Stikkord: <span>Anders Behring Breivik</span>

Det er i dag tre år siden jeg satt i en blokk på Grünerløkka og hørte et smell som fikk hele bygningen til å svaie. Tre år siden det som nok er det mest intense døgnet i mitt liv, hvor jeg ikke fikk gjort annet enn å følge med på Twitter, Facebook og TV imens sirenene i Jens Bjelkes gate ulte kontinuerlig som en flerstemt klagesang over den ulykke som hadde rammet landet. Tre år siden jeg tvitret det som i ettertid skulle bli kjent som den første omtale av terroraksjonen i offentligheten, skrevet bare 23 sekunder etter at bomben smalt:

Skjermbilde 2011 07 22 kl 17 38 18

Da jeg våknet neste morgen og oppdaget de høye dødstallene fra Utøya ble jeg sint. Så sint at jeg skrev denne bloggposten: Jeg er sint!

Her er et noen små utdrag:

Jeg blir så uendelig trist. Men jeg blir også veldig sint.

Jeg blir sint på såkalte «synske» som later som om dere kan se inn i fremtiden, men som ikke en eneste gang er i stand til å se noe dere kan rapportere før det faktisk skjer. […]

Jeg blir sint på alle som umiddelbart etter bomben i sentrum la skylden på muslimer og innvandring. […]

Jeg blir sint på dere som faktisk begynte å trakassere muslimer i Oslos gater, både barn og voksne, både verbalt og fysisk, i tiden etter bomben. […]

Jeg blir sint på alle dere som da det viste seg at gjerningsmannen var etnisk norsk fortsatt valgte å skylde på innvandringen, fordi «han hadde ikke gjort dette om han ikke var forbannet på regjeringens innvandringspolitikk«. […]

Jeg blir sint på islamistiske grupperinger som umiddelbart utnyttet tragedien til å spre mer trusler og som dermed skapte frykt for vår sikkerhet. […]

Jeg blir sint på konspirasjonsteoretikere på blant annet Nyhetsspeilet.no som like etter bomben smalt startet å antyde at dette var en dekkoperasjon utført av regjeringen selv for å kunne innføre strengere overvåking eller dekke over båtgaven statsministeren ble kritisert for nylig. […]

Jeg blir sint på dere som roper etter tortur og dødsstraff for gjerningsmannen. […]

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden

Screenshot 2014 03 24 23 21 35

«Hvem skaper rasisme i landet?» er spørsmålet bloggeren Ann Tove Buklev stilte for få dager siden i bloggen sin. Og hun hadde selvsagt svaret klart. Det er myndighetene, må vite. De som kaster penger etter flyktninger slik at vi hardtarbeidende etnisk norske nordmenn fra Norge bare må stå og se på – måpende av misunnelse.

Det er klart nordmenn blir rasister når utlendinger kommer til landet vårt og mottar mer i sosialhjelp enn den unge, kjekke lysluggede sønnen til nabodama gjør når han skal finne seg sted å bo. Det er klart sånt gjør oss til rasister. Vi har egentlig ikke noe valg. For dette kan ikke være rettferdig? Skal vi ikke alle behandles likt? Spesielt vi som er litt likere enn de andre?

Vi har hørt det helt siden den litt sjarmerende ekle rasismen fra åtti- og nittitallet imponerte guttene bakerst i klassen: «Flyktningene kommer hit og får Mercedeser, dyre møbler og luksusleiligheter kastet etter seg fra kommunen. Mens vi andre må jobbe for lønna, så kommer disse svartingene og bare får alt de peker på.»

Ja, for de var jo som regel svarte da, disse negrene fra Pakistan.

Det at Arne Myrdal og FMI slengte rundt seg med slike tåpeligheter for 20-30 år siden, kunne man nesten unnskylde med at flyktninger var litt nytt for oss dengang. Vi visste ikke bedre. Vi hadde knapt vendt oss til kebab og Grandiosa, og nå stod plutselig somaliere i forsvarsmuren på fotballaget? Det får være måte på hvor mange nye inntrykk vi skal måtte hanskes med per tiår.

Så vi var mistenksomme, og hvis noen i nabokommunen hadde hørt rykter om at tremenningen hadde sett en indisk lege kjøre en BMW, ja, da var det klart at alle flyktninger fikk gratis Mercedes av staten som takk for at de kom hit for å stjele jobbene våre. Og damene. Han småtorturerte somalieren som knapt viste seg utenfor døra var uten tvil årsaken til at MC-guttene ikke fikk mus.

Les resten av denne bloggposten »

Blogger Politikk Samfunn og verden

271630 10150321730775861 708905860 9681375 8342783 oI dag er det ett år siden terroraksjonen mot Norge. En altoppslukende trist dag, med enorme lidelser, og enorme tap. Tilbake sitter foreldre, søsken, besteforeldre, venner og kjærester med et tomrom i sine liv. Et tomrom som aldri kan fylles. Bare forsiktig dekkes over av et skjørt stykke tøy som vil revne om igjen og om igjen, livet ut.

Men la oss ikke glemme at en mor som mistet sitt barn den 25. juli, eller 14. oktober, eller 13. mars har det like vondt. La oss ikke glemme at en far som våknet til beskjeden på telefon om at hans datter er drept, kastet ut gjennom frontruten på en bil, har det like grusomt i dag. La oss ikke glemme at en søster som finner sin kalde bror på rommet etter en overdose har det like tungt i dag. La oss ikke glemme at en mann som mister sin unge kone til brå og plutselig kreft er like fylt av sorg, savn og tomhet.

La oss rett og slett ikke glemme at på hver eneste av de 365 dagene som er gått siden terroraksjonen i fjor har det skjedd tragedier som for de involverte er like forferdelige som det Utøya var for de nærmeste pårørende. På hver eneste dag har noen opplevd å få et gapende hull i livet sitt. På hver eneste dag har noens hjerteslag stanset, sakte eller brått, for aldri å starte igjen.

22. juli 2011 var en spesiell dag hvor omfanget av lidelse og sorg var eksepsjonelt stor. Ikke minst fordi denne sorgen var kombinert med så mye sjokk, vantro og sinne. Og den rammet oss alle. Men hver eneste dag i året som har gått har noen opplevd sitt eget lille 22. juli. En dag med tap, overveldende smerte, og starten på resten av et liv med et hull i hjertet. Et hull i livet.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

Døren ut til balkongen er åpen. Lukten av tropene forviller seg inn og flørter med meg. Det regner. Skyene er mørke. Men det er varmt. Lummert. Kalenderen forteller meg at det er høysommer, men øynene mine sier høst. Het høst. Midt i juli.

Jeg sitter i bare bokseren på sofaen i den lille stuen min. Har sittet slik hele dagen. Kom aldri lenger. MacBooken på fanget. En kopp kaffe på bordet. Luften er deilig. Jeg elsker når den er varm nok til at man kan ha balkongdørene på vidt gap, samtidig som det sildrer vann ned fra oven. For en deilig kombinasjon.

Det er godt å leve.

Luften minner meg om Kenya. Jeg og mine brødre pleide løpe ut i hagen i regntiden. Med nakne overkropper og shorts. Dagvakten vår lo av oss der han stod under tak i sin uniform. Gulhvite tenner lyste mot oss fra et svart ansikt. Snille Henry. Han passet på oss, men hagen kunne han ikke beskytte. Regnet ødela som regel hagen vår. Den røde jorden rant i strie strømmer. Bekker formet seg og dro med seg det tynne laget av plantejord. Igjen. Men vi elsket det. Det fikk være gartneren sitt problem. Vannet plasket opp rundt føttene våre i det vi trampet, lo og lekte i stormregnet.

Det var vått, men det var varmt.

Kroppen min er i en stue i Jens Bjelkes gate i Oslo, like ved Trondheimsveien, mens tankene er i Afrika. Jeg kan føle regnet på kroppen. Kjenne den varme lukten i nesen. Jeg savner livet på ekvator. Det glimter i lyn bak øyelokkene mine.

Og så smeller det.

Jeg åpner øynene og ser ut på balkongen. Tordenbraket jeg hørte kom ikke fra den afrikanske himmel. Ei heller fra den norske. Lyden manglet den dype bassen fra et tordenskrall. Den var mer anleggsaktig. Mekanisk. Som om noen mistet et lass betongklosser og stålplater fra tyve meters høyde og rett ned i bakken. Lyden har mest mellomtone. Iskald.

Det er en ekkel lyd. Et ekkelt smell. Ikke bare ett. Den er dobbel. Trippel kanskje. Som om den har et ekko. Iskaldt. Som Satans hjerteslag.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

Jeg tok meg friheten til å lage denne lille grafikken med et sitat fra Frank Aarebrots vitneforklaring i rettsaken mot Anders Behring Breivik i dag. Et viktig budskap!

Aarebrot

(Klikk på bildet for full størrelse. Del gjerne!)

Alternativ medisin Media Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Skepsis

Jeg har nettopp lest gjennom Anders Behring Breiviks forklaringer fra dagens utspørring i rettssalen. Referatene i nettavisene har utelatt alle de grusomme detaljer fra de enkelte drapene, noe som kanskje er riktig ovenfor de som er direkte berørt, men har man en noenlunde velutviklet fantasi og empati er det nok lite der som kunne sjokkere i særlig grad.

Slik opplever hvertfall jeg det, fordi jeg føler jeg allerede har vært på Utøya. Det er hvertfall slik hodet mitt fungerer. I dagene etter 22. juli var jeg på Utøya om og om igjen, inni hodet mitt, i en slags virtual reality. Jeg forestilte meg gang på gang hvordan det måtte ha vært å være en av de livredde menneskene som gjemte seg og flyktet fra Breivik, og levde meg inn i situasjonen så godt jeg kunne, eller så godt jeg ikke kunne la være. Det gjør jeg automatisk når jeg hører om en tragedie, enten det er en bilulykke eller jeg tenker på hendelser som 9/11. Når jeg lukker øynene går jeg rett inn i scenen, og opplever det som skjedde i en slags førstepersonsperspektiv.

Jeg vet ikke hvorfor jeg gjør det. Kanskje det skyldes en morbid nysgjerrighet? Kanskje det er en forsvarsmekanisme? En desperat trang etter å forstå? Kanskje det handler om empati og behovet for å sette seg inn i hvordan andre har opplevd eller opplever en situasjon? Jeg vet ikke hvorfor, men jeg gjør det, og det kan være veldig ubehagelig. Kanskje det er noe av de samme mekanismene såkalte «synske» har, bare at de ikke klarer å være kritiske til seg selv og dermed faktisk tror at det de ser er virkelighet, en form for «remote viewing». Det er selvsagt bare fantasi, og det kan aldri måle seg med virkelighetens redselsfulle opplevelser, men det oppleves likevel både sterkt og vondt.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig

De som leser bloggen har fått med seg at jeg er litt overdrevent opptatt av at man skal bruke korrekt tidspunkt for når bomben smalt i Oslo 22. juli. Dette er en viktig historisk hendelse, og da synes jeg man må få tidspunktet nøyaktig all den tid denne informasjonen foreligger.

Allerede den 11. august skrev jeg en bloggpost hvor jeg påpekte at det korrekte tidspunktet for eksplosjonen var 15:25.22 i følge Norsar sine jordskjelvmålinger. Nå, halvannen måned senere, går politiet endelig ut og justerer sitt offisielle tidspunkt for bomben til kl 15:25.22.

Velkommen etter. (OK da – de har vel hatt det litt travelt med viktigere ting, det skal de ha.)

Når det er sagt er det litt interessant å se hvordan TV2.no har dekket denne saken. Se screenshot:

Skjermbilde 2011 09 30 kl 10 46 05

Budskapet i saken er at korrekt tidspunkt er kl 15:25.22, men sjekk bildeteksten…

Sukk.


Takk til @helgestad for tips om saken.

Media Samfunn og verden

Saltklypa logo 300x300I episode 23 av podcasten Saltklypa snakker vi om falsk balanse i vitenskapsjournalistikk. Skal journalistikkens streben etter balanse også gjelde innen vitenskapsformidling? Er det riktig at en sak om evolusjon også skal være «balansert» av en ungjordkreasjonist? Skal en sak om at mobilstråling ikke er farlig måtte «balanseres» av en påstått el-allergiker som mener hun blir syk av en mobilmast i nærheten? Hvorfor er dette et problem, og hvilke konsekvenser har det? Vi har noen tanker rundt akkurat det.

Vi snakker også om hypotesen om at Jorden tidligere hadde to måner av ulike størrelse. Kan disse ha kræsjet og smeltet sammen til den ene månen vi har i dag? Det vil i så fall kunne forklare månens ulike geologiske sammensetning og struktur på sin for- og bakside.

Ikke minst så snakker vi med den amerikanske biologen, skeptikeren og ateisten PZ Myers, mannen bak den uhyre populære bloggen Pharyngula. Vi snakket om blogging, hans tanker rundt Breivik og terrorangrepet, dødstrusler fra rabiate motstandere, hans kommende bok om ateisme/religion og mye annet fascinerende. Dette er en mann med mange bra tanker, og det er absolutt verdt å lytte til!

Få med deg denne episoden, og del den med alle dine venner og bekjente!

Blogger IT/Internett Religion/overtro Samfunn og verden Skepsis Vitenskap

Dagen etter terroraksjonen 22. juli her i Oslo skrev jeg i frustrasjon og sinne mot gjerningsmannen bloggposten «Jeg er sint!«, min mest populære bloggpost noensinne. I bloggposten listet jeg opp en rekke momenter som provoserte meg i forbindelse med terroraksjonen, og en av punktene lød slik:

Jeg blir sint på såkalte “synske” som later som om dere kan se inn i fremtiden, men som ikke en eneste gang er i stand til å se noe dere kan rapportere før det faktisk skjer. Det hjelper oss fryktelig lite at dere nå i ettertid vil hevde at dere så dette komme. Dere vet hvem dere er, enten dere har solgt bøker fylt av vrangforestillinger og løgner for millioner av kroner i dette landet, eller vunnet synskhetskonkurranser på TV. Over 100 menneskeliv er gått tapt, og dere inkompetente rasshøl av noen svindlere vil likevel påstå i ukene og årene som kommer at dere kan se inn i fremtiden. Hold for evig kjeft for faen.

Jeg hadde rett.

Tidligere i dag blogget jeg om astrologen Sol som mente å ha sett at noe spesielt ville skje denne tragiske fredagen. Hun så selvsagt ingenting før etter at det hadde skjedd, slik det alltid er med astrologiske spådommer.

Jeg blogget også om den synske kvinnen som innbilte seg hun så noe i sjøen i nærheten av Utøya. Inklusiv tang og tare, selv om Tyrifjorden selvsagt er en innsjø med ferskvann, ikke en fjord på kysten.

Psychic Nikki

PsychicnikkiAv internasjonalt kaliber har vi Psychic Nikki som hvert år lirer av seg et par hundre spådommer for året som kommer. Dette er selvsagt en garantert suksess. Ved å spå en hel del generelle ting, for eksempel at kjente artister eller skuespillere som er syke eller lever et «hardt liv» (Amy Winehouse, Michael Jackson) kommer til å dø, eller at det blir jordskjelv i jordskjelvutsatte områder, hvem som kommer til å vinne et valg hvor det er 50% sjans for å ha rett, eller vanlige hendelser uten å spesifisere noe sted, så vil hun med sin lange liste med spådommer få noen treff hver gang. Disse kan hun da utnytte til sitt fulle ved å liste opp nevnte spådommer som treff (selv om de var så godt som uunngåelige), uten å si noe om alle spådommene som var feil.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Blogger Religion/overtro Skepsis

En Facebookbekjent og medskeptiker googlet nylig navnet mitt sammen med «astrologi» for å se om jeg hadde skrevet noe om det. Det tror jeg nesten ikke at jeg har, men hun var likevel heldig i sitt søk, for hun fant Facebook-siden til «Sol’s astrologiske Sangha» som faktisk har «lest» meg:

Skjermbilde 2011 08 31 kl 10 30 23

Morsomt.

Ikke fullt så morsomt er det at hun to dager senere, den 22. juli, poster på veggen sin to ganger om horoskop hvor hun så tydelig ser korrupsjonsavsløringer («Murdock og co») og at man bør ta det rolig i trafikken. Men ikke noe som tydet på at Norge litt over 7 timer senere skulle bli snudd fullstendig på hodet.

En drøy time etter bomben poster hun likevel dette:

Skjermbilde 2011 08 31 kl 10 40 09

Hvis dette er så glassklart, hvorfor i svarte postet hun ingenting om det før kl 15:25?

Men la oss se på en av postingene hennes fra tidligere på dagen:

Skjermbilde 2011 08 31 kl 10 41 49

Postet kl 10:08. En drøy time etter bomben, skriver hun som kommentar til denne veggposten sin:

Skjermbilde 2011 08 31 kl 10 42 57

WTF? Hun skriver at dagen kan bli aktiv i trafikken, og mener så at spådommen var spot-on hva gjelder et kraftig og drepende bombeattentat mot regjeringsbyggene?

Men skrulla fortsetter:

Skjermbilde 2011 08 31 kl 10 44 49

Hvor diffus og helgarderende og selvsentrert går det an å bli? Så når planetene står i en spesiell posisjon og en blond nordmann går amok i Oslo, så er det bevis på at hun hadde rett i sin tolkning? Det skjer store nedslaktinger verden over nesten hele tiden. Narkotikabander som myrder titalls mennesker, selvmordsbombere, forferdelige krigshandlinger, terroristaksjoner, massevoldtekter… men det er altså når det skjer noe her hjemme at planetenes kraft bekreftes? Snakk om skylapper.

Jeg blir forbanna av sånn idioti. Facebook-veggen hennes er et prakteksempel på hvor meningsløst astrologi er. Alt hun gjør er å hele tiden tolke hendelser i etterkant. Hun varsler aldri noe før det skjer, men etter hendelsen ser hun alt krystallklart.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin IT/Internett Religion/overtro Skepsis

Tre timer ether at bomben i Oslo sentrum smalt fredag 22. juli la partileder i Frp, Siv Jensen, ut en melding på sin Facebookside. Kommentarer til meldingen raste fort inn. Disse var i all hovedsak av en art som jeg tror mange av kommentatorene ikke er spesielt stolte over i dag.

For å belyse litt av de holdningene som finnes der ute gjengir jeg denne kommentartråden i sin helhet. Tråden er, 8 dager etter hendelsen, fortsatt ikke slettet fra Siv Jensens Facebookside. (Oppdatering: Det er nå gått 14 dager, og alle kommentarene står der fortsatt, men Frp-kritiske kommentarer slettes fortløpende…)

Jeg gjør oppmerksom på at disse mest skremmende kommentarene ikke representerer hverken Frp sin offisielle holdning eller (forhåpentligvis) deres velgermasse generelt sett, men det gir et inntrykk av de skumle holdningene som finnes kanskje spesielt innenfor dette innvandringsuvennlige partiet.

Det åpenbare poenget med å vise denne kommentartråden er det faktum at mens alle disse Frp-velgerne var overbevist om at den største trussel kom fra Islam og ikke-vestlig innvandring, og at løsningen på dette var å stenge grensene, kaste ut alle «innvandrere», og få Siv Jensen som statsminister, så viste det seg noen timer senere at den største trusselen mot oss alle faktisk kom fra folk med nettopp de holdningene som de selv stod for.

Et par kommentatorer i denne tråden ser ut til å være klare til å gripe til våpen for å beskytte oss nordmenn mot «de andre», men de aller fleste er selvsagt ikke-voldelige og like store tilhengere av demokrati og frihet som du og jeg. Likevel er det, som mange skribenter den siste uken har påpekt, helt klart et «rasistisk klima» der ute som legitimerer holdninger som kan få spesielle lesere til å tro de nå må ty til drastiske midler for å redde fedrelandet.

Som en annen smart fyr har sagt, så har alle som har bidratt til å spre slike holdninger på nettet sammen gitt terroristen våpenet, selv om det var Breivik som valgte å fyre av skuddene.

Inne på Frp sin egen Facebookside var det stort sett de samme meldingene, men der ser det ut til at disse nå er slettet. Jeg fulgte med på den siden like etter bomben, og det var et stygt syn. Det var også fascinerende å registrere hvordan det ble fullstendig stille der inne straks Storberget bekreftet at terroristen var etnisk norsk.

Til sist må jeg også si at det er umulig å unngå å merke seg hvordan så mange Frp-velgere generaliserte og la skylden på alle innvandrere og hele religionen Islam da man mistenkte at terroristen var «av utenlandsk opprinnelse». Når det derimot viste seg at han var etnisk norsk og hadde vært medlem av Frp, så var Frp-velgerne usedvanlig indignerte over at noen kunne generalisere og trekke noen som helst kobling mellom Frp og dette individet. Det er rart hvordan fordommene og generaliseringene bare får lov til å virke en vei…

(Det er en lang kommentartråd, så husk å klikke deg inn på denne bloggposten for å se mer enn bare dette ene første bildet. Noen av de mest interessante kommentarene har jeg satt rød firkant rundt.)

Sivjensen kommentarer del1

Les resten av denne bloggposten »

IT/Internett Politikk Samfunn og verden

Vår nasjon har de siste dagene gått gjennom et kollektivt traume. Da skuddene på Utøya begynte å falle litt etter kl 17 fredag 22. juli var det starten på et halvannen time livslangt mareritt for de som befant seg på øya. Vi kan ikke forestille oss hva de gikk gjennom. Den intense frykten. Synet av kjæreste, venner, familie som ble skutt i rygg, hode, bryst, armer og ben, enten i tillit til den snille politimannen som ropte dem bort til seg, eller i altoverskyggende redsel mens de flyktet fra ham.

Men marerittet var ikke bare deres. Hendelsene på Utøya har spredt seg til oss alle. Som et virus har bildene og fortellingene fra denne tidligere trygge landmassen ute i Tyrifjorden infisert hjernen vår og påført oss insomnia, mareritt og endeløse strømmer av tårer. For de fleste av oss er dette første gang vi har hatt muligheten til å kjenne bittelitt på hva kaldblodig ondskap innebærer. Første gang vi har hatt muligheten til å føle litt på den altoppslukende frykt, en følelse de flere hundre barna, ungdommene og voksne på Utøya fikk tvunget brått på seg. Første gang vi har hatt muligheten til å kjenne på en sorg så tung og svart at det føles som om store deler av vår egen familie er revet bort.

Mennesker er kreative og fantasifulle vesener. Mange med meg har nok gjentatte ganger projisert seg selv ut til Utøya disse grufulle minuttene. Sett for seg hvordan det ville være å faktisk oppleve det selv. Kjenne litt på det å se den falske politimannen starte henrettingen av uskyldige personer. Kjenne på følelsen av flukt. Ville jeg klatret opp i et tre? Løpt eller stivnet av skrekk? Hvordan føles det å ligge under en seng og høre skuddene nærme seg? Vi har visualisert det å gjemme seg nede ved vannet, i en bergsprekk, eller det å legge på svøm mens man ser venner bli revet bort i en blodrød vannsprut som et siste vink til verden før de forsvinner i dypet.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Samfunn og verden

Jeg våknet i dag rundt kl 06:30 av et vanvittig tordenskrall. Et smell på linje med det som fikk blokka jeg bor i til å svaie i går kl 15:25. Etter å ha sittet opp i nesten hele natt for å høre de stadig mer rystende meldingene som kom fra presse og politi, var hodet mitt fylt av uro. Jeg hadde hørt uoffisielle rykter om minst 70 drepte på Utøya, men da jeg la meg for å sove hadde politiet ennå ikke bekreftet noe. Da jeg våknet sjekket jeg siste nytt på iPhonen min, og de aller verste prognoser var blitt bekreftet. På tross av bare et par timers søvn, var det umulig å sovne igjen.

Dette er en grusom dag å våkne opp til. Antallet døde etter bomben i Oslo sentrum og massakren på Utøya vil overstige 100. De fleste av disse er ungdommer. Jeg klarer ikke skrive dette uten at øynene fylles av tårer. Det er så ubeskrivelig vondt og det er fullstendig utenfor fatteevne.

Foreløpig vet jeg ikke om jeg kjenner noen av de omkomne eller skadde personlig, men jeg har allerede sett meldinger om at folk jeg kjenner fra Twitter, folk jeg har spøkt med og kommunisert med, er alvorlig skadd eller muligens drept. Det gjør alt enda mer virkelig. Og uvirkelig.

Det å se ungdommer fra Utøya stå på TV og fortelle om hvordan de så venner bli henrettet en etter en mens de selv bare så vidt slapp unna kuleregnet, er noe jeg aldri trodde jeg skulle trenge å høre. Det disse ungdommene gjennomlevde i går kan vi aldri sette oss inn i. Mitt hjerte og tanker går ut til alle ofrene, direkte og indirekte, for disse grusomme handlingene.

Jeg blir så uendelig trist. Men jeg blir også veldig sint.

Les resten av denne bloggposten »

Diverse Media Personlig Samfunn og verden