Stikkord: aspergers

Tidligere i dag ramlet følgende kommentar inn på bloggposten min med tittelen «10 grunner til å ikke vaksinere barna dine»:

Autisme1

Tittelen var selvsagt ironisk, og 95% av bloggteksten sa det motsatte av hva tittelen antydet. Likevel gikk denne kommentatoren i The Onion-fella og tok tittelen for god fisk og sa tydelig fra hva han mente om nettopp det – på særdeles ufint vis.

Jeg fant det ganske morsomt og litt provoserende, så jeg delte et ikke-anonymisert bilde av kommentarene på Facebook og Twitter. Der møtte jeg blandet respons. Mange mente det var morsomt og verdt å eksponere en slik ufin oppførsel, mens enkelte mente at jeg «hang ut» en med aspergers/autisme, noe de mente var ufint. Ufint fordi autister ofte kan ha problemer med å forstå ironi, må vite.

Ja, det er nok sant for en del på autismespekteret. Men dette handlet ikke primært om å ikke forstå ironi. Selv en person uten autisme som ikke kjenner bloggen min fra før vil selvsagt kunne misforstå tittelen. Det er hele poenget. Den skal provosere folk til å ville lese mer. Og leser man teksten i bloggposten vil, man se at tittelen er ironisk.

Dette har altså lite med å ikke forstå ironi å gjøre, fordi leser man teksten trenger man ikke lengre forstå ironi. Man trenger bare lese teksten. Der står jo meningene mine svart på kvitt, i all hovedsak uten ironisk tilsnitt.

I et øyeblikk av usikkerhet, valgte jeg likevel å slette Facebook-postingene og tweeten min. I ettertid er jeg usikker på om det var riktig. Jeg synes nemlig at dette er litt dobbeltmoralsk. Få ville reagert negativt om det var en vaksinemotstander som hadde skrevet kommentaren. En vaksinemotstander som like gjerne kunne slitt med samme diagnose som vedkommende kommentator innrømmet å ha.

Men det er flere grunner til at jeg ikke synes autisme-argumentet holder vann:

Les resten av denne bloggposten »

Blogger Personlig

Unnskyld at jeg må skrive dette, og du trenger slettes ikke lese det. Men jeg har et behov for å skrive ut noen tanker. Noen refleksjoner om meg selv. Det har seg nemlig slik at jeg er mongo.

Det har tatt meg tid å forstå det. Det er ikke en erkjennelse jeg har gjort meg over natten, men gradvis har jeg blitt mer og mer bevisst på det. Jeg er mongo. Det har vært enkelte personer rundt meg som har hjulpet meg til å forstå det, men for det meste har jeg visst og oppdaget det selv. Jeg har kanskje bare trengt at noen turte å si det til meg og likevel være glad i meg.

Så – here goes…

Bymongo

198 13334295860 588 nI går kveld ble jeg bedt med ut på byen av en god venninne. En venninne jeg er glad i og setter veldig pris på. Vi har kjent hverandre i noe som faretruende nærmer seg 18 år, selv om vi ikke har møtt hverandre så fryktelig ofte de siste 15 av disse. Hun vet nok også at jeg er litt mongo. Kanskje derfor inviterte hun meg med ut for å treffe noen av hennes kollegaer, kjæresten sin og venner. Først ville jeg ikke. Jeg vet jo at jeg ikke liker å være sosial på den måten. Ingen vits i å lure seg selv. Møte en gruppe mennesker «ute på byen». Jeg får det nemlig ikke til. Det funker bare ikke. Men så overbeviste jeg meg selv enda en gang om at jeg burde prøve. Herregud, jeg er 37 år, 38 om to uker, og må da for svarte kunne fungere sosialt.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Personlig Skepsis