Urk. Nå føler jeg meg litt råtten. Da jeg i morges oppdaget at det var 1. april ramlet plutselig en tanke ned i hodet mitt: Hva om jeg skriver en bloggpost hvor jeg sier at jeg har sluttet å blogge? Vil noen tro på det? Vil noen virkelig falle for en slik spøk på selveste Narredagen? Jeg hadde egentlig ingen tro på det. Det var vel alt for åpenlyst? Men kanskje jeg kunne komme unna med det ettersom folk ikke forventer en slik spøk fra meg. Så jeg satte meg til og rablet ned en bloggpost i full fart. En bloggpost som var 99% sann. Den ene prosenten som var falsk var det om at jeg ville slutte å blogge. Men alt det andre, om motbør, hetsing, drittkasting, og hvor tungt det til tider er å stå med rak rygg i skittstormen, var sant.
Nå må det sies at selv om poenget i bloggposten var en spøk håper jeg likevel det øvrige budskapet også nådde ut til de det måtte gjelde. Det er et viktig budskap, og jeg håper det fikk noen til å gå i tenkeboksen.
Når det er sagt så hater jeg å narre folk. Jeg fikk vondt i magen av å skrive bloggposten, og etter at jeg hadde postet den satt jeg bare og hadde lyst å slette den igjen. For jeg avskyr tanken på at folk skal bli lurt. At folk skal bekymre seg unødig. At folk skal bli lei seg på noe vis. Men så må jeg minne meg selv på at folk flest tross alt tåler en spøk. At alt blir bra igjen når spøken avsløres. Så jeg håper det var verdt det. Jeg håper jeg fikk noen til å humre litt, selv om det er tydelig at det også fikk hjertet til å stoppe noen sekunder hos enkelte lesere…
Så for å likevel ha mitt på det rene i den noenlunde groteske spøken, la jeg inn en skjult melding i teksten. En melding som tydelig og klart sa at dette ikke var sant, men ingen så ut til å ha oppdaget den av seg selv dessverre. Første bokstav i hvert avsnitt stavet nemlig ordet APRILSNARR. Jeg måtte hinte litt på Twitter og Facebook før folk oppdaget dette.
24 kommentarer