Stikkord: 22. juli

Det er i dag tre år siden jeg satt i en blokk på Grünerløkka og hørte et smell som fikk hele bygningen til å svaie. Tre år siden det som nok er det mest intense døgnet i mitt liv, hvor jeg ikke fikk gjort annet enn å følge med på Twitter, Facebook og TV imens sirenene i Jens Bjelkes gate ulte kontinuerlig som en flerstemt klagesang over den ulykke som hadde rammet landet. Tre år siden jeg tvitret det som i ettertid skulle bli kjent som den første omtale av terroraksjonen i offentligheten, skrevet bare 23 sekunder etter at bomben smalt:

Skjermbilde 2011 07 22 kl 17 38 18

Da jeg våknet neste morgen og oppdaget de høye dødstallene fra Utøya ble jeg sint. Så sint at jeg skrev denne bloggposten: Jeg er sint!

Her er et noen små utdrag:

Jeg blir så uendelig trist. Men jeg blir også veldig sint.

Jeg blir sint på såkalte «synske» som later som om dere kan se inn i fremtiden, men som ikke en eneste gang er i stand til å se noe dere kan rapportere før det faktisk skjer. […]

Jeg blir sint på alle som umiddelbart etter bomben i sentrum la skylden på muslimer og innvandring. […]

Jeg blir sint på dere som faktisk begynte å trakassere muslimer i Oslos gater, både barn og voksne, både verbalt og fysisk, i tiden etter bomben. […]

Jeg blir sint på alle dere som da det viste seg at gjerningsmannen var etnisk norsk fortsatt valgte å skylde på innvandringen, fordi «han hadde ikke gjort dette om han ikke var forbannet på regjeringens innvandringspolitikk«. […]

Jeg blir sint på islamistiske grupperinger som umiddelbart utnyttet tragedien til å spre mer trusler og som dermed skapte frykt for vår sikkerhet. […]

Jeg blir sint på konspirasjonsteoretikere på blant annet Nyhetsspeilet.no som like etter bomben smalt startet å antyde at dette var en dekkoperasjon utført av regjeringen selv for å kunne innføre strengere overvåking eller dekke over båtgaven statsministeren ble kritisert for nylig. […]

Jeg blir sint på dere som roper etter tortur og dødsstraff for gjerningsmannen. […]

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden

271630 10150321730775861 708905860 9681375 8342783 oI dag er det ett år siden terroraksjonen mot Norge. En altoppslukende trist dag, med enorme lidelser, og enorme tap. Tilbake sitter foreldre, søsken, besteforeldre, venner og kjærester med et tomrom i sine liv. Et tomrom som aldri kan fylles. Bare forsiktig dekkes over av et skjørt stykke tøy som vil revne om igjen og om igjen, livet ut.

Men la oss ikke glemme at en mor som mistet sitt barn den 25. juli, eller 14. oktober, eller 13. mars har det like vondt. La oss ikke glemme at en far som våknet til beskjeden på telefon om at hans datter er drept, kastet ut gjennom frontruten på en bil, har det like grusomt i dag. La oss ikke glemme at en søster som finner sin kalde bror på rommet etter en overdose har det like tungt i dag. La oss ikke glemme at en mann som mister sin unge kone til brå og plutselig kreft er like fylt av sorg, savn og tomhet.

La oss rett og slett ikke glemme at på hver eneste av de 365 dagene som er gått siden terroraksjonen i fjor har det skjedd tragedier som for de involverte er like forferdelige som det Utøya var for de nærmeste pårørende. På hver eneste dag har noen opplevd å få et gapende hull i livet sitt. På hver eneste dag har noens hjerteslag stanset, sakte eller brått, for aldri å starte igjen.

22. juli 2011 var en spesiell dag hvor omfanget av lidelse og sorg var eksepsjonelt stor. Ikke minst fordi denne sorgen var kombinert med så mye sjokk, vantro og sinne. Og den rammet oss alle. Men hver eneste dag i året som har gått har noen opplevd sitt eget lille 22. juli. En dag med tap, overveldende smerte, og starten på resten av et liv med et hull i hjertet. Et hull i livet.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

Døren ut til balkongen er åpen. Lukten av tropene forviller seg inn og flørter med meg. Det regner. Skyene er mørke. Men det er varmt. Lummert. Kalenderen forteller meg at det er høysommer, men øynene mine sier høst. Het høst. Midt i juli.

Jeg sitter i bare bokseren på sofaen i den lille stuen min. Har sittet slik hele dagen. Kom aldri lenger. MacBooken på fanget. En kopp kaffe på bordet. Luften er deilig. Jeg elsker når den er varm nok til at man kan ha balkongdørene på vidt gap, samtidig som det sildrer vann ned fra oven. For en deilig kombinasjon.

Det er godt å leve.

Luften minner meg om Kenya. Jeg og mine brødre pleide løpe ut i hagen i regntiden. Med nakne overkropper og shorts. Dagvakten vår lo av oss der han stod under tak i sin uniform. Gulhvite tenner lyste mot oss fra et svart ansikt. Snille Henry. Han passet på oss, men hagen kunne han ikke beskytte. Regnet ødela som regel hagen vår. Den røde jorden rant i strie strømmer. Bekker formet seg og dro med seg det tynne laget av plantejord. Igjen. Men vi elsket det. Det fikk være gartneren sitt problem. Vannet plasket opp rundt føttene våre i det vi trampet, lo og lekte i stormregnet.

Det var vått, men det var varmt.

Kroppen min er i en stue i Jens Bjelkes gate i Oslo, like ved Trondheimsveien, mens tankene er i Afrika. Jeg kan føle regnet på kroppen. Kjenne den varme lukten i nesen. Jeg savner livet på ekvator. Det glimter i lyn bak øyelokkene mine.

Og så smeller det.

Jeg åpner øynene og ser ut på balkongen. Tordenbraket jeg hørte kom ikke fra den afrikanske himmel. Ei heller fra den norske. Lyden manglet den dype bassen fra et tordenskrall. Den var mer anleggsaktig. Mekanisk. Som om noen mistet et lass betongklosser og stålplater fra tyve meters høyde og rett ned i bakken. Lyden har mest mellomtone. Iskald.

Det er en ekkel lyd. Et ekkelt smell. Ikke bare ett. Den er dobbel. Trippel kanskje. Som om den har et ekko. Iskaldt. Som Satans hjerteslag.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden