Stikkord: Barnum-påstander

Filmskaper Margreth Olin jobber med en 3D-film om Joralf Gjerstad, Snåsamannen. Filmen skal hete «God» og har som mål å «vise hva som skjer med oss dersom vi retter oppmerksomheten mot det gode».

Gjerstad har uten tvil hatt til hensikt å gjøre mye godt i sitt liv, og i tillegg til å ha pratet med mange syke mennesker over minst 6 tiår, har han også fått til konkrete prosjekter som «Marthe & Joralfs hjelpefond for funksjonshemmede». Et prisverdig tiltak.

I går la Margreth ut en melding på Facebook hvor hun søkte noen som ville møte Joralf:

Screenshot 2014 05 02 19 27 32

Jeg ser for meg at dette er tenkt å vise et typisk, glorifisert bilde av Joralf som møter en pasient. Det skal vise hans godhet, omsorg, hans «varme hender» og empati for de som lider. Og det er enkelt. Det kan enhver filmskaper klare.

Spørsmålet er om også filmen vil klare å formidle all tragedien i kjølvannet av slike møter. Alle de med kreft som trodde de skulle å hjelp, men som oppdager at de bare blir svakere etter et møte med Joralf. Alle de med kroniske smerter som trodde de nå skulle bli fri fra lidelsene, men som oppdager at ingen forandring skjer. Alle de småsyke som etter et møte med Joralf er blitt fortalt at de kan være alvorlig syke, og derfor får flere helt unødvendige bekymringer i livet sitt.

For faktum er at det ikke finnes et eneste dokumentert eksempel på at Joralf Gjerstad har hjulpet en eneste person med en sykdom som ikke er selvbegrensende, altså går over av seg selv etter en viss tid. Vi kan se midlertidig symptomlindring (placeboeffekt, regresjon mot normalen og naturlige symptombedringer som attribueres Snåsamannen) og folk som får konvensjonell behandling men gir Snåsamannen æren for bedringen fordi det føles psykologisk mer styrkende og tilfredsstillende. Men ikke en eneste gang har vi sett en pasient med en konkret sykdom som ikke ofte går over av seg selv bli virkelig frisk fra sykdommen etter å kun ha fått hjelp fra Snåsamannen. Aldri. Det i seg selv burde være nok til å skrinlegge hele filmprosjektet.

Les resten av denne bloggposten »

Ukategorisert

Skjermbilde 2013 08 29 kl 09 40 32

Det er travle dager på jobb, så det er begrenset med tid til blogging (selv om jeg har en hel rekke påbegynte bloggposter som kommer ut etterhvert). I dag rekker jeg derfor bare en liten bloggdask.

Bloggdasken i dag går til journalist i Moss Avis og er ærlig talt en av de verste sakene jeg har sett på lang tid. Atter en gang handler det om en forvirret kvinne som tror hun kan snakke med dyr. Ikke bare er hun så ekstremt lite selvkritisk at hun tror enhver kreativ tanke som strømmer inn i hodet hennes faktisk er et dyr som snakker til henne, men hun skammer seg ikke over å fortelle verden at hun har en evne til selvrefleksjon på nivå med en treåring. Det er til å grine av.

Men la oss heller le. Og daske. Fordi dette er så ille, så ille. Og vet du hva som gjør det ekstra ille? At journalist Trine Urstad gjengir dette som et faktum. Her stilles ingen kritiske spørsmål. Ingen del av teksten formuleres slik at vi forstår det er en subjektiv opplevelse og oppfatning som gjengis. Nei, her slås det fast at «Kathrine snakker med dyr». Uten hermetegn.

Saken har en video hvor vi får følge et samboerpar som får «dyretolk» Kathrine Bakke til å «snakke» med deres hund Zara. Det foregår slik at hunden løper rundt på gulvet, mens Kathrine skriver sine inntrykk og følelser ned på et ark. Deretter leser hun dette opp for samboerparet, som synes det er utrolig søtt å høre at Zara er så fornøyd med dem – og at Joakim er litt rar. Med andre ord, klassiske Barnum-påstander kombinert med cold reading. Det er kanskje til og med å ta for hardt i, fordi det vi får høre Kathrine lese opp i videosnutten er ting som ikke en gang krever det minste hjernearbeid eller talent for å lire av seg. Det er kanskje derfor Kathrine har valgt dette som sitt levebrød.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Media Samfunn og verden Skepsis