var feil i min argumentasjon.

Jeg setter pris på saklig og grundig kritikk, og takker CasaKaos for bloggposten. Dessverre lyktes hun ikke i å overbevise meg om at jeg tar fundamentalt feil i min argumentasjon.

Men før jeg går videre kan jeg først si litt om hva vi er enige om:

  • Forskningen spriker og det er vanskelig å finne klare svar.
  • Det er likevel ganske mye god forskning som tyder på at det å være beruset sammen med barna, påvirker dem negativt, både i øyeblikket og med tanke på senere risikooppførsel.
  • Det å gi barna alkohol som de kan ta med på fest, gjør at de drikker mer, ikke mindre.
  • Det å la barna smake alkohol hjemme, gjør at de drikker mer, ikke mindre.
  • Det at «Tjomlid har blogget om noe» betyr ikke at det er noe fasit eller at ikke andre kan ha gode poenger, eller finne feil i mine bloggposter.

Spørsmålet vi står igjen med er om det også er uheldig å drikke alkohol foran barna selv om man ikke blir beruset. Om det er farlig å ta et glass vin til maten med barna til stede. Det er dette som er kjernen i vår uenighet.

Det CasaKaos bommer på i sin kritikk av min bloggpost kan oppsummeres i følgende punkter:

Les resten av denne bloggposten »

  1. Hun overser all relevant forskning i mine to første bloggposter som jeg lenker til, forskning som spesifikt peker på at effekten de finner også gjelder det å bare «ta et glass vin i ny og ne».
  2. Hun raserer noen stråmenn på veien, i tillegg til at hun blander sammen litt ulike argumenter og kildene til disse.

Blogger Personlig Samfunn og verden Skepsis Vitenskap

Screenshot 2015 01 12 14 29 07

Caroline Berg Eriksen, a.k.a. «Fotballfrue», er Norges mest leste blogger. Det er en tittel man ikke får gratis. Er man mye synlig på nett, får man ekstremt mye dritt.

Jeg har selv smakt på noe av det, men hver gang det stormer rundt Eriksen tenker jeg at det må være forjævlig å være henne akkurat da.

Samtidig har hun gjort seg fortjent til mye av kritikken. Bildemanipuleringen syntes jeg var særdeles trist. Hennes, og ektemannen Lars-Kristians, tidligere reaksjoner på kritikk, har vært tidvis patetisk. Og dette kommentarfusket er totalt uakseptabelt.

Jeg ble selv tipset om kommentarfuskingen fra flere hold for noen dager siden, men fordi jeg var opptatt med min datters bursdagsfeiring i helgen, rakk jeg ikke å se på det. Da hverdagen kom, hadde driten allerede truffet viften, og saken var ute i media. Jeg ønsket ikke selv å blogge om det før jeg hadde fått sjekket om påstandene var korrekte, og gitt Lars-Kristian Eriksen muligheten til å komme med sin forklaring. Det rakk jeg altså aldri.

Men nå som saken er ute, og Eriksene har innrømmet kommentarjukset, gjør jeg meg noen tanker om det å være mye lest blogger og ansvaret det medfører. Det er nemlig en stor ulempe med å få mange lesere, og det er at man ikke lenger klarer å følge opp kommentarfeltet.

Slik jeg forstår Lars-Kristian, så har han lest det meste, eller alt, av kommentarer i konas blogg, og han har hyppig gått inn i debattene. Det synes jeg er prisverdig. Det beundrer jeg ham for. Selv har jeg i stor grad kapitulert.

En av tingene jeg fikk mye skryt for tidligere var nemlig at jeg var så aktiv i kommentarfeltet mitt selv. At jeg tok meg tid til å debattere med folk der. Det må jeg bare innrømme at jeg er blitt dårligere til. Enkelte bloggposter kan gi flere hundre kommentarer på en dag, og da har jeg ikke mulighet til å hverken lese eller svare på dem. Jeg er nødt til å fokusere på å ha overskudd til å blogge i det hele tatt, og skal jeg sitte døgnet rundt og følge med i kommentarfeltene eller hva folk mener om meg rundt omkring på nettet, ville jeg aldri hatt energi eller psyke til å blogge mer.

Les resten av denne bloggposten »

Blogger IT/Internett Kortpost Personlig

Alice Gudheim har i dag en morsom kronikk i Dagbladet. En kronikk hvor jeg er hovedperson. Jeg er dog litt usikker på om jeg er helt eller skurk. Kanskje er jeg litt begge deler? Det er uansett en tekst verdt å lese. Knasende godt skrevet, med dybde og humor. Og ja, jeg tar teksten som et kompliment, tross alt.

Gudheim peker på et viktig poeng, som jeg fikk lyst til å si noe mer om. Et poeng som ofte plager meg litt. Dette med at folk danner seg et bilde av meg basert på det ordmaleriet de beskuer gjennom det lille nettleservinduet på dataskjermen sin. De som leser bloggpostene mine får følelsen av at denne Tjomlid er så forbasket gjennomført rasjonell. Alt for rasjonell. Eier han ingen glede i livet? Kan han ikke akseptere litt magi og undring, slik vi andre gjør?

Jeg forstår spørsmålet. Jeg er nok over snittet glad i rasjonaliteten. Det gjør meg litt sær. Kanskje litt Sheldon Coopersk. Jeg er rett og slett ganske mongo, på mange vis.

Kronikøren skriver:

Han er eit unikum. Eit oppkome av rasjonalitet. Gjennom bloggen sin held han domedag over alt som luktar av kvakksalveri, religiøst skrulleri, konspirasjonsteoriar og anna fjas. Han er slik ein presis korreks i kvardagen, alltid sakleg, knusktørr og likevel vittig. Tenkjer godt og skriv godt. Kjem meg alltid i forkjøpet og dundrar fakta i hovudet på meg før eg får sagt Snåsa.

Kronikken har ført med seg mange kommentarer i sosiale medier, ofte med innhold som dette:

Screenshot 2014 12 23 18 13 56

For rasjonell?

Så jeg har visst fått diagnosen «for rasjonell», ser det ut til. Haha, de skulle bare visst!

Det spørs om de ville ment jeg lider av for mye rasjonalitet de gangene jeg roterer Macbooken fem grader til venstre fordi jeg føler at WiFi-signalet blir litt bedre slik. Eller må vaske meg på nytt i dusjen fordi jeg kom ut av rytmen og glemte hvor jeg var i prosessen. Eller får akutt lungekreft fordi jeg leser om noen på nett som har det. Eller trykker på den knappen litt ekstra bestemt slik at det jeg ønsker skal skje, skjer litt fortere. Eller tenker at den urettferdigheten jeg opplevde i dag, den vil universet balansere ut gjennom litt ekstra medvind en gang i fremtiden.

Les resten av denne bloggposten »

Paranormalt Personlig Religion/overtro Skepsis

PlaceboBanner2

Det nærmer seg jul, og den perfekte julegave til alle som er opptatt av vitenskapsbasert helsekunnskap, kritisk tenkning og vitenskapelig metode er boken «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som den virker».

Boken er selvsagt også en nyttig gave til de som kanskje har en overdreven tro på at egne (eller andres) opplevelser og erfaringer beviser at en alternativ behandlingsmetode virker. Hvis du kjenner noen som trenger en gjennomgang i kritisk tenkning, kan Placebodefekten være gaven du bør kjøpe til dem.


Her er hva noen lesere har sagt om boken:

«Den er mesterlig! Jeg er forelsket i den.»

Erik Tunstad på lanseringsfesten for Placebodefekten på Litteraturhuset, 9. oktober 2013

«Anbefalt lesing – endelig en ikke-arrogant god bok om alternativ behandling!»

– Psykologistudent @eivorb (Eivor Berg) på Twitter

«Anbefaler Placebodefekten av @CiViX. Norges svar på Ben Goldacre. Imponerende grundig og godt formidlet.»

– Psykolog og forsker Silje Endresen Reme på Twitter

«Skal man bare lese en skeptikerbok i livet, må det bli denne.»

– Ole Erik Thingstad

«Har lest ut #Placebodefekten av @CiViX. Fantastisk godt skrevet, morsom og opplysende. Anbefales til absolutt alle.»

@nesrhten på Twitter

Kriminelt spennende! […] Fantastisk viktig bok – især for oss helsearbeidere!

– Ulf Borthen, Redaktør i Helsefagarbeideren

«Skal du kun kjøpe én bok i år, må det bli #Placebodefekten av @CiViX»

– Lege @WasimZahid på Twitter

«Placebodefekten av @CiViX er en glimrende bok, folkens! Smart skrevet, lærerik, tankevekkende og ofte morsom! Anbefales varmt! #kvalitet»

– Lege @HegeBreivik på Twitter

«Placebodefekten var en positiv overraskelse. Forbausende få frådende rants, behagelig mange veloverveide argumenter. Bra arbeid, @CiViX!»

@morten_lode på Twitter


Og forresten, noen tar den helt ut: Forleden dag var det en som bestilte 10 signerte eksemplarer som han ville gi til venner og familie i jul! :-)

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Personlig Skepsis Vitenskap

621674 10151211743030861 1434574627 o

I dag har jeg lest om Odin i VG. Han ble bare 13 år. Tidligere i år tok han sitt eget liv etter en skolegang fylt med mobbing. Det er umulig å lese den artikkelen uten å grine. Men det er viktig at du leser den artikkelen likevel. Gjør det for Odin. Gjør det for hans familie. Gjør det for oss alle.

Da jeg leste Odins historie kjente jeg meg igjen. I hvert fall litt. Jeg hadde det aldri så ille som Odin må ha hatt det. Jeg ville aldri ta mitt eget liv. Langt i fra. Tanken slo meg aldri. Men det var mange dager jeg ikke ville gå på skolen. Det var mange, mange dager jeg ikke ville møte andre mennesker.

277620 10151211738325861 5166972 oDet er rart med det. Vi som er blitt mobbet er ofte de flinkeste til å fornekte at vi er blitt mobbet. Jeg har aldri tenkt så mye på at jeg ble mobbet før en venn av meg fortalte at søstra hans, ei jente som gikk i klassen min gjennom hele grunnskolen, hadde sagt til ham at jeg ble mobbet. Jøss, tenkte jeg da jeg hørte det. Opplevde hun det som at jeg ble mobbet?

Og når jeg er helt ærlig med meg selv, så ble jeg nok det. Litt av og på. Det var gode og dårlige perioder på skolen. Men jeg ble mobbet.

Det startet i barneskolen. Et av de klareste minner jeg har fra skolegården var en periode en klassekamerat insisterte på å ri meg som en hest. Ja, du kan le, men dette gjorde han. Gang på gang. Tvang meg til å stille meg på alle fire så han kunne sitte på ryggen min mens jeg gikk bortover skolegården. Gjerne på ruglete is dekket med grus. Jeg husker hvor vondt det var. Grus og is skar inn i knær og håndflater. Men jeg smilte, tror jeg. Latet som ingenting.

Det var vondt i knær og hender, men det var likevel milevis vondere inni meg. Ydmykelsen var det verste. Det å krype på alle fire mens jentene i klassen så på. Blir harselert med på den måten. Bli tråkket på. Fornedret.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

det er så uendelig trist
at vi våkner
først når lyset er slukket
i et rom som allerede var mørkt

RIP Robin Williams (1951-2014)


Rådet for psykisk helse: Hjelpetelefoner og nettsteder

Diverse Media Personlig

DagbladetEssay

I dag fyller jeg 40 år og det feirer jeg med å legge ut dette essayet som stod på trykk i Dagbladet i går, lørdag 2. august 2014. Her er også litt flere lenker enn i deres versjon som lå som en Pluss-sak på nett.


Som tenåring lå jeg i senga hver kveld med øynene hardt knepet igjen. Ikke for å sove, men fordi jeg ønsket å projisere min bevissthet inn til min engelsklærerinnes soverom og se henne naken. Åh, gud som min pubertale kropp ønsket å se henne naken. Jeg hadde lest om slike ut-av-kroppen-opplevelser i tidsskriftet «Det Beste», og jeg var dypt fascinert.

Til glede for min lærerinne kan jeg informere om at jeg aldri klarte å løsrives fra min kropp og fly over hustakene for å smugkikke på henne. Men jeg var oppslukt av tanken. Jeg ville så gjerne. Ikke bare fordi tenåringshormonene røsket i meg, men fordi jeg ville oppleve det mystiske. Det magiske.

En dag oppsøkte jeg det lokale biblioteket og plukket med meg boken «Dying to live» av Susan Blackmore. Jeg trodde den ville gi meg mer innsikt i dette overnaturlige fenomenet. Vise meg mer magi. Det skulle forandre livet mitt. Boken handlet nemlig ikke om de mystiske sidene ved nær døden-opplevelser. Den bygget ikke opp under et overnaturlig verdensbilde. Den handlet derimot om de fysiologiske mekanismer som gjør at dødende mennesker kan se et «lys i enden av en tunnel» og føle at de mister kontakt med sitt egen fysiske legeme. Susan forsøkte å gi meg skikkelige svar der «Det Beste» bare hadde fylt meg med nye spørsmål.

Jeg oppdaget at de naturlige forklaringene var mye mer spennende og tilfredsstillende enn de overnaturlige. Jeg var blitt en skeptiker.

Mange år senere begynte jeg å skrive blogg. Jeg pøste ut mine tanker og kritiske blikk på samfunn, seksualitet, media og politikk, og sakte men sikkert vokste leserskaren. De siste årene har mye av bloggingen handlet om overtro og alternativ behandling. Jeg har skrevet kritisk om homeopati, akupunktur, klarsynte, Snåsamannen, healere, kosttilskudd og ikke minst påstander fra antivaksine-miljøer. Med opp mot en halv million sidevisninger hver måned ble jeg en torn i øyet for den mest fanatiske delen av alternativ-bevegelsen. Jeg var blitt en trussel, og jeg skulle tas.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Media Personlig Skepsis

Screenshot 2014 07 29 16 48 00

I fjor høst ga jeg ut boken «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som den virker», noe mine lesere vanskelig kan ha unngått å få med seg slik jeg har emjet i vei om det. Boken har solgt bra, og ble også kjøpt inn av Kulturrådet – noe som var en fjær i hatten.

Nå skal jeg plage dere med enda litt mer skamløs selvpromotering, denne gang i form av en lesers tilbakemelding til meg.

For ikke så lenge siden ramlet nemlig følgende mail ned i innboksen min, og jeg har fått lov av avsender å publisere den her i bloggen min. Jeg håper det kanskje kan friste enda flere til å kjøpe boken, enten i papirutgave, eller som ebok til sin iPad eller Kindle.

Hei Gunnar.

Jeg har akkurat lest ferdig boken din «Placebodefekten», og jeg vil ta meg tid til å gi deg den anerkjennelsen jeg føler du fortjener.

Aldri før har jeg lest en bok som er så gjennomført informativ, men samtidig lettlest og underholdende. Fullpakket av forholdsvis kompliserte betenkninger og faktaopplysninger, men allikevel så selvforklarende at en knapt behøver å ha lest en bok før for å forstå og ta til seg dens lærdom. Jeg vil skyte inn at jeg, som femte års juss-student, er godt vant med å lese faglitteratur. Jeg har aldri før lest medisinsk faglitteratur, og var helt blank på vitenskapelig metode og andre grunnleggende forutsetninger for å oppnå innsikt i de tema boken omhandler. Dette var som nevnt aldri et problem, da boken guider deg gjennom dette, steg for steg. Jeg skulle ønske de juridiske forfatterne kunne ta til seg noe av din metode.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Personlig Skepsis Vitenskap

Det er i dag tre år siden jeg satt i en blokk på Grünerløkka og hørte et smell som fikk hele bygningen til å svaie. Tre år siden det som nok er det mest intense døgnet i mitt liv, hvor jeg ikke fikk gjort annet enn å følge med på Twitter, Facebook og TV imens sirenene i Jens Bjelkes gate ulte kontinuerlig som en flerstemt klagesang over den ulykke som hadde rammet landet. Tre år siden jeg tvitret det som i ettertid skulle bli kjent som den første omtale av terroraksjonen i offentligheten, skrevet bare 23 sekunder etter at bomben smalt:

Skjermbilde 2011 07 22 kl 17 38 18

Da jeg våknet neste morgen og oppdaget de høye dødstallene fra Utøya ble jeg sint. Så sint at jeg skrev denne bloggposten: Jeg er sint!

Her er et noen små utdrag:

Jeg blir så uendelig trist. Men jeg blir også veldig sint.

Jeg blir sint på såkalte «synske» som later som om dere kan se inn i fremtiden, men som ikke en eneste gang er i stand til å se noe dere kan rapportere før det faktisk skjer. […]

Jeg blir sint på alle som umiddelbart etter bomben i sentrum la skylden på muslimer og innvandring. […]

Jeg blir sint på dere som faktisk begynte å trakassere muslimer i Oslos gater, både barn og voksne, både verbalt og fysisk, i tiden etter bomben. […]

Jeg blir sint på alle dere som da det viste seg at gjerningsmannen var etnisk norsk fortsatt valgte å skylde på innvandringen, fordi «han hadde ikke gjort dette om han ikke var forbannet på regjeringens innvandringspolitikk«. […]

Jeg blir sint på islamistiske grupperinger som umiddelbart utnyttet tragedien til å spre mer trusler og som dermed skapte frykt for vår sikkerhet. […]

Jeg blir sint på konspirasjonsteoretikere på blant annet Nyhetsspeilet.no som like etter bomben smalt startet å antyde at dette var en dekkoperasjon utført av regjeringen selv for å kunne innføre strengere overvåking eller dekke over båtgaven statsministeren ble kritisert for nylig. […]

Jeg blir sint på dere som roper etter tortur og dødsstraff for gjerningsmannen. […]

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden

Huk– Det er de lengste ballene jeg noensinne har sett.

Det er fotball-VM, men jeg har ikke sett en eneste kamp. Ballene jeg snakker om henger og dingler mellom bena på en eldre mann som står foroverbøyd og bretter ut sitt håndkle på gresset litt foran meg.

Rundt meg er mennesker i alle fasonger og aldre. Hun som ligger til høyre for meg er så overvektig at hun har valker nedover leggene. Litt lenger borte ligger en modellpen kvinne og lar sola kjærtegne hver kvadratcentimeter på kroppen. Ikke en eneste flekk er tildekket av tøy. Hun er naken. Det samme er den lille barnefamilien som har laget sitt lille reir nede på sanden, med parasoll, kjølebag og Kindle. Jeg ligger selv naken og kikker døsig på han mannen som er mer hårete enn meg selv. Og han litt yngre, bleke som er nesten hårløs.

En eldre mann ser ut som steinaldermannen Ötzi etter å ha slikket sol i mange tiår, sikkert både i vinterhalvåret i Spania, såvel som varme somre i gamlelandet. En ung kvinne er flatbrystet og glattbarbert, mens en eldre kvinne som vasser i vannkanten har bryster som tidvis dekker over navlen der de disser frem og tilbake. Det dingler og slingrer i kjønnslepper, testikler, romper og peniser. Et kjærestepar, hvor hun er av afrikansk opprinnelse og han er asiatisk, griller pølser. Jeg er litt bekymret for at han risikerer å grille en pølse for mye, men det ser ut til å gå bra.

Rynkete, stramme, kvapsete, lyse, fregnede, lave, høye, hårete, små, store, lange, korte, silikon, omskjærte, Prince Albert og Christina.

Jeg elsker menneskekroppen i all sin variasjon. Jeg elsker mennesker som tør vise seg frem slik de er. Uten blygsel. Uten skam. Vi lever i en tid med et enormt kroppspress og hysteri rundt det å være slank, ha fine pupper, stram rompe, flat mage og velformede labia. Og vi får servert rikelige doser av slike mennesker fra avisforsider, magasiner, rosablogger og TV. Vi vet alle hvordan vi burde se ut. Hva som er fint. Hva som er beviset på et vellykket liv. Hva som kan gjøre oss til noe mer enn hva vi er eller føler oss som.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig

Et spørsmål jeg får innimellom er varianter av dette:

Screenshot 2014 05 19 16 13 10

Det er et viktig spørsmål, fordi man skal være kritisk til hva jeg skriver i bloggen min. Spørsmålsstilleren peker på at mitt fagfelt er IT, og at jeg derfor kanskje ikke har den nødvendige kunnskap om «alternativ medisin, antioksidanter og lignende» til å uttale meg om dette.

Det er helt korrekt, men det gjelder strengt tatt de aller fleste mennesker. En lege vil ikke nødvendigvis ha noe ekspertise på antioksidanter eller akupunktur. En som er utdannet innen kjernefysikk vil ikke nødvendigvis være kompetent til å uttale seg med faglig autoritet innen spørsmålet om mobilstrålingens påståtte skadevirkninger. En nevrolog vet ikke nødvendigvis så mye om effekten aspartam på kroppen. En psykolog er ingen ekspert på ernæring. Er man tungt skolert innen et fagfelt, betyr ikke det at man automatisk vet så mye mer enn menigmann om andre fagfelt.

Derfor skal vi alltid være kritiske til «eksperter» som uttaler seg om temaer utenfor deres eget fagfelt. Og ettersom jeg ikke har noe formell kompetanse innen hverken biologi, medisin, ernæring, fysikk eller annet utenfor IT-sfæren – og knapt nok der, er det en naturlig reaksjon å være spesielt skeptisk til hva jeg ytrer meg om.

Mitt svar

Likevel er det ikke helt irrelevant hva jeg har å si. Det fine med vitenskapen er nemlig at den er tilgjengelig for alle om man behersker litt kildekritikk og har en forståelse for hvordan man skal lese forskning kritisk. Men ingen skal stole utelukkende på det jeg skriver, og derfor lenker jeg alltid til kilder. Jeg forsøker også å ikke servere påstander som er i strid med vitenskapelig konsensus.

Konsekvensen av dette er at mine lesere vanskelig vil finne noe i mine bloggposter om temaer som helse/medisin/alternativ medisin, ernæring, vaksiner, mobilstråling, global oppvarming, evolusjon etc, som de aller fleste relevante fagpersoner ikke er enige i. Årsaken til dette er nettopp at jeg ikke synser i strid med forskningen og vitenskapelig konsensus, men derimot forsøker å presentere denne på en enkel måte for et bredt publikum.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Personlig Skepsis Vitenskap

Folk er krenket igjen. Først og fremst på andres vegne. Det er alltid tryggest, fordi da kan man kritisere andre uten å måtte stå til rette for hverken følelser eller argumentasjon.

Denne gang fordi VGs redaktør Torry Pedersen under dagens leder skrev følgende:

VG lederplass innstikk

Det har kommet negative reaksjoner både fra Amnesty, LLH, politikere og andre røster i sosiale medier. Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik skriver eksempelvis:

La VG gå på sirkus med sine forhistoriske fordommer. Vi andre sier som MGP-vinneren: vi er ustoppelige!

Auda. Her bommer Ørstavik grovt. (Hun har nå til og med klaget VG inn til PFU.)

Var Torry Pedersen sin lille tekst morsom? Nei. Var den smart? Tja. Kanskje for smart, for som kommentarredaktør i VG, Hanne Skartveit, sier, så var dette selvsagt ment som en spøk:

– Vår underleder er ment som en kritikk av fordommer. Vi viser til vårt samfunns ikke særlig stolte historie, fra den gangen man stilte ut mennesker som var annerledes, på sirkus. Når transkjønnede personer fortsatt skaper stor oppsikt, slik vi har sett i forbindelse med årets Eurovision-finale, forteller det at vi fortsatt har en vei å gå, sier kommentarredaktør Hanne Skartveit.

Selvsagt. Og det undrer meg at så mange kunne tolke dette på noe annet vis. Selvsagt var dette ment som et stikk nettopp til de som reagerer på «skjeggedamen» Cochita Wurst i årets Eurovision Song Contest. De oppfører seg som om de levde for hundre år siden, er det underliggende budskapet i underlederen.

Høyre-politiker Henning Warloe presterer å tolke teksten både riktig og feil på en gang når han skriver:

SÅ MORSOMT at også VG har begynt enn sånn «for 100 år siden»-spalte! Denne fra 1914 var virkelig komisk.

Auda. Igjen.

Men slik er det blitt. Vi streber etter å være den første til å finne en tolkning av ethvert offentlig utsagn som gjør at vi selv kan føle oss moralsk overlegne ved å peke på at noen andre hypotetisk sett kan ha følt seg krenket av utsagnet. Denne sykdommen i det offentlige ordskiftet toppet seg i Mokkamann-saken, og deretter har det bare blitt verre.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Samfunn og verden

I blant hater jeg menn. Hater meg selv. Hater dyret inni oss. For vi har et dyr inni oss. Vi er alle sammen drevet av en nesten ustoppelig lyst til å reprodusere. Knulle. Kjøre pikken inni i alt som kaster en skygge.

Heldigvis. For det er kanskje dette som gjør at vi eksisterer som art i dag.

Dessverre. For det er kanskje dette som gjør at vi eksisterer som art i dag.

Men vi er nå engang her. Denne arten. Homo sapiens. Og halvparten av oss vil knulle – hele tiden. Det er selvsagt forskjell på menn. Noen er ikke så opptatt av sex som andre, men i det store og hele ville vi alle pult nesten når tid som helst på døgnet, i en hvilken som helst situasjon, på et hvilket som helst sted, om bare kvinnen som var tilgjengelig var noenlunde attraktiv og villig.

Vi er rovdyr, på jakt etter mus.

Noen vil hevde at jeg overdriver. «Det er ikke egentlig så stor forskjell på kjønnene,» sier de. «Kvinner kan være like kåte som menn.»

Joda. Selvsagt kan de det. Selvsagt er de det. Men den mannlige kåthet ser ut til å utarte seg mer direkte. Mer dyrisk. Ofte mer hensynsløst og uavhengig av kontekst og situasjon.

OK, jeg setter det på spissen. Menn er stort sett ålreite. Men det er ikke uten grunn at det ikke er særlig utbredt med strippeklubber hvor bare menn opptrer. Eller at det meste av prostitusjon er heterofile menn som vil kjøpe intimitet med kvinner. Eller at porno i all hovedsak er rettet mot menn. Eller at de aller fleste voldtekter utføres av menn. Eller at menn er de som roper og plystrer og utfører seksualiserte bevegelser mot passerende kvinner på gata. Det er en klar skjevhet.

Skyldes det gener eller miljø? Jeg vet ikke. Men det er en forskjell i måten vi lever ut vår seksualitet på. Og mye av det skyldes nok de roller vi læres opp til fra ung alder. Kulturelle faktorer – som heldigvis kan endres. Men vi kan også lære noe i dette livet. Vi kan også formes i dag, her og nå, en for en. Vi kan lære og vi kan forandre oss.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden Seksualitet

I mars og april skal jeg holde en del foredrag som er åpne for alle. Det betyr at du er velkommen til å møte opp om du er på riktig sted til riktig tid!

Foredragene vil i all hovedsak handle om noen hovedpunkter fra boken min «Placebodefekten» hvor jeg forklarer hvordan vi ofte lurer oss selv til å tro at behandling som ikke virker, virker likevel.

På noen av foredragene blir det også en ekstra sekvens med eksempler på sanseillusjoner som demonstrerer hvor lett vi lar oss lure av våre egne sanser og opplevelser.


Mandag 17. mars kl 19:00 skal jeg holde foredrag for Skeptikere på puben/Human-Etisk Forbund i Trondheim. Foredraget vil holdes i konferansesalen på Nova Kinosenter.

Facebook-arrangement.


1622672 282574895226767 1330348617 n
Tirsdag 18. mars kl 14:15 skal jeg holde foredrag på Studentersamfundet i Trondheim i forbindelse med Psykologidagen 2014. (Foredraget vil også strømmes live på dusken.no ryktes det.)

Her får du også se og høre Kjetil André Aamodt, Jørgen Lorentzen, Mari Rosenvinge Nygaard og Charlotte Alme.

Facebook-side.


Tirsdag 1. april blir det et foredrag på Filosofikafé i Notodden.


Onsdag 9. april kl 19:00 blir det foredrag for Human-Etisk Forbund sitt lokallag i Eiker på Mjøndalen samfunnshus.

Facebook-arrangement.


Torsdag 24. april kl 19:00 skal jeg holde foredrag for Human-Etisk Forbund på Bergen Offentlige Bibliotek.

Mer informasjon hos human.no.


Screenshot 2014 03 10 15 04 40
Helgen 26.-28. september skal jeg holde foredrag på skeptikerkonferansen Kritisk Masse i Oslo.

Her får du også se og høre Sanal Edamaruku, Annechen Bahr Bugge, Audhild Skoglund, Didrik Søderlind, Hayley Stevens, Ida Jackson, Leo Igwe, Svein Sjøberg og Kristian Gundersen.

Konferansens nettside. Billetter kan kjøpes hos Billettservice og du kan følge konferansen på Twitter på @kritiskmasse eller på hashtag #kritisk2014.


176 Bok fil 300Etter foredragene blir det mulighet for å kjøpe boken «Placebodefekten» og få denne personlig signert! Hvis du allerede har vært kul nok til å ha kjøpt boken, kan du selvsagt ta den med og få den signert – om du skulle være rar nok til det.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Personlig Skepsis Vitenskap

Trafikkulykke Skjol 499646b

Jeg har en datter som nylig ble 7 år gammel. Hun heter Maya, og er det kjæreste jeg har i livet mitt. Alle som har barn vet hvordan det er. Man elsker dem så høyt at det gjør vondt. Og tanken på at det skulle skje dem noe ligger som en konstant frykt i magen.

Når hun er forkjølet, vil jeg hun skal bli frisk fort. Hvis hun kaster opp, skulle jeg gitt min høyre arm for å kunne latt henne få slippe. Så langt har hun vært spart for alvorlige ulykker. Hun falt riktignok og slo hodet mot bordkanten da hun var 3 år, og måtte sy flere sting. Det var mye blod, og en pappa som var fattet og rolig på utsiden, men som ville gitt bort alt han eide for å ta bort frykten og smerten hennes. Heldigvis gikk det bra. I dag husker hun det knapt.

Maya har heldigvis aldri brukket noen ben, og aldri ligget alvorlig syk på sykehuset, men ingenting gir meg klump i halsen som det å se reportasjer om alvorlig syke barn i aviser eller på TV. Barn med kreft. Barn skadet i ulykker. Bekymrede foreldre ved sykesengen. Tårene mine renner. Jeg vil bare at Maya skal være frisk og leve lenge. Jeg ville gjort alt for å kunne sikre henne det.

Men om litt over ti år regner jeg med at hun får lappen. Da vil hun kunne kjøre bil.

Åh, herregud…

Jeg kaldsvetter bare av tanken. Hver gang hun setter seg bak rattet kommer jeg til å være livredd. Hvertfall i starten. De første årene. Helt til følelsene mine er så utmattet av bekymring at de er nummet ned til bare et vagt ubehag.

Å kjøre bil er livsfarlig. Og det er aldri farligere enn når ens eget lille barn plutselig skal regjere over ett tonn metall som suser bortover veien i 80 kilometer i timen med knapp klaring til ett tonn metall som suser i mot henne i like stor fart. Doninger ført av andres barn. Folk som hvertfall ikke er trygge bak rattet. Gærninger!

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Vitenskap

Nettavisenhole

Jeg kunne ha valgt en annen tittel på denne bloggposten. Jeg kunne ha brukt:

Gunnar Stavrum bagatelliserer voldtekt og drap av barn

Den tittelen provoserer nok. Men den er helt korrekt. Det er fakta. Jeg leste det nemlig på en Nettavisen-blogg et sted. Kan hende jeg har feilstavet etternavnet i tittelen, men ellers er det et direkte sitat fra originalkilden og må derfor være Sannheten. Min sannhet, i det minste.

Første gang jeg så sitatet var på forsiden av Nettavisen 6. januar 2014. Der lå det i et døgns tid og lyste mot meg. Det virket litt drøyt, men ingen røyk uten ild, antar jeg. Stavrum har nok noe å skjule. Kan hende vi bør holde barn borte fra ham. Kanskje sånne som han burde vært torturert til døde.

OK, nok satire. Redaktør i Nettavisen, Gunnar Stavrum, bagatelliserer selvsagt ikke hverken drap eller voldtekt av barn. Det gjør heller ikke jeg. Men Stavrum vil bruke sin redaksjonelle makt til å sørge for at hvem som helst skal få lov til å hevde dette på forsiden av landets fjerde mest leste nettavis. En påstand basert på feilsitering og dårlig kildesjekk.

Stavrum forsvarer dette med at han ønsker å ivareta ytringsfriheten. Vel la oss prate litt om ytringsfrihet.

Først og fremst kan det være verdt å minne Stavrum på at dette ikke handler om ytringsfrihet. Det handler ikke om en medbloggers rett til å skrive groteske løgner i sin blogg. Det handler ikke om at Nettavisen står i valget mellom å få henne fengslet for sine ytringer, eller å la henne få skrive løgnene sine. Hvis hun kunne risikert å blitt straffet for sine ytringer, så ville Stavrum hatt rett i at han kjempet for ytringsfriheten ved å fronte og spre hennes blogginnlegg.

Men det er altså ikke ytringsfrihet det handler om. Det handler om det som Eirik Newth så glitrende oppsummerte med få ord:

[…] din ytringsfrihet er ikke min publikasjonsplikt […]

Skal pressen publisere alle slags ytringer bare fordi det ikke bryter med loven?

Selvsagt ikke.

Les resten av denne bloggposten »

Blogger IT/Internett Media Personlig

Denne sketsjen oppsummerer vel debatten rundt min blogg ganske greit. Det siste poenget de tar opp eksemplifiserer siste ukes ramaskrik rundt mine bloggposter om seksualitet på en perfekt måte.

Ironisk nok blogget jeg om falsk balanse i journalistikken rett før dette dramaet blusset opp, og sketsjen illustrerer også dette problemet veldig bra. Mange journalister og bloggere burde ta dette til seg.

Anbefaler for øvrig følgende artikkel:

Bodø Nu: Kritikk av det vulgære føleri

Utdrag:

Forfatteren og Bloggeren Gunnar Roland Tjomlid er kanskje den som har fått føle disse mekanismene aller hardest på kroppen. Tjomlid har i flere år vært en av de viktigste kritikeren av alternativbransjen. Med sin nøkterne og kjølig stil, har han gått alternativbransjen i sømmene og avkledd aktørene én etter én. Dette har selvfølgelig falt enkelte i denne industrien svært tungt for brystet. Tjomlid sitt problem er at han for flere år siden bega seg til å problematisere sider ved norsk justispolitikk knyttet til barnepornografi i den samme nøkterne kjølige og analytiske stil. Han mente det var bortkastede ressurser å forfølge saker med barneporno uten offer, for eksempel magmategneserier eller animerte filmer.
Det må man ikke gjøre.

Skal man diskutere denne problemstillingen får man vær så god benytte seg av caps lock og ord som nakkeskudd, kastrering og lignende. Dette har hans motstandere innenfor alternativbransje skjønt, og på det aller nedrigste vis har de klart å organisere en vanvittig hatkampanje mot han. I bloggpost etter bloggpost har de hamret inn påstanden om at han er pedofil. Ikke bare han. Men hele den sekulære bevegelsen var visstnok infiltrert av «intellektuelle pedofile med forgreninger til satanisme». At han bagatelliserer overgrep mot barn. Ved hjelp av sitatfusk og løgner har de lyktes i å manipulere deler av norsk offentlighet til å kjøpe påstanden om at motivet hans er å rive ned tabuet om sex med barn. Sist sett hos bloggeren, modellen og realitystjernen Trude Helen Hole. Hole kom over en av disse bloggene og var ikke sen med å stemple han som pedofliapologet. Hun inrømmet ærlig at hun ikke hadde lest Tjomlids tekster om emnet, men støttet seg på bloggen «Garden of serendipity». En blogg som utelukkende har hatt som formål å vdereformidle usannheter om Tjomlid og hans tekster om temaet, med det mål for øyet å knekke han som menneske og stilne kritikken hans mot alternativ medisin.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Blogger Media Personlig Seksualitet Skepsis

Lyskilden hageblogg

Samtidig som jeg skrev på «En historie om sitatfusk og løgner – del 1», dukket det opp atter en bloggpost skrevet av Dag Fallet. Denne bloggposten er enda en variant av samme bloggpost han i praksis har skrevet ørten ganger nå, og den inneholder også så grove feil at den må kommenteres.

Bloggposten innledes med en tragisk historie om en ung jente som ble misbrukt i produksjon av barnepornografi og døde som resultat av dette. Dag Fallet og jeg er helt på linje med at dette er dypt tragisk. Enhver produksjon av barnepornografi, eller som Fallet og andre korrekt omtaler som dokumentasjon på overgrep mot barn, må straffes hardt. Barn skal ikke være involvert i produksjon av denne type materiale, og dessverre lider mange barn verden over under dette.

(Jeg kommer likevel til å bruke begrepet «barnepornografi» som fellesbetegnelse i bloggposten, fordi det er enklere og folk vet hva man mener.)

Men så skjærer Fallet ut i en lang tirade av grove personangrep og løgner rundt ting jeg skal ha skrevet i bloggen min. Dette gjør han på tre måter:

  1. Han siterer meg feil.
  2. Han siterer ordrett korrekt, men plasserer sitatet i en kontekst han selv skaper i egen blogg.
  3. Han tillegger meg meninger jeg slettes ikke har, basert på vranglesing av løsrevne bruddstykker av noe jeg har skrevet i blogg eller kommentarfelt, ofte i en helt annen sammenheng.

Eksempel på det første avslører jeg i denne bloggposten og i denne bloggposten, hvor han altså utelater sentrale deler av sitater for å forvrenge budskapet mitt.

Videre i denne bloggposten skal vi se flere eksempler på punkt 2 og 3.

Besittelse av barneporno

Dag Fallet skriver:

Nettavisens blogg Saksynt støtter pedofiles kamp for å besitte bilder og filmer av seksuelt misbrukte barn

Som jeg viste i del 1 er dette feil. Her har han altså tatt et sitat hvor jeg peker på at det er mer nyttig å rette ressursene mot å ta de som produserer, distribuerer, eller anskaffer seg slikt materiale mot betaling, heller enn å ta de som har slike bilder i nettlesercachen fordi de har besøkt en pornoside som inneholdt bilder som i følge norsk straffelov kan defineres som barneporno. Det kan for eksempel være bilder av voksne kvinner som poserer i skoleuniformer.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Blogger IT/Internett Personlig Politikk Samfunn og verden Seksualitet Skepsis Vitenskap

Screenshot 2013 12 29 18 03 44

Tore B. Krudtaa liker meg ikke. Han begynte å mislike meg da jeg skrev bloggposter hvor jeg viste til at aspartam er trygt som tilsetningsstoff i mat – noe som er fullstendig korrekt. Siden den gang har han fylt kommentarfelt etter kommentarfelt med dritt om meg, uansett hva som diskuteres.

For en tid tilbake oppdaget han at frisøren fra Cambridge, Dag Fallet, har produsert en rekke bloggposter hvor han hevder å gå grundig til verks for å avsløre min påståtte «pro-pedofile» agenda i bloggen min. Det er ikke så rart at Krudtaa og Fallet har funnet hverandre, fordi begge lever på en rosa sky konstruert av villfarelser som springer ut av dårlige kildekritikk og sitatfusk.

Krudtaa har en blogg han har oppkalt etter sitt store hatobjekt, Monsanto, og der skriver han hovedsakelig om hvor farlig og forferdelig det er med genmodifisert mat. Igjen en påstand fullstendig løsrevet fra det vitenskapelig forskning viser. Men når han finner noen andre å hate, så vier han gjerne en bloggpost til dette. Både Øivind Bergh og John Færseth har fått gjennomgå i hans nye bloggserie som han kaller «På tiltalebenken».

For å sette ting i perspektiv så er Krudtaas to fanesaker Wakefields sin MMR-vaksine/autisme-studie (som senere ble trukket tilbake) og den såkalte Seralini-studien om GMO/kreft (som senere ble trukket tilbake). De to sakene han roper høyest om er altså basert på så dårlig vitenskapelig forskning at studiene er blitt universelt slaktet, og senere trukket tilbake fordi de ikke anses som verdige publisering. Det sier vel en hel del om Krudtaas vitenskapelige troverdighet.

Nå har han altså begynt å republisere Fallet sine bloggposter, etter i flere uker å ha delt hans bloggposter om meg i sosiale medier og kommentarfelt rundtomkring på nettet. Her er han i godt selskap. De eneste andre som vil ta i disse artiklene er Fri Presse og Kilden Nyheter. To nettsteder som kun sprer antivitenskapelige artikler om vaksinemotstand og konspirasjonsteorier, som raser mot effektiv skolemedisin og promoterer alternativ ineffektiv behandling. Det er dette alle disse skribentene har til felles. De hater vitenskap og elsker pseudovitenskap. Og ettersom jeg er pro-vitenskap, misliker de også meg. Veldig. Så mye at de knapt har tid til annet.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Blogger Personlig Politikk Samfunn og verden Seksualitet Skepsis Vitenskap

På lille julaften skrev jeg en liten bloggpost om hva jeg ville gjøre på julaften. Som beskrevet der gikk jeg til innkjøp av 10 «overlevelsespakker» bestående av:

Gavepose1

  • Fleeceteppe
  • Termos
  • Sitteunderlag
  • Julemarsipan
  • Klementiner
  • Mandler
  • Kanelbolle

På selve dagen fylte jeg alle termosene med kokende vann, og la et par teposer og pulverpakke for ulike kaffetyper i posene.

En venninne, Jeanette, sa hun kunne stille med bil og kjøre meg rundt, og et par unge søstre fra Nordstrand, Maja og Susanna, meldte seg frivillig til å være med. Jeanette hadde også med seg Louiza og sin søte lille hund, Nico, i bilen.

Da Jeanette ankom Tøyen, stuet jeg de ti posene inn i bilen, og så kjørte vi ned mot sentrum. Slike litt spontane ideer er ofte enklere i teorien enn i praksis, for nå meldte spørsmålene seg. Hvordan skulle vi gå frem? Hvor skulle vi se etter folk? Hvem skulle egentlig få disse gaveposene? Hvordan gir man gaven rent praktisk, uten at det virker nedlatende eller feil på noe vis? Jeg er jo selvsagt overanalytisk på slike ting, men jeg tenkte at det var bare en måte å finne det ut på, og det var å kaste seg ut i det.

Søstrene skulle vente ved Trafikanten, så vi kjørte til parkeringsplassen ved Østbanehallen. Der tok jeg med meg fire poser og ruslet bort til Trafikanten hvor Maja og Susanna, og hennes halvannet år gamle baby, ventet på oss. Det var første gang jeg møtte dem, så vi hilste på hverandre, og så fikk de med seg fire poser og instruksjon om å gå oppover Karl Johans gate og se om de kunne finne noen som så ut til å trenge en slik oppmuntringsgave.

Jeg gikk tilbake til bilen. Været var skikkelig kjipt. Det regnet og blåste kraftig, og jeg tok meg selv i å angre litt på at jeg ikke hadde kjøpt de regnponchoene som jeg hadde sett de hadde på Clas Ohlson og lagt en av dem oppi hver gavepose, men det var for sent nå.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

Jeg har ikke lagt skjul på hva jeg synes om julegavehysteriet og juletradisjoner. Det føles feil å fokusere på å gi og få gaver når vi egentlig har alt vi trenger fra før, så i fjor og i år har jeg villet gjøre noe annerledes. I forrige julebloggpost skrev jeg noen tanker om hva jeg hadde lyst å gjøre, og i dag ble ideen konkretisert – men tok en litt annen retning enn planlagt.

Jeg har brukt dagen til å rusle rundt i Oslo for å prøve å komme på noe å gi til de som kanskje trenger det mest her i hovedstaden. De som ligger ute om vinteren og ikke har noe varmt hjem å nyte julen i. En av de første ideene som slo meg var å kjøpe et lass termoskopper og tilhørende klippekort for kaffe! Jeg gikk derfor inn til både Narvesen, 7-Eleven og Deli de Luca for å spørre om de hadde noe slikt, men uten hell. Synd. Det vil jeg oppfordre disse butikkene til å begynne med. La oss kunne kjøpe klippekort på for eksempel 10 kopper kaffe som kan gis til noen i gave. Lag gjerne en pakkedeal med termoskopp og klippekort til en rabattert pris!

(Statoil-koppen kunne fungert, men det er dårlig med bensinstasjoner i sentrum, så det ville blitt upraktisk å få fylt på kaffekoppen for målgruppen min.)

Da denne kaffe-ideen gikk i vasken, måtte jeg tenke nytt. Jeg ruslet oppover Torggata, og tenkte det kunne være verdt å svippe innom Clas Ohlson en tur. Der begynte ideene å komme. Etter å ha svinset litt rundt og kikket på mye rart, fant jeg meg to handlekurver og fylte opp disse med fleece-tepper, termoser og sitteunderlag. Ti av hver. Deretter dro jeg på RIMI og kjøpte klementiner, mandler i løsvekt, julemarsipan og kanelboller.

558224 10152079145055861 667470146 n

Vel hjemme fylte jeg ti bæreposer med min egenkomponerte «survival-pack». Vel, noen overlevelsespakke er det strengt tatt ikke, men kanskje det kan bidra til å gjøre julen og vinteren litt mer overkommelig for noen få. Et teppe å varme seg i. Noe å sitte på. En termos til å ha noe varmt å drikke i. Jeg tror jeg vil fylle den med kaffe eller kakao før jeg deler ut… Og så litt julesnacks for å fylle magen.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

0adb5c2e23c2f338823c57ecbe169d46Jeg mistet julen en gang for kanskje 10 år siden. Nå får jeg ikke til jul lenger.

Jeg føler ingenting for jul. Julen er omtrent like oppløftende som et tannlegebesøk. Ikke sånne årlige kontroller hvor tannlegen bare pirker litt og sier at alt ser greit ut. Nei. Julen er mer som den gang du var for å rotfylle en jeksel helt der bak. Da du måtte sitte i evigheter og observere at noe ubehagelig skjedde, men heldigvis er du bedøvet nok til å ikke egentlig merke så mye til det.

Julen bare skjer rundt meg. Men jeg er ikke i julen. Og julen er definitivt ikke i meg.

Det er mange år siden jeg har kjøpt gaver til voksne. Julegaver er noe av det mest motbydelige jeg kan tenke meg. Når jeg leser på Facebook at folk handler gaver, pakker inn og styrer, så knyter det seg i magen min. Jeg synes det er ekkelt. De kunne like gjerne skrevet at de var ute og kaldkvelte uskyldige kattunger.

Og jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det slik. Kanskje det gjør meg stresset. Kanskje det er fordi jeg oppfatter det som noe påtvunget. Et slags rituale. Noe man må gjøre bare fordi det er sånn. Og hvis det er en ting jeg hater, så er det ting folk gjør bare fordi det er sånn. Jeg hater tradisjoner og ritualer.

Grøss.

Misforstå meg ikke. Jul kan være koselig. Jeg sitter ikke og har det vondt inni meg med familien på julaften. Spesielt ikke de julaftener jeg er med min datter. Jeg har verdens beste familie, og en oppvekst med fantastiske julfeiringer bak meg. Men de siste årene har hele julegreiene bare blitt ekstremt kjedelig og intetsigende. Når man er singel, familie er spredt litt rundtomkring, og man generelt sett synes folk er litt slitsomme, så har ikke julen så veldig mye å tilby.

Når noen spør meg om hva jeg ønsker meg, så synes jeg det er utelukkende ubehagelig. Jeg får et snev av panikkangst. Jeg blir stresset. Kanskje fordi jeg ikke ønsker meg noe som helst som noen kan gi meg innpakket i gavepapir. Jeg har alt jeg trenger og mer.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig