Stikkord: båtflykninger

Skjermbilde 2015 11 15 11 44 27

Tenk deg et cruiseskip med 1000 passasjerer. Nær skipet er et annet skip med redningsbåter nok til minst 500 personer. Der har de fest og det er god stemning.

På cruiseskipet går det også en morder løs. Han skyter og dreper kaldblodig en familie inne i en lugar.

Cruiseskipet begynner plutselig å synke, noe kapteinen og mannskapet på det andre skipet ser. De har mulighet til å sende ut sine egne redningsbåter, men ettersom stemningen blant passasjerene er høy, og de vil tape penger på å stanse festen og skape misfornøyde gjester, velger de å ikke gjøre noe.

Fordi naboskipet ikke bistår, drukner til slutt 200 personer fra cruiseskipet, passasjerer som ville overlevd om naboskipet hadde prioritert å hjelpe. Festen ville blitt ødelagt, og noen passasjerer ville til og med fått våte festklær og fått et mer utrivelig cruise, men 200 liv ville blitt reddet.

Hvem er egentlig den største morder? Han som skjøt familien, eller bemanningen på naboskipet som velger å bare se på at cruiseskipet synker og passasjerer drukner?

Et spørsmål om ansvar

Her kan man argumentere seg blå om intensjoner og direkte vs indirekte årsak til død, men jeg synes det bare blir litt triste forsøk på å fraskrive oss ansvaret.

Jeg har tidligere drøftet dette i min bloggpost om dødsstraff, hvor jeg også refererte til «the trolley problem». Er det etisk sett bedre å la noen dø gjennom en indirekte handling, enn gjennom en direkte handling?

Vi straffer mord på en enkelt person vesentlig hardere enn mer indirekte handlinger som kan livet av mange flere, f.eks. en bedriftsleder som med vilje og vitende velger å slippe ut miljøgifter som hun vet vil føre til mange dødsfall de neste 20 år. Den måten å tildele skyld, ansvar og straff på er et dilemma, synes jeg. Jeg har ingen svar på hvordan det skal løses, men vi er tjent med å reflektere over det.

* Les også: Our terrorism double standard: After Paris, let’s stop blaming Muslims and take a hard look at ourselves

Les resten av denne bloggposten »

Kortpost Politikk Samfunn og verden

Redning1

I dag dukket en tråd opp i min Facebook-strøm som gjorde meg fysisk kvalm. Jeg burde være herdet mot sånt som dette, jeg mener, jeg har et til tider ganske ubehagelig kommentarfelt i bloggen her selv, og jeg har da lest et og annet kommentarfelt på Nettavisen, men jeg slutter likevel ikke å la meg sjokkere av enkelte nordmenns ultraegoisme og nasjonal-narsissisme.

Bakgrunn

Redningsselskapet har klargjort en av sine redningsskøyter for å sendes til havet utenfor Hellas for å redde båtflyktninger. Det er et oppdrag med seks måneders varighet startet opp på Redningsselskapets eget initiativ:

Redningsselskapet dekker selv tre millioner kroner av utgiftene i forbindelse med oppdraget.

– Det gjør vi fordi vi har sett den forferdelige situasjonen som er der nede. Initiativet kom fra våre egne ansatte på redningsskøytene, sier Pedersen.

Han sier mannskapet er svært motiverte.

– De håper den kunnskapen og erfaringen de har med seg fra operasjoner her hjemme vil komme til nytte.

Oppdraget får økonomisk støtte fra Justis- og beredskapsdepartementet, og redningsskøyta bemannes med ekte helter:

– Mannskapet på redningsskøyta vil være tre sivile fra Redningsselskapet, en gresk liaison og to til tre politifolk. Redningsselskapet dekker blant annet selv lønnskostnadene for sitt mannskap, sier han til Maritime.no.

Fremmedfrykt og egoisme

Dette ble visst uspiselig for en del av trådstarterens venner, og i tråden kunne vi se slikt som dette:

Redning2

Dette er bare et lite utdrag fra en lang tråd, men dere skjønner tegninga.

Det er selvsagt legitimt å stille spørsmål ved hva penger man har donert til en organisasjon brukes til. Og man kan være uenig i at Redningsselskapets ressurser skal brukes til andre formål enn det man trodde de skulle brukes til da man valgte å støtte dem.

Dette er i utgangspunktet greie innvendinger, selv om jeg personlig ikke klarer å se problemet. Jeg vil anta at Redningsselskapet har gjort gode vurderinger som gjør at dette ikke går på bekostning av deres oppdrag rundt norskekysten. En vilje til å trå til der folk virkelig trenger det, også andre steder i verden, er etter mitt syn intet annet enn godt.

Les resten av denne bloggposten »

Politikk Samfunn og verden