Kategori: <span>Sirdal</span>

Jeg bor i de en av de trangeste daler i dalstroka innafor. I blant må jeg ut for å trekke litt luft, og da reiser jeg til Oslo. Fra den friske fjelluft som man sakte men sikkert kveles av, til den eksosfylte hovedstadsluften som fyller lungene med frihet og ro.

Nå for tiden blir det i snitt en langhelg i måneden her i hovedstaden, men skoleåret 93-94 latet jeg som om jeg studerte et år på Universitetet i Oslo. Jeg kom rett fra videregående, og eneste bekjente i byen var en kamerat fra klassen min. En kamerat som kom fra en forgård til den landsbygda jeg selv kommer fra. Et sted så lite at vi på Tonstad, med sine kanskje fem-seks hundre innbyggere, så ned på dem og lo lett hånlig av disse utkantsfolkene fra Øksendal når de etter barneskolen måtte busses inn til sivilisasjonen for å gå på ungdomsskolen. Det er alltid godt å vite at noen har det litt verre.

Å slippe oss to inngrodde sirdøler løs i villeste Oslo, var som å slippe fri mink fra en pelsdyrfarm. Vi ante ikke hvordan vi skulle overleve. Vi hadde så langt i våre korte liv blitt dullet med av mødre som sørget for både mat, klær og at vi fungerte sånn noenlunde normalt i samfunnet.

Nå stod vi plutselig på egne ben, og vi gjorde absolutt ikke det. Hadde vi vært innesperret på Gaustad i mange år, og dette var vår første perm, ville vi sporenstreks blitt hanket inn igjen, lagt i tvangstrøye og blitt foreskrevet flere nye år med psykiatrisk behandling. Men vi kom ikke fra Gaustad. Vi kom fra Tonstad. Og ingen overvåket oss. Det er nesten rart at det er lov. At det ikke finnes lover mot sånt. At ingen setter ned foten og sier at her må det regulering til. Slike mennesker kan ikke slippes løs i samfunnet blant normale folk. Men slik er det altså ikke. Så der var vi, to rådville gnagere på frifot etter et liv med regelmessig mating i trange bur. Vi ante ikke hvordan vi skulle være mink.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Personlig Sirdal

Musikk betyr mye for meg. Jeg har alltid jobbet med musikk, og når jeg lytter til musikk aktiveres så utrolig mange deler av hjernen samtidig. God musikk injiserer heroin rett i hypofysen slik at kroppen kribler i ekstase. Tårer. Gåsehud. En hals som struper seg i emosjonell ereksjon. Samtidig jobber den analytiske delen konstant med å lete etter mønster, høre hvordan hi-haten spilles, finne finurlige akkordganger og bryte ned arrangementet til de enkelte melodi- og rytmelinjer. Å høre en særegen taktart kamuflert bak en fengende melodi, gir meg livsglede.

Jeg har hatt mange store musikalske øyeblikk i mitt liv. Fantastiske konserter med kjente og mindre kjente artister. Festivalkvelder med helter på scenen og sommerluft i lungene. Ensomme øyeblikk sittende på gulvet mellom to høyttalere mens musikken har løftet meg oppunder taket. Egne fremførelser hvor alt har klaffet og jeg har eid scenen. Ekstatiske gjennomhøringer av egeninnspilt musikk som jeg føler jeg har lykkes med.

Likevel står to hendelser igjen som spesielle for meg. To hendelser hvor musikken overtok alt og jeg ikke levde i noe annet univers enn i toner noen deilige timer.

Lenge leve livet!

Den ene hendelsen var noen dager etter 17. mai i 1984. Utenfor skolen hvor feiringen av nasjonaldagen dengang ble holdt, stod fortsatt talerstolen. Og det var ingen hvilken som helst talerstol. Det var en ganske robust liten scene i tre, med solid gelender rundt. En kraftig talerstol var bygget opp midt på. Den utstrålte autoritet. Omtrent et slikt podie som Hitler ville ha brukt om han fikk lyst til å tale til oss sirdøler. Intet mindre.

Jeg nærmet meg 11 år, og min bestevenn var året yngre. Dollie de Luxe var våre helter. Det var sen ettermiddag på et tomt skoleområde, og vi steg opp på talerstolen og så utover lekeplassen. Vi kunne høre jubelen og kjente blitslysene blende våre indre øyne. Asfalten foran oss var et hav av mennesker, og detvar nå eller aldri. Jeg åpnet hånden min og kjente hans gutteneve fylle min. Vi klemte til og tok et steg opp på podiet, løftet de sammenklaspede hendende mellom oss, fylte de små lungene våre med luft og var Dollie:

Les resten av denne bloggposten »

Musikk Personlig Sirdal

Jeg tar for tiden 1. semester på Journalistikkstudiet via NKS Nettstudier og Høgskolen i Oslo. Her er det en innsendingsoppgave hver uke, og forrige ukes oppgave gikk på å skrive en «humoristisk tekst med handling hentet fra et sted eller miljø du kjenner godt«, samt ta et illustrasjonsfoto til teksten.

Her er mitt bidrag (med noen små endringer):

Oppgave3

Dommedagsmaskinen. Dette er medias navn på dingsen. Maskinen som vil føre til menneskehetens undergang. En teknologisk triumf som vil kunne forandre livet vårt, enten gjennom en total destruksjon, eller ved å være et nytt vindu ut mot verden vi lever i. Vi har hørt alt dette før. Det er gammelt nytt, bare ny forkortelse. Denne gangen heter maskinen LHC. Forrige gang het den VHS.

Det er åttitallet, og en frykt brer seg blant foreldre i det ganske land. En frykt for at deres barn, som en gang var sunne, friske, glade og trauste, som sprang rundt i fjellheimen mens de spikket seljefløyter og slaktet elg utstyrt med lite annet enn en liten tollekniv, nå skulle bli til teknofiserte zombie-unger uten fantasi, livslyst eller fri vilje. Fri vilje til å se på det eneste alternativet som fantes på fjernsynsskjermen, nemlig NRK.

Det het nemlig ikke NRK1 den gang, fordi det fantes ikke noe 2, og enda mindre noe 3. Det holdt med NRK. På radioen hadde man riktignok fullt frislipp og tillot det norske folk å velge mellom alt fra P1 til P2, men et så kraftfullt medium som fjernsynet måtte ikke få overvelde det norske folk med valgets kvaler. Så det ble med én fjernsynskanal.

Likevel var det de som snakket om Dallas, Reisesjekken, Casino og alt det fantastiske som ble sendt på TV1000 etter midnatt. Når en kompis begynte å snakke om familien Ewing, og man selv ikke kjente til andre nymfomane, alkoholiserte oljemilliardærer enn Blake og Crystle, så følte man seg liten. Veldig liten. Parabolen var begynnelsen på slutten for det fellesskapet utkant-Norge hadde. Når kameratflokken, jaktlaget eller menighetsrådet drøftet gårsdagens Kvitt eller Dobbelt i fred og fordragelighet, kunne man banne på at en parabolisert sambygding ville begynne å snakke om Tause Birgittes nydelige smil bare for å gruse stemningen.

Les resten av denne bloggposten »

Diverse Humor Personlig Sirdal

Aftenposten skrev forleden om de to kristne forkynnerne som ble vist bort fra 17. mai-toget i Oslo sentrum etter å ha skapt uro og provosert mange tilstedeværende.

På nasjonaldagen hadde de på seg regnjakke påskrevet «Frykt Gud» og «Jesus redder deg fra helvete.» Budskapet var skrevet på engelsk.

I tillegg hadde de med seg ropert og plakater, mens de gikk på religiøs frierferd oppover mot Slottsplassen. Hele ferden ble filmet av en av predikantene.

Retten fikk se en 30 minutters film av opptrinnet, og den viser blant annet at de to roper «Pris Herren, »«om du bekjenner dine synder kan du bli født på ny,» og «vi er her for å advare om at dommedag er nær,» mens de går oppover langs barnetoget.

Noen mennesker bryr seg ikke om de to mennenes roping, mens andre mener det er feil sted og tid for kristen misjonering.

[…]

I retten forklarte politibetjenten at han ba dem fjerne seg, siden mange mennesker reagerte negativt på at de to forkynte det kristne budskap med ropert, like foran barnetoget på nasjonaldagen. Flere mente de opptrådte på en provoserende og støtende måte.

[…]

Men en time senere blir de påtruffet i krysset Kongens gate-Karl Johans gate, der de er i gang med forkynnelse. Flere personer på stedet reagerer på oppførselen til mennene, og kontakter en politipatrulje. Ellers ville de ta saken i egne hender.

Den ene av forkynnerne forsvarer seg overfor Aftenposten på følgende måte:

– Etter min mening hører det kristne budskap hjemme på 17.mai. Norge er et kristent land og Gud og Jesus hører like mye hjemme på nasjonaldagen som alle andre dager, mener han.

Eller like lite.

Det er interessant å se hvordan folk i hovedstaden reagerer så tydelig negativt på denne offentlige forkynnelsen foran barna, og at både politi og rettsvesen er enige i at deres opptreden er upassende. Her i min hjemkommune Sirdal er det derimot slik helvetesforkynnelse er en programfestet del av den offisielle feiringen. Pinsevennene har de siste årene fått en fast post i programmet hvor de får stå og synge og spille, med trekkspill og gitarer, bare avbrutt av noen koselige formaninger til alle tilhørerne om hvordan de vil brenne i helvete om de ikke vender om før det er for sent. Ingenting skaper go’følelsen på 17. mai som å se for seg at de bunadskledde barna med pølser og brus tortureres i flammer og pinsler i all evighet.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Sirdal Skepsis

I går skrev jeg om «Reiselivsløgner eller kreativ markedsføring«, og følte vel kanskje at jeg satte ting veldig på spissen. Men i dag får jeg bekreftet av Stavanger Aftenblad at mine mistanker var berettiget.

I en artikkel i dag skriver de bl.a:

Sirdal Alpint AS tapte over fem millioner kroner i 2007.

Nå er selskapet vedtatt refinansiert med tanke på å skille ut felles driftsselskap med Ålsheia der Sirdal kommune eier 66,2 prosent av aksjene.

Brorparten av kapitalutvidelsen i Sirdal Alpint AS står Tjørhomfjellet AS for. Dette selskapet er igjen eid av sju grunneiere.

[…]

Hvor har så Tjørhomfjellet AS fått pengene fra?

Svar: Hyttebygging i det samme området.

[…]

Ålsheia Skisenter AS ble aksjeselskap i 1973. Med unntak av tap på et politisk spill om Fjellstua klarte driftsleder Odd Inge Sinnes å bygge sten på sten.

Sinnes sa opp i protest etter konflikt med den nye styrelederen Per Kverneland våren 2004. Under Kvernelands ledelse økte driftsutgiftene i takt med vekstambisjonene. Men mildvær skylte som regel bort forsøkene på å dekke Ålsheia med kunstsnø før jul.

Likevel trør politikerne til med en «alpin redningspakke» for å sikre fortsatt rikdom hos de nevnte grunneiere og hytteutbyggere. Er det virkelig lokalsamfunnets oppgave å skape lokale millionærer? Tenk hva disse pengene kunne vært brukt til innen kultur, skole og barnehage?

Men denne kampen er ingen reell kamp. Alpin-næringen vil alltid få tilført tilnærmet ubegrensede kommunale midler så lenge politikerne aner trusselen om å miste våre siste alibi som vinterperle, med tilhørende redusert hyttesalg. Hytter som skremmer lokale innbyggere bort fra stedet, som krever enorme kommunale investeringer på infrastruktur og som truer dyreliv og ødelegger våre naturperler.

Selv om kommunestyret i Sirdal består nesten utelukkende av menn, er det skremmende lite baller å spore…

Diverse Media Politikk Samfunn og verden Sirdal

Syden.jpgReiselivsnæringen i Seljord vil nå ta lærdom av Loch Ness og markedsføre Seljordormen for å trekke flere turister til bygda. Innenfor de fleste næringer vil det å lyve for å selge sitt produkt bli ansett som uetisk, mens innen reiselivsnæringen blir det bare ansett som «kreativ markedsføring».

Her i min egen kommune, Sirdal, er ikke situasjonen så mye bedre. La meg først nevne et litt enkelt og konkret eksempel, før jeg går løs på de noe mer innfløkte markedsføringsløgnene. På de fleste brosjyrer som utgis av Sirdalsferie vil man se bilde av Kjeragbolten. Men Kjerag ligger ikke i Sirdal. Sirdalsferie lister til og med Kjerag som den fremste severdigheten i Sirdal på sine nettsider! Kreativ markedsføring!

Sirdal liker også å fremstille seg selv som en uovertruffen vinterdestinasjon og tilnærmet skisportens krybbe. Problemet er at vi ikke har snø. Feed skiarena er et flott anlegg for skiskyting og ønsker å bli ansett som et av de beste skianlegg i Norge, men egner seg dessverre best til rulleski og joggeturer på asfalt. Skiarenaen har så lite snø at man nå vurderer å investere over 3 millioner i snøkanoner for å i det minste kunne late som om vi har vinter her i nedre Sirdal.

Men snøkanonene kan visstnok bare produsere snø når temperaturen er lavere enn 3 minusgrader, og oppnår full produksjon først ved -5 grader. Feed skiarena ligger snaue 200 meter over havet. Til sammenligning ligger Tjørhom 500 meter over havet, og selv her oppnår man så lave gjennomsnittlige minimumstemperaturer kun i desember, januar og februar – i spesielt kalde år. Likevel oppnår forslaget halleluja-stemning i det lokale kommunestyret, fordi illusjonen av å være en vinterdestinasjon er så innbakt i gamle sirdøler at man er villig til å betale nesten hva som helst for å ivareta denne myten.

La meg i den sammenheng kaste frempå forslaget om å plante plastpalmer langs Sirdalsvannet for å kunne selge turistene illusjonen om at Tonstad er en solvarm sydendestinasjon! Jeg synes jeg hører halleluja-ropene fra Rådhuset allerede…

Les resten av denne bloggposten »

Humor Media Personlig Politikk Samfunn og verden Sirdal

Litt tilfeldig kom jeg over dette da jeg googlet litt på måfå. På formannsskapsmøte den 1. juni 2006 ble det behandlet en søknad fra Tonstad Bedehus om økonomisk støtte til å dekke kostnader med en oppvaskmaskin som var kjøpt til kjøkkenet i forbindelse med en større oppussing. Formannskapet vedtok enstemmig å bevilge kr 20.000, med følgende påminnelse til bedehuset:

For fremtidige tilskudd skal det søkes kommunen om tilskudd før investeringen foretas.

Fornuftig nok det. Det er vanlig at man søker om kommunal støtte før en investering gjøres, ikke i etterkant, men en slik tabbe kan skje selv den beste. Det er tross alt ikke så lett å vite hvordan slike søknadsprosesser skal gjøres på riktig vis.

Men sammen med søketreffet var det et annet treff som virket mistenkelig likt. Den 15. januar 2004, altså mer enn to år tidligere, søkte Tonstad Bedehus nemlig om støtte til oppussing av kjøkkenet, da bl.a. med installasjon av en brukt oppvaskmaskin. Man må anta at denne ikke varte så lenge ettersom de måtte kjøpe en splitter ny to år senere. Det interessante er likevel formannskapets kommentar til tilskuddet som ble innvilget i 2004:

For framtida må slike søknader sendes i forkant.

Humor Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Sirdal

The Internet Archive Wayback Machine kan brukes til å grave frem mye greit – og ikke minst ugreit. Forleden fant jeg en av mine gamle websider som hadde en cachet versjon fra 1999. Her hadde jeg lagt inn en kopi av en artikkel fra avisen Stavanger Aftenblad som omhandlet meg, og det var både morsomt og litt deprimerende å lese igjen.

Forhistorien var at jeg i perioden ca 1988-1996 (?) var leder for Sirdal Ten-Sing, et kristent ungdomskor som jeg også var med på å etablere. I starten var jeg med mest som pianist/instruktør men fikk etterhvert større ansvar og var mot slutten den egentlige lederen av koret og det tilhørende bandet. I 1995 ble jeg sammen med en jente som også sang i koret, og i 1996 ønsket vi av praktiske årsaker å flytte sammen i en liten leilighet.

Etter å ha bodd sammen en liten stund ble jeg en morgen vekket av en telefon fra journalist Hans E. H. Jacobsen. Han begynte å spørre meg ut om hvilken kommentar jeg hadde til menighetsrådets reaksjon på mitt samboerskap. Jeg ante ikke hva har pratet om fordi jeg hadde ikke hørt noe som helst om dette, men på sparket svarte jeg så godt jeg kunne etter at han fortalte litt om bakgrunnen for hans oppringning. Først da jeg leste nedenforstående artikkel i avisen noen dager senere fant jeg ut hva som hadde skjedd i kulissene, med diskusjoner i menighetsrådet, en leder i menighetens undervisningsutvalg som trakk seg i protest og mye annet moro.

Her er artikkelen:

SAMBOER UØNSKET SOM TEN SING-LEDER

Stavanger Aftenblad 30/10-96

Sokneprest Sigurd Flydal og Tonstad menighetsråd erklærer dirigent Gunnar Tjomlid uønsket som frivillig “åndelig leder” i menighetens Ten Sing-kor. Tjomlids store synd er at han er samboer.

av Hans E. H. Jacobsen

SIRDAL: Gunnar Tjomlid får likevel fortsette som dirigent i koret. Men utad er det menighetsarbeider Ole Lilleheim, som i neste uke avløses av Mona Testad, som troner på toppen av Ten Sing-styret.

Les resten av denne bloggposten »

Media Musikk Personlig Religion/overtro Sirdal

I Sirdal kulturhus står følgende opplysning klistret på alle holdere for tørkepapir på toalettene:

torkepapir.jpg

Vi har alle vært på offentlige toaletter, og de fleste av oss vasker gjerne hendene etter et slikt besøk. Ikke så mye fordi hendene våre blir urene av å holde og riste og melke penis etter at vi har tømt oss – jeg mener, enhver mann med respekt for seg selv hilser på junior flere ganger i løpet av dagen for å justere, klø og kose, uten at man vasker hendene hver gang av den grunn – nei, vi vasker hendene fordi hendene blir urene av å ha vært i kontakt med dørhåndtak og andre gjenstander på det offentlige toalettet. Strengt tatt burde vi vasket hendene før vi i det hele tatt åpnet splitten, for på den måten å verne vår kjæreste eiendel mot alle basillene hendene våre har dratt med seg fra de lugubre omgivelsene… Vel, nok om det.

Etter å ha vasket hendene, må de tørkes. På enkelte toaletter er det montert luft-tørkere. Disse virker omtrent like godt som å tørke klesvask ved å fjerte i vaskemaskinen. Ubrukelig. Man ender som regel opp med å tørke de hendene på buksene når man har gått lei av ventingen og bråket. Tørkepapir er en mye bedre løsning. En solid klump med papir er beste måten å tørke hendene på. Men byggets eier ønsker selvsagt ikke at papiret brukes opp så fort, papir er dyrt må vite, så derfor brukes snedige taktikker for å overbevise brukeren om at det ikke trengs så mye papir til hvert tørk.

Så hvordan gjør man det? Jo, tilby magisk tørkepapir! Vi vet alle at et ark ikke er nok til å tørke hendene. Ærlig talt. Men det gjelder bare vanlig papir. Sirdal er tross alt en kraftkommune, så her har vi råd til et mye mer eksklusivt papir, nemlig perforert tørkepapir. Med perforert tørkepapir holder det med bare et ark. Påstår de. Med denne lille, tynne, perforerte papirbiten skal altså to store mannehender tørkes. All fuktigheten skal overføres fra hårete hender til en kvadratdesimeter småhull med litt papir rundt.

Les resten av denne bloggposten »

Diverse Humor Personlig Sirdal

Arekalvoe Pressebilde02
Hvorfor er ikke KrF mer mislikt? Are Kalvø stilte dette betimelige spørsmålet for noen år siden. I et kåseri fra 2002 tok han for seg bl.a. min kjære nabo, Astrid Tjørhom, sitt utspill om psykiatrisk behandling og medisinering for å behandle Beate Nossums homofili. Kalvø skriver bl.a.:

I februar i år skjedde nettopp det som står omtala i oppgåve 2. Den politiske redaktøren i Fædrelandsvennen Beate Nossum nemnte i ein kommentar at ho lever i partnerskap med ei anna kvinne. Leiaren i Sirdal Krf svarte med eit innlegg der ho foreslo psykiatrisk behandling og medisinering. Krf-leiar og kulturminister Valgerd Svarstad Haugland kommenterte saka i følgje VG mellom anna med desse orda: “Jeg vil ikke gå inn i denne debatten … I kristelige miljøer er det svært mange forskjellige syn på homofile og homofili”.

Denne saka blei ikkje behandla som ein skandale av riksavisene. Norges største avis VG omtala saka på side 20. Hauglands kommentar kom heilt sist i artikkelen, og var ikkje tillagt stor vekt. Dagbladet omtala dagen etter saka på artig-sida si, Dagboka, den sida i avisa der kjendisar teiknar seg sjølve og journlistane smiler på byline-bilda. Der blei regjeringspartiet som ikkje tar avstand frå neddoping av politiske redaktørar omtala på same side og i same tone som nyheita om at to kjernebiterhannar krangla om solsikkefrø på eit fuglebrett.

Det er nesten så ein må begynne å lure på om journalistane ikkje vil Krf noko vondt. Journalistar er vanligvis ikkje vanskelige å be når kollegaer blir hengt ut. Men denne saka var altså berre ei artig-sak. Kvifor?

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Seksualitet Sirdal Skepsis

Jeg er en aktiv debattant i vår lokale nettavis, Sirdølen. I går fikk jeg et innlegg rettet til meg: Gunnar, homofili og kristendom. Jeg skrev først et lengre svar hvor jeg tok for meg ulike problemstillinger rundt konseptene synd, fri vilje og de absurde ideene rundt guddommelig frelse, men ettersom jeg vet at få Sirdølen-lesere gidder å lese lange innlegg endte jeg istedenfor opp med å istedenfor skrive et kortere og mer poengtert innlegg om begrepet “kristne verdier”.

Takk for ditt innlegg Geir Arne. Jeg tror ikke det er så mye poeng i at jeg peker ut alle selvmotsigelsene og absurditetene dine påstander utløser, det har jeg vel gjort før, men vil utfordre deg på det punkt jeg kanskje synes er det viktigste av alt i denne debatten.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Religion/overtro Samfunn og verden Sirdal Skepsis

Clearasil Tinted Cream Enlarge
Jeg hadde et ganske lykkelig liv frem til rundt 15 års alderen. Mange venner. En lykkelig familie. Gode karakterer på skolen. Jeg var en av “de populære” i klassen – morsom og passe frekk mot lærerne. Når det ble arrangert fest, var jeg alltid med i den harde kjernen som stod for utvelgelsen av hvem som fikk være med på festen. (En horribel oppførsel sett i ettertid, men slik var vi…)

Vi var generelt sett ganske treige i klassen min. Ingen drakk, og med unntak av et par jenter (skilsmissebarn selvfølgelig) så tror jeg ingen av oss hadde hatt sex. Ja, jeg tror ikke noen av guttene noensinne hadde kommet til andre base engang. Men vi reddet oss sånn noenlunde med “Nødt eller sannhet” og fikk på den måten sneket til oss noen tørre overfladiske kyss eller 5 minutter i et mørkt rom sammen med jenta vi var forelsket i – uten at noe som helst skjedde der i mørket så klart. Men jeg var vel ganske lykkelig, tilfreds og komfortabel med meg selv – hvertfall i den grad det er mulig som ung tenåring.

Men så kom undergangen gradvis snikende innpå meg. I takt med kjønnshår og en økende stabel pornoblader under senga, begynte ansiktet mitt gradvis å spises opp av store, røde, gultuppede kviser.

Fra da av var livet mitt aldri det samme igjen.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Seksualitet Sirdal Skepsis

De siste ukene har jeg og en kjent lokal kreasjonist og fundamentalist, Hallvard Kvæven, debattert Bibelen og kreasjonisme i kommunens lokale nettavis, sirdolen.no. Det vil si, debatt er vel feil betegnelse, da det stort sett er enveiskjøring. Jeg svarer for meg og stiller spørsmål og motargumenter, som Kvæven glatt overser og bare fyrer løs med nye usammenhengende, inkonsekvente og udokumenterbare påstander.

Debatten kan i hovedtrekk leses her (fra bunnen og oppover).

Nylig kom Kvæven med følgende innlegg:

I innlegg 27.05. skriv Gunnar Tjomlid «—at mennesker og dinosaurer har levd samtidig—«. Det er tydeleg at han dreg det i tvil.

Les vi kapitla 40 og 41 i Jobs bok i Bibelen er det heilt tydeleg at det ikkje er flodhestar og krokodillar vi les om. Dyra Herren ber Job sjå kan ikkje vere anna enn dinosaurar.

I går, 28.mai 2007, vart det opna eit museum i staten Kentucky, USA. Museet heiter CREATION MUSEUM. Den som går inn på www.kommentar-avisa.no vil finne ein presentasjon av museet. Frå den presentasjonsartikkelen er det linkar til utfyllande lesing.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Religion/overtro Samfunn og verden Sirdal Vitenskap

Bandet mitt, slickerball, spilte på en jubileumskonsert for Sirdal kulturhus i november 2006. Her fremførte vi bl.a. en låt jeg skrev tidligere i år som heter Wonderscared. Min bror Peter synger, mens Sindre spiller gitar, Marius spiller bass og Frode spiller slagverk. Jeg spiller piano og korer.

Lyden er ikke mye å skryte av da det bare er tatt opp med mikrofon i salen, men man får vel et visst inntrykk av sangen…

Teksten finner du her.

Enjoy!

Musikk Personlig Sirdal

Johan Granderdet er bedre å spise linser og proteinrik mat enn å stappe i seg fastfood og cola», som om dette var revolusjonerende innsikt.

La oss se litt på hva annet Meberg promoterer. Hennes hovedattraksjon er «energistaven» som har vært i kontakt med en spesiell vannkilde i Østerrike. Når hun rører i «naturlig vann» (finnes det unaturlig vann?) med denne staven, så skjer det noe med vannet, noe konkret som man kan smake og kjenne. Vannet får tilbake sin «livskraft». Selv kaffe brygget på behandlet vann smaker visstnok mye bedre, ifølge Meberg.

Meberg har ikke selv kokt sammen dette tullet, men reiser rundt og promoterer ideene til Østerrikeren Johann Grander som bl.a. mente at ved å røre i vannet med energistaven ville det oppnå en «permanent resonans med universet«, noe som igjen ville medføre «bedre sirkulasjon og blodtrykk, samt rense kroppen for giftstoffer og redusere allergier«. Ikke verst. Så hva slags dokumentasjon finnes for disse påstandene? Ingen. Absolutt null. Nada. Niks. Uten skam reiser likevel Meberg rundt og promoterer disse ideene, og får dessverre i ny og ne oppmerksomhet fra media og en og annen uoppmerksom ordfører.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Media Sirdal Vitenskap

(Dette innlegget skrev jeg i Sirdølen avis etter stortingsvalget i 2005.)

Valget er over. Jeg er glad over resultatet, samtidig som jeg får lyst til å flytte ut av landet og gjemme meg. Det er flaut å være nordmann. Vi er for femte år på rad kåret til verdens beste land å bo i, og likevel mener hver femte nordmann vi har det så fælt at vi må stramme inn hjelp til andre og tenke enda litt mer på oss selv.

«De andre» kan være så mange. Her i Sirdal er «de andre» som regel turister. Rogalendinger og det som verre er. FrP passer godt på at ikke en krone av kommunebudsjettet går til disse folkene som bor på andre siden av kommunegrensen. For grenser er noe en ekte FrP-mann, eller kvinne, vet å holde kontroll på. Allerede her ser vi hvordan frykten for å ikke få ha alt det gode for oss selv begynner å gjøre seg synlig.

«De andre» er selvsagt også innvandrere. FrP har brukt store deler av sin valgkamp på å fortelle det norske folk hvor farlig det er for oss med alle disse innvandrerne. Og mange lar seg lure. Sannheten er at mens 97% av innvandrere er lovlydige så er 98.5% av etnisk norske det. FrP pleier derimot å presentere tall som får det til å virke som om nesten 50% av innvandrere er kriminelle. Dette gjør de ved å ta en spesiell forbrytelse, gjerne voldtekter i Oslo, og utbasunerer at innvandrere utgjør en uforholdsvismessig stor del av forbryterne her. Noe som også er korrekt. Men man kan ikke ta en utvalgt kriminalitet hvor innvandrere er spesielt høyt representert og så si at innvandrere jevnt over er mer kriminelle! FrP sitt favorittriks er å bruke overrepresentering innen visse typer kriminalitet til å prøve å skape inntrykk av at innvandrere generelt er ekstremt mer kriminelle. Det er feil, ufint og passe motbydelig.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Sirdal