Stikkord: AUF

Vår nasjon har de siste dagene gått gjennom et kollektivt traume. Da skuddene på Utøya begynte å falle litt etter kl 17 fredag 22. juli var det starten på et halvannen time livslangt mareritt for de som befant seg på øya. Vi kan ikke forestille oss hva de gikk gjennom. Den intense frykten. Synet av kjæreste, venner, familie som ble skutt i rygg, hode, bryst, armer og ben, enten i tillit til den snille politimannen som ropte dem bort til seg, eller i altoverskyggende redsel mens de flyktet fra ham.

Men marerittet var ikke bare deres. Hendelsene på Utøya har spredt seg til oss alle. Som et virus har bildene og fortellingene fra denne tidligere trygge landmassen ute i Tyrifjorden infisert hjernen vår og påført oss insomnia, mareritt og endeløse strømmer av tårer. For de fleste av oss er dette første gang vi har hatt muligheten til å kjenne bittelitt på hva kaldblodig ondskap innebærer. Første gang vi har hatt muligheten til å føle litt på den altoppslukende frykt, en følelse de flere hundre barna, ungdommene og voksne på Utøya fikk tvunget brått på seg. Første gang vi har hatt muligheten til å kjenne på en sorg så tung og svart at det føles som om store deler av vår egen familie er revet bort.

Mennesker er kreative og fantasifulle vesener. Mange med meg har nok gjentatte ganger projisert seg selv ut til Utøya disse grufulle minuttene. Sett for seg hvordan det ville være å faktisk oppleve det selv. Kjenne litt på det å se den falske politimannen starte henrettingen av uskyldige personer. Kjenne på følelsen av flukt. Ville jeg klatret opp i et tre? Løpt eller stivnet av skrekk? Hvordan føles det å ligge under en seng og høre skuddene nærme seg? Vi har visualisert det å gjemme seg nede ved vannet, i en bergsprekk, eller det å legge på svøm mens man ser venner bli revet bort i en blodrød vannsprut som et siste vink til verden før de forsvinner i dypet.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Samfunn og verden

Jeg våknet i dag rundt kl 06:30 av et vanvittig tordenskrall. Et smell på linje med det som fikk blokka jeg bor i til å svaie i går kl 15:25. Etter å ha sittet opp i nesten hele natt for å høre de stadig mer rystende meldingene som kom fra presse og politi, var hodet mitt fylt av uro. Jeg hadde hørt uoffisielle rykter om minst 70 drepte på Utøya, men da jeg la meg for å sove hadde politiet ennå ikke bekreftet noe. Da jeg våknet sjekket jeg siste nytt på iPhonen min, og de aller verste prognoser var blitt bekreftet. På tross av bare et par timers søvn, var det umulig å sovne igjen.

Dette er en grusom dag å våkne opp til. Antallet døde etter bomben i Oslo sentrum og massakren på Utøya vil overstige 100. De fleste av disse er ungdommer. Jeg klarer ikke skrive dette uten at øynene fylles av tårer. Det er så ubeskrivelig vondt og det er fullstendig utenfor fatteevne.

Foreløpig vet jeg ikke om jeg kjenner noen av de omkomne eller skadde personlig, men jeg har allerede sett meldinger om at folk jeg kjenner fra Twitter, folk jeg har spøkt med og kommunisert med, er alvorlig skadd eller muligens drept. Det gjør alt enda mer virkelig. Og uvirkelig.

Det å se ungdommer fra Utøya stå på TV og fortelle om hvordan de så venner bli henrettet en etter en mens de selv bare så vidt slapp unna kuleregnet, er noe jeg aldri trodde jeg skulle trenge å høre. Det disse ungdommene gjennomlevde i går kan vi aldri sette oss inn i. Mitt hjerte og tanker går ut til alle ofrene, direkte og indirekte, for disse grusomme handlingene.

Jeg blir så uendelig trist. Men jeg blir også veldig sint.

Les resten av denne bloggposten »

Diverse Media Personlig Samfunn og verden