Stikkord: <span>album</span>

brave.jpgJeg er nettopp tilbake på hotellrommet etter å ha vært på konsert med Marillion på Rockefeller her i Oslo. Det var en svært blandet opplevelse.

Jeg er en stor Marillion-fan og synes albumet Brave er blant de 10 beste album jeg har hørt noensinne. Men jeg har dessverre ikke engasjert meg nok i de siste 3-4 albumene, og skal man like Marillion sin musikk må man engasjere seg og lytte aktivt. De har nettopp sluppet et nytt dobbeltalbum, Happiness is the Road, og naturlig nok var derfor de aller fleste sangene de fremførte hentet fra dette albumet. Når man da ikke kjenner sangene, blir det vanskelig å få den helt store gløden over konsertopplevelsen.

Men før jeg forteller mer bør du unne deg litt reklame for det nye dobbeltalbumet:

I tillegg til at det meste av materialet var ukjent for meg, var det en konsert med så mye tekniske problemer at det var et under de kom seg gjennom hele settet. Konserten startet med at bandet rett og slett gikk av scenen ca ett minutt uti første sang. Bassisten ga seg først og sa i mikrofonen, relativt forbannet, «I can’t play to this«, og forsvant. Deretter forsvant resten av bandet hoderistende en etter en. Gitaristen reddet stemningen med noen morsomme fraser før han gikk, men det var en rar opplevelse, og publikum ble stående nokså forvirret tilbake.

Etter noen minutter fylt av teknikere som vandret rundt på scenen og fiklet med saker og ting, kom de inn igjen. Vokalist Steve Hogarth var i godt humør og fortalte at problemet lå i at han halvveis uti første sang hadde oppdaget at han ikke hadde på seg noe undertøy. Og som den sensitive vokalisten han er, gjorde det at han ikke helt klarte å få den rette feelingen. Men nå hadde de vært på bakrommet og pratet litt om det, og kommet frem til at det aldri skulle gjenta seg. Han hadde nå fått på seg truse, så nå kunne de starte.

Well, guess you’d have to be there… ;-)

Les resten av denne bloggposten »

Kunst Media Musikk Personlig

zenkiss.jpg
Tidlig på nittitallet kjøpte jeg en CD av en britisk artist ved navn Sheila Chandra. Jeg er usikker på hvorfor jeg kjøpte albumet. Kanskje det skyldtes det forførende coveret. Kanskje det rett og slett skyldtes at jeg hadde en Peter Gabriel-fetisj i den tiden, og var nysgjerrig på alt som sprang ut fra hans plateselskap Real World Records. Jeg husker ikke.

Uansett, albumet het «The Zen Kiss«, en vakker tittel, og det som fenget meg mest var tungegymnastikken hennes på sangene «Speaking in Tongues».

Til min store glede fant jeg henne på YouTube, hvor hun fremfører et par av «Speaking in Tongues»-sangene, som visstnok er en form for vokalisering av tabla-trommer.

Deilig, ikke sant? Her er enda en:

Som ny bruker av musikktjenesten Spotify måtte jeg sjekke ut mer av henne, og hvis du er glad i meditativ «world-music», bør du absolutt gi henne en lytt. (Klikk her for Spotify-URL til Sheila Chandra. Krever at du har Spotify installert med gyldig konto.)

Sjekk ellers ut f.eks. albumet ABoneCroneDrone på iTunes. Sangen «ABoneCroneDrone 3» finnes også på soundtracket til TV-serien Heroes.

Kos deg.

Kunst Media Musikk Personlig