Jeg mistet julen en gang for kanskje 10 år siden. Nå får jeg ikke til jul lenger.
Jeg føler ingenting for jul. Julen er omtrent like oppløftende som et tannlegebesøk. Ikke sånne årlige kontroller hvor tannlegen bare pirker litt og sier at alt ser greit ut. Nei. Julen er mer som den gang du var for å rotfylle en jeksel helt der bak. Da du måtte sitte i evigheter og observere at noe ubehagelig skjedde, men heldigvis er du bedøvet nok til å ikke egentlig merke så mye til det.
Julen bare skjer rundt meg. Men jeg er ikke i julen. Og julen er definitivt ikke i meg.
Det er mange år siden jeg har kjøpt gaver til voksne. Julegaver er noe av det mest motbydelige jeg kan tenke meg. Når jeg leser på Facebook at folk handler gaver, pakker inn og styrer, så knyter det seg i magen min. Jeg synes det er ekkelt. De kunne like gjerne skrevet at de var ute og kaldkvelte uskyldige kattunger.
Og jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det slik. Kanskje det gjør meg stresset. Kanskje det er fordi jeg oppfatter det som noe påtvunget. Et slags rituale. Noe man må gjøre bare fordi det er sånn. Og hvis det er en ting jeg hater, så er det ting folk gjør bare fordi det er sånn. Jeg hater tradisjoner og ritualer.
Grøss.
Misforstå meg ikke. Jul kan være koselig. Jeg sitter ikke og har det vondt inni meg med familien på julaften. Spesielt ikke de julaftener jeg er med min datter. Jeg har verdens beste familie, og en oppvekst med fantastiske julfeiringer bak meg. Men de siste årene har hele julegreiene bare blitt ekstremt kjedelig og intetsigende. Når man er singel, familie er spredt litt rundtomkring, og man generelt sett synes folk er litt slitsomme, så har ikke julen så veldig mye å tilby.
Når noen spør meg om hva jeg ønsker meg, så synes jeg det er utelukkende ubehagelig. Jeg får et snev av panikkangst. Jeg blir stresset. Kanskje fordi jeg ikke ønsker meg noe som helst som noen kan gi meg innpakket i gavepapir. Jeg har alt jeg trenger og mer.
81 kommentarer