Stikkord: Øyafestivalen

I fjor sommer (august 2008) hadde jeg et ekstra festivalpass til Øyafestivalen som jeg ville gi bort, så jeg annonserte på Underskog at den jenta som var flinkest til å smiske ville få billetten. Jeg kåret fort en vinner, og avtalte at jeg skulle møte henne i bakgården på et utested i Oslo for å gi henne festivalpasset.

Da jeg ankom kikket jeg meg rundt i folkemengden, og der stod hun, en av de vakreste skapninger jeg noensinne har sett. Hun hadde kunstig farget metallisk dyprødt langt hår, et modellpent ansikt, høy og slank og med en alternativ klesstil jeg elsker. Jeg gikk bort til henne, sa hvem jeg var og ga henne billetten. Hun takket og spurte om jeg skulle se bandet som skulle spille på en liten scene i bakgården, og jeg sa at joda, det kunne sikkert være interessant. Som takk for billetten sa hun at hun i det minste ville spandere en øl på meg, noe jeg takket ja til (selv om jeg egentlig sjelden drikker øl), og fulgte etter henne til bardisken. Da jeg fikk ølen av henne snudde jeg meg og gikk frem mot scenen for å se bandet. Og for å slippe henne fri.

Slippe henne fri. Fra meg.

Jeg syntes så synd på henne at jeg i ren sympati forlot henne så hun skulle slippe å måtte forholde seg mer til meg. Denne nydelige jenta som selvsagt ikke ville ha noe med et beist som meg å gjøre. Jeg ville ikke at hun som en ren høflighetsforpliktelse skulle måtte snakke og stå med meg, stakkars henne. Det er klart hun ikke ønsket det. Så jeg slapp henne fri.

Jeg ble stående til ølen var drukket opp, så gikk jeg.

Sånn har jeg tenkt i mange år. Ja, i hele mitt voksne liv faktisk. Jeg har vært sikker på at det er umulig for en jente å kunne falle for meg. Å kunne se noe vakkert i meg. Joda, jeg har alltid følt at jeg hadde mye å komme med, mye å gi, et godt hode og et godt hjerte. Det tenker vel alle om seg selv. Rent overlevelsesinstinkt. Men jeg er feit og ikke særlig attraktiv, og så er jeg sær og rar og klumsete og nerdete og sosialt handicappet og… ja det finnes uendelig mange grunner til å ikke ville like meg.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Seksualitet

Kunst Media Musikk Personlig

Øyafestivalen er et av årets høydepunkter. Som hostingpartner for festivalen får jeg som regel litt frynsegoder i form av noen festivalpass, VIP-pass og ølbonger, og da er det bare å krysse av augustuken i kalenderen først som sist for å nyte noen dager med topp stemning og god musikk i Oslo.

På fjorårets festival hadde jeg gledet meg til å se Lykke Li, men der hadde nok festivalledelsen gått på en Moby-smell. Jeg sikter da til smellen på Quartfestivalen for en del år tilbake, da Quartledelsen hadde booket inn relativt ukjente Moby for å spille på den lille scenen i Salamanderparken. Jeg var gammel fan av Moby på det tidspunktet, men valgte likevel å heller se Nine Inch Nails* som spilte på den store scenen. Og det var nok et smart valg, fordi i ukene før festivalen hadde plutselig Mobys populartitet eksplodert, og de fleste av de som møtte opp for å se ham ble rett og slett avvist ved inngangen. Det kom så vanvittig mange flere enn hva festivalledelsen hadde sett for seg da de booket ham tidligere på året at konsertområdet bare rommet en brøkdel av dem.

Det samme føler jeg altså skjedde med Lykke Li på Øya i fjor. Hun var satt opp på den minste scenen, og det var rett og slett klin umulig å komme nærmere enn et par hundre meter fordi det var så mye folk. Ettersom den scenen står vinkelrett på festivalområdet, mot sjøen, fikk vi ikke en gang et glimt av henne.

Trist.

Uansett, hennes album Youth Novels er absolutt å anbefale, og her er en sær liten video med en akustisk versjon av singelen «I’m Good, I’m gone»:

* Jeg må også nevne i en bisetning at Counting Crows spilte før NiN på Quarten det året, og da NiN spilte stod vokalisten og en til av bandmedlemmene i Counting Crows ved siden av meg gjennom hele konserten. Stas ;-)

(Plukket opp fra Belinda Jakobsens blogg.)

Kunst Musikk Personlig

Jeg er for tiden i Oslo på Øyafestivalen, og da jeg og en kompis i går ruslet mot festivalområdet passerte vi to søte jenter som satt i en trapp og kysset. Og som de kysset. Ettersom det pøsregnet stoppet vi opp på en uteservering like ved for å søke ly for regnet, og de to jentene, som var i alderen «unge voksne», fortsatte å kysse og kline hele tiden mens vi satt der.

Det gjør meg glad.

Kanskje de har blitt inspirert av denne nye hiten?

Det minner meg også på en hendelse fra sent på nittitallet, dengang jeg var fast gjenganger på Quartfestivalen. En natt jeg og en kompis var ute og ruslet på festivalcampen hvor vi bodde i telt, møtte vi på to søte jenter som gikk hånd i hånd. De fortalte oss at de likte å kose med hverandre, men ønsket å ha med seg en gutt og var derfor på jakt etter en som kunne være med dem på litt «teltkos». Kanskje en av oss ville være med dem? Om vi ville! Er paven en overtroisk, rik og egoistisk massemorder? Selvsagt ville vi. Spørsmålet var bare hvem av oss som skulle være den heldige. Både jentene og vi selv syntes at to gutter ville bli litt vel folksomt i et lite telt, så her måtte vi diskutere oss frem til en løsning. Forståelig nok ville ingen av oss trekke oss av ren velvilje, så mens vi ble stående og diskutere hvem av oss to som skulle tilbringe en natt i Himmelen, forsvant jentene videre på jakten…

Det tok noen måneder før jeg kom over den ikke-opplevelsen.

Diverse Humor Musikk Personlig Seksualitet