Stikkord: al-qaida

Det norske folk kan ikke få elsket seg selv nok i disse dagene etter terroraksjonen 22. juli. Vi elsker hvordan vi har reagert med et budskap om kjærlighet heller enn hat. Hvordan vi har kvelt hevntankene og dyrket frem ideen om omsorg, frihet og åpenhet. Det er selvsagt en god ting, og jeg er glad og stolt av at det norske folk har reagert som det har i denne triste tiden, men det aner meg at dette er særdeles situasjonsbetinget.

Vi hever oss over USA sin reaksjon etter 9/11 og føler at det norske folk er laget av et helt annet materiale enn disse hatefulle amerikanerne. Vi ser ned på deres rop om hevn og deres fremdyrking av hat etter angrepene på World Trade Center og Pentagon. Slik oppfører ikke gode nordmenn seg må vite! Men jeg tror vi skal være forsiktige med å slå oss på brystet og erklære oss moralsk overlegne. Vår reaksjon har vokst frem fra en viten om at gjerningsmannen var en enkeltperson og han nå sitter i fengsel. Da er det lett å være rause og fulle av kjærlighet, fordi det er tross alt ingen nytte i å rope etter hevn mot en mann som staten allerede er i ferd med å hevne seg på for oss.

Hadde terroristen derimot vært på frifot ennå, vært tilknyttet en organisasjon eller gruppering, eller vært en av flere medvirkende hvorav flere eller alle ennå var på frifot, så tror jeg tonen hadde vært en helt annen. Hvis Al Qaida stod bak ville vi neppe gått i gatene med roser og hevet oss over tanker om hat og hevn. Ikke bare fordi det da ville vært en trussel øremerket «islam» og dermed ville gitt næring til en brutal islam- og innvandringsfrykt som finnes altfor utbredt i befolkningen, men fordi trusselen da ennå hadde eksistert «der ute». Som en reell trussel. Mot deg og meg. Når vi fortsatt føler oss truet vil hat og hevntanker være emosjonelt fruktbare. Når vi derimot føler at trusselen er knust, kveles også hatet.

Les resten av denne bloggposten »

Politikk Religion/overtro Samfunn og verden

Sakset fra Schneier on Security:

Al Qaeda Threat Overrated: «

Seems obvious to me:

‘I reject the notion that Al Qaeda is waiting for ‘the big one’ or holding back an attack,’ Sheehan writes. ‘A terrorist cell capable of attacking doesn’t sit and wait for some more opportune moment. It’s not their style, nor is it in the best interest of their operational security. Delaying an attack gives law enforcement more time to detect a plot or penetrate the organization.’

Terrorism is not about standing armies, mass movements, riots in the streets or even palace coups. It’s about tiny groups that want to make a big bang. So you keep tracking cells and potential cells, and when you find them you destroy them. After Spanish police cornered leading members of the group that attacked trains in Madrid in 2004, they blew themselves up. The threat in Spain declined dramatically.

Indonesia is another case Sheehan and I talked about. Several high-profile associates of bin Laden were nailed there in the two years after 9/11, then sent off to secret CIA prisons for interrogation. The suspects are now at Guantánamo. But suicide bombings continued until police using forensic evidence—pieces of car bombs and pieces of the suicide bombers—tracked down Dr. Azahari bin Husin, ‘the Demolition Man,’ and the little group around him. In a November 2005 shootout the cops killed Dr. Azahari and crushed his cell. After that such attacks in Indonesia stopped.

The drive to obliterate the remaining hives of Al Qaeda training activity along the Afghanistan-Pakistan frontier and those that developed in some corners of Iraq after the U.S. invasion in 2003 needs to continue, says Sheehan. It’s especially important to keep wanna-be jihadists in the West from joining with more experienced fighters who can give them hands-on weapons and explosives training. When left to their own devices, as it were, most homegrown terrorists can’t cut it. For example, on July 7, 2005, four bombers blew themselves up on public transport in London, killing 56 people. Two of those bombers had trained in Pakistan. Another cell tried to do the same thing two weeks later, but its members had less foreign training, or none. All the bombs were duds.

Les resten av denne bloggposten »

Blogger Diverse Politikk Samfunn og verden

MuhammedSaken med Muhammed-tegningene i vinter var en viktig oppvekker for meg. Vi nordmenn så med avsky på hvordan muslimene foraktet vår kjære ytringsfrihet, og vi lot oss sjokkere over hvor intolerente muslimene var. Hver dag så vi reportasjer med illsinte muslimer som ropte kamprop om hevn på nordmenn og dansker. Det var en litt merkelig stemning i landet, og alle var litt ekstra redde for å sette seg i nærheten av en mørkhudet fordi kanskje hadde han et bombebelte festet rundt magen?

FrP utnyttet muligheten for alt det var verdt til å igjen stolt utbasunere «Hva sa vi?» og oppfordre til å stenge grensene før sharia-lover ble innført i Norge og muslimene kastet oss ut av vårt eget land.

Slikt pakk som ikke visste å respektere ytringsfriheten kunne vi ikke ha noe å gjøre med lenger. Her i Norge setter vi nemlig ytringsfriheten meget høyt. Vi har en usedvanlig stor respekt for alle som er annerledes og som har et annet syn på verden enn oss!

Eller kanskje ikke.

Les resten av denne bloggposten »

Politikk Religion/overtro