Stikkord: <span>17. mai</span>

Eidsvold1814

I «flaggdebatten» er det et argument som går igjen hos de som mener det er galt å bære andre nasjoners flagg. Trumfkortet deres er at vi tross alt feirer den norske Grunnlov og dermed norske verdier. Ettersom det er den norske grunnlovsdagen vi feirer, er det naturlig å kun tillate norske flagg.

Når jeg tidligere har blogget om at jeg ikke føler noen stor nasjonalfølelse, så får jeg høre at det er noe alvorlig galt med meg. At jeg må feile noe ettersom jeg ikke forstår hvor unikt og fantastisk dette landet er. At jeg er kvalm og ekkel som ikke vil kjempe for den norske Grunnloven, norske verdier, og at dette naturligvis forutsetter at vi fokuserer på det spesifikt norske, ikke alle andre nasjoner og flagg.

Vel, jeg har et stort problem med akkurat den tankegangen.

Norge eksisterer ikke i et vakuum. Vi er del av et verdenssamfunn med innbyggere fra et stort antall nasjonaliteter. Vår Grunnlov ble heller ikke dratt ut av rompa på folk på Eidsvoll den 16. mai 1814. Grunnlovens verdier og prinsipper kom ikke fra vikingene. De kom ikke fra Christianer og Fredriker. De var resultatet av andre nasjoners filosofer, politikere, nasjonalforsamlinger og ledere. Vår Grunnlov bygger på en lang internasjonal prosess og tradisjon, og den er på ingen som helst måte unik i sine grunnverdier og prinsipper.

USAs uavhengighetserklæring fra 1776 og den franske revolusjonen i 1789 var viktige forløpere og inspirasjonskilder til den norske Grunnlov. Svenskene kom før oss med sin regjeringsform i 1809, og den spanske konstitusjon fra 1812 slo også fast prinsipper som var avgjørende for det norske styresettet. Den norske Grunnlov var inspirert av opplysningstidens idealer, blant annet maktfordelingsprinsippet fra den franske filosofen Montesquieu.

Det er altså ikke norske verdier vi feirer på 17. mai. Det er moderne demokratiske verdier vi feirer. Og de er ikke spesifikt norske. De har vi blant annet hentet fra den største multikulturelle gryten av dem alle, nemlig USA. Vi har hentet det fra franskmennene, spanjolene og svenskene, og helt sentralt finner vi demokratiet som stammer fra grekerne.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Samfunn og verden

Jeg må bare komme med et par kjappe tanker om denne flaggdebatten. En Facebook-venn postet i dag følgende status:

Skjermbilde 2013 05 02 kl 19 16 55

Jeg er så enig, så enig. Det er et av de argumentene som har gått igjen gang på gang i debatten. I kommentarfeltet på min forrige bloggpost om nasjonalfølelse finner vi for eksempel:

Hvorfor skal man bære andre lands flagg på Norges «bursdag»? Forventer du feiring av deg selv når du går i andres bursdagsselskap? Bannere med ditt navn på? Navnet ditt på kortene? Det er slik jeg ser hele flaggdebatten (som jeg antar er hvor innlegget ditt er inspirert fra). Vi feirer Norge, og da er det vel rett og rimelig at det er det norske flagget som benyttes?

Snørrunge.

Jeg har selv en datter på 6 år, og når vi inviterer barn i hennes fødselsdag så passer vi på at alle føler seg velkomne og verdifulle. Vi passer på å ha leker hvor alle kan vinne premier slik at flere enn bare min datter får gave. Selv om hun er hovedpersonen er det viktig at alle føler de blir sett og at ikke alt gavefokuset skal være kun på bursdagsbarnet.

Det handler om å lære henne opp til å kunne dele, ikke være egoistisk, og forstå at man alltid skal ta vare på alle gjestene. Det handler om å oppdra henne til å bli et inkluderende og raust menneske.

Det samme ønsker jeg for Norge. Jeg vil ikke at Norge skal være som en fem år gammel bortskjemt drittunge. Jeg vil ha et Norge som vil dele. Som vil feire fellesskapet, ikke bare seg selv. Som vil hedre alle gjestene i dette nasjonale fødselsdagsselskapet. Som vil la alle bli sett, og som vil la alle gjestene skinne i sin egenart.

Og så er det jo slik at Norge, ja, det er oss det. Det er vi som bor i dette landet som er landet. Nasjonen Norge eksisterer ikke uavhengig av folket. Så om vi skal få et inkluderende Norge, så må vi, folket, være inkluderende. Det får man bare til ved å oppdra folk til å være inkluderende. Oppdra folk til å kunne dele. Oppdra folk til å kunne løfte blikket og se lenger enn sin egen navle. Det må starte i barnehagen. I hjemmene. I barneselskapene.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

77443 10151211734715861 2075002293 o

Det er så mye prat om nasjonalfølelse i disse dager. «Nasjonalfølelse.» Jeg smaker på ordet, men merker at det minner mer om en Paracet som smelter på tungen enn et nyplukket jordbær. Og jeg er usikker på om jeg har det. Nasjonalfølelse altså, ikke jordbær. Jordbær kan jeg kjøpe i butikken. Nasjonalfølelse vet jeg egentlig ikke hvor jeg kjøper. Hvordan jeg anskaffer. Jeg forstår ikke konseptet. Jeg tror ikke jeg helt kjenner følelsen.

Er jeg glad i landet mitt? Ja, om man med «landet mitt» mener det landet jeg bor i nå, Norge, så er jeg jo det. Det er et flott land, og vi har mye å være stolte av. Men Kenya er også landet mitt. Jeg er stolt av Kenya hvor jeg bodde og gikk på skole i fjerde og femte klasse. Og jeg er glad i Tanzania, landet jeg ble født i og bodde mine første to leveår på denne kloden. En del av mitt hjerte hører Øst-Afrika til. Kanskje det vakreste sted på jord, med de vakreste menneskene som har gitt meg de vakreste minner.

Likevel, jeg heier på Norge i landskamper, og jeg synes det er stas om Norge vinner Melodi Grand Prix. Det er kult når New York Times skriver fint om Norge, eller en europeisk statsleder roser oss for våre politiske veivalg. Betyr det at jeg har nasjonalfølelse? Er nasjonalfølelse bare det at man foretrekker at det landet man tilfeldigvis bor i utmerker seg på ulike måter?

Kanskje det. Det er i så fall ikke noen egenskap verdt å pryde seg med. Eller opphøye. Det bare er.

Nasjonalfølelse er kanskje litt som musikksmak. Jeg har et spesielt forhold til hardrock-bandet Def Leppard fordi jeg begynte å høre på dem i ung alder. Anbefalt av en venn. Det er egentlig en tilfeldighet. Jeg kunne kanskje like gjerne følt noe spesielt for KISS eller AC/DC, men det gjør jeg ikke.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

NRK.no skriver i dag om Tidenes våteste 17. mai. I kåringen går Modalen i Hordaland til topps med hele 43,2 millimeter regn på 12 timer.

De skriver videre:

Skolesjefen bestemte at toget skulle gå sin gang, men at ruten skulle kortes ned. Snareste vei fra skolen til kirken og tilbake til skolen ble valgt.

– Det var sikkert et forferdelig trist syn, men det var vel heller ingen som så på. Det var et pliktløp, sier Vikane.

Resten av feiringen foregikk i gymsalen på skolen. Da var bunaden til Vikane våt opp til knærne.

– Folk ble syke etterpå. De ble kalde og våte, selv på den korte strekningen.

Ble virkelig folk syke av denne våte nasjonaldagsfeiringen? Det vet vi selvsagt ikke. Hvis dagen var bemerkelsesverdig våt og kald, ville nok mange legge ekstra merke til enhver person som ble syk i dagene etterpå fordi det bekreftet troen på at kaldt vær gjør folk syke. Men det betyr ikke at det faktisk var flere syke enn det ellers ville vært etter en feiring på en fin vårdag.

Likevel er det ikke helt usannsynlig at flere enn normalt ble syke etter denne kalde nasjonaldagsfeiringen i Modalen. Ikke på grunn av det kalde og våte været, men fordi alle menneskene i bygda samlet seg inne i en gymsal, hvor smittestoffer mye lettere kunne spre seg fra person til person enn om de var ute i åpen luft.

Et klassisk eksempel på hvordan mennesker blander sammen årsak og virkning. Og det var spesielt tydelig fremstilt i denne saken fordi gymsal-faktoren var en spesifikk del av historien. Men ideen om at man blir syke av å fryse er altså en myte (med unntak av ekstrem nedkjøling), så hvis det regner i morgen har du nok bedre sjanser for å holde deg frisk ved å stå ute under en paraply og spise pølse heller enn å trekke inn i den varme gymsalen.

Media Skepsis

Aftenposten skrev forleden om de to kristne forkynnerne som ble vist bort fra 17. mai-toget i Oslo sentrum etter å ha skapt uro og provosert mange tilstedeværende.

På nasjonaldagen hadde de på seg regnjakke påskrevet «Frykt Gud» og «Jesus redder deg fra helvete.» Budskapet var skrevet på engelsk.

I tillegg hadde de med seg ropert og plakater, mens de gikk på religiøs frierferd oppover mot Slottsplassen. Hele ferden ble filmet av en av predikantene.

Retten fikk se en 30 minutters film av opptrinnet, og den viser blant annet at de to roper «Pris Herren, »«om du bekjenner dine synder kan du bli født på ny,» og «vi er her for å advare om at dommedag er nær,» mens de går oppover langs barnetoget.

Noen mennesker bryr seg ikke om de to mennenes roping, mens andre mener det er feil sted og tid for kristen misjonering.

[…]

I retten forklarte politibetjenten at han ba dem fjerne seg, siden mange mennesker reagerte negativt på at de to forkynte det kristne budskap med ropert, like foran barnetoget på nasjonaldagen. Flere mente de opptrådte på en provoserende og støtende måte.

[…]

Men en time senere blir de påtruffet i krysset Kongens gate-Karl Johans gate, der de er i gang med forkynnelse. Flere personer på stedet reagerer på oppførselen til mennene, og kontakter en politipatrulje. Ellers ville de ta saken i egne hender.

Den ene av forkynnerne forsvarer seg overfor Aftenposten på følgende måte:

– Etter min mening hører det kristne budskap hjemme på 17.mai. Norge er et kristent land og Gud og Jesus hører like mye hjemme på nasjonaldagen som alle andre dager, mener han.

Eller like lite.

Det er interessant å se hvordan folk i hovedstaden reagerer så tydelig negativt på denne offentlige forkynnelsen foran barna, og at både politi og rettsvesen er enige i at deres opptreden er upassende. Her i min hjemkommune Sirdal er det derimot slik helvetesforkynnelse er en programfestet del av den offisielle feiringen. Pinsevennene har de siste årene fått en fast post i programmet hvor de får stå og synge og spille, med trekkspill og gitarer, bare avbrutt av noen koselige formaninger til alle tilhørerne om hvordan de vil brenne i helvete om de ikke vender om før det er for sent. Ingenting skaper go’følelsen på 17. mai som å se for seg at de bunadskledde barna med pølser og brus tortureres i flammer og pinsler i all evighet.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Sirdal Skepsis

Verdens fineste lille jente!

Maya i bunad.jpg

Diverse Personlig

Det er 16. mai. Jeg står utenfor hotellet mitt i Oslo. Kjeder meg. På andre siden av gaten dunker teknomusikken fra et utested i foten av «Hotell Cæsar». Jeg rusler bortover mot Karl Johan. Må se hva folk i hovedstaden bedriver kvelden før Dagen.

Utenfor Herr Nilsen står en lang limousin. Malplassert, tenker jeg. Passer ikke med en limo utenfor en jazzbule. Tipper det er noen pappagutter som leker storkarer i russetiden. På Harrys ser folk på storskjerm og jubler over et eller annet. Sikkert noe fotballdrit. Jeg ankommer norges hovedgate og tusler nedover. To dårlige entertainere synger og spiller kassegitar i Saras telt. Det er surt og jævlig, men publikum elsker dem. Tåper. Utestedene yrer av liv og politiet sitter i sine varme biler og passer på. Godt innpakkede kvinner med skaut går rundt med roser som de prøver å selge. Sydlandske menn prøver å prakke på meg blinkende duppeditter. Nei takk. Jeg trenger ikke en slik nå. Eller noensinne.

Det er kaldt. Jeg passerer Stortinget. Har intet mål eller mening. Går bare for å gå. For å se. Sanse. Mennesker overalt. Fulle. Støyende. Glade. Alle sammen. Nesten. Jeg blir svimmel. Stopper opp. Alt går plutselig saktere. De glade menneskene blir gjennomsiktige. Fader bort. Ubetydelige. Ugress. Jeg ser bare sorg. Lar blikket feie nedover gaten. Der er en. Og der. Sorte roser vokser opp av asfalten. Der står to sammen. Mørke. Nydelige. Triste. Farlige. Alt rundt meg kollapser ned i jorden. Bygningene forsvinner. Himmelen åpner seg. Alt blir hvitt. Lyset blender meg.

Jeg er på savannen. Alene. Det er varmt, tørt, flatt og åpent. Ingen gjemmesteder. Bare noen sporadiske paraplytrær i det fjerne. Jeg bøyer halsen og river av noen blader fra en tornete busk. Hever hodet fort og skuer utover landskapet mens jeg tygger bladene sakte. Solen freser mot meg. Det er stille. Bare lyden av vinden som leker i de tørre buskbladene kiler i ørene mine. Jeg går videre. Stiger over en smal kolonne med soldatmaur. Plutselig ser jeg en bevegelse i hvitøyet. Bak meg og litt til siden. Jeg vrir litt på hodet og ser solen glinse i noen gulhvite, syskarpe tennene. En løvinne kryper sammen og sparker fra med bakbena. Hvor kom hun fra? Hun lander noen meter fra meg. Jeg setter opp farten. Ser etter en utvei men skjønner at jeg ikke kan slippe unna. Hun er like ved meg. Jeg skifter retning i håp om å riste henne av, men for sent. Løvinnen gjør et nytt sprang og jeg kjenner et kraftig dunk i siden.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden Seksualitet