Stikkord: <span>bevissthet</span>

Skjermbilde 2012 07 31 kl 20 13 15

Ta det spirituelle alvorlig er budskapet forfatter og journalist Harald Garmannslund serverte oss i Aftenposten 31. juli i år. Jeg hadde tenkt å skrive om det dagen det ble publisert, men fullførte aldri bloggposten. Siden den gang har vi hatt Folkeopplysningen på NRK1, og en debattorkan i kjølvannet av den serien. Diskusjonen har ikke direkte handlet om livet etter døden, men argumentene til forsvar for alt fra healing til å snakke telepatisk med dyr har vært i samme stil som det denne kronikkforfatteren lirer av seg.

Det er mye å ta tak i denne teksten, en tekst som er et oppkok av logiske feilslutninger og tendensiøse påstander. Kort oppsummert baserer den seg på argumentet om at summen av mange anekdoter og dårlige data peker i retning av at det finnes et liv etter døden, ergo er det sannsynligvis sant. Den samme argumentasjonen kan brukes til å hevde at utenomjordiske vesener til stadighet besøker planeten vår og sender oss budskap via kornåkre eller analmutilerte kyr, at jomfru Maria til med ujevne mellomrom blotter seg for uskyldige katolske barn, og at Elvis lever.

Nok om det.

Det jeg fikk lyst å skrive noen ord om tar utgangspunkt i tekstens innledning som lyder slik:

I Norge finnes det i dag hundrevis av klarsynte mennesker, og mange påberoper seg mediale evner. Det vil si at de er i stand til å kommunisere med de avdøde. Men dette blir av mange, spesielt innen akademia og «det offisielle Norge», sett på som en umulighet. For; vi lever i et gjennomgående ateistisk samfunn, hvor døden regnes som det endelige punktum for vår eksistens, der bevisstheten er knyttet til vår biologiske hjerne, uten at det finnes noe som helst vitenskapelig bevis for det!

Indisiene på det motsatte er derimot mange.

Det finnes ingen vitenskapelige bevis for at vår bevissthet er knyttet til vår biologiske hjerne, hevder Garmannslund. Vel, la oss se litt på akkurat den påstanden. De to viktigste måtene å se på sammenhengen mellom hjerne og bevissthet kan kort oppsummeres slik:

Les resten av denne bloggposten »

Religion/overtro Skepsis Vitenskap

Demotivation us Only Dead And Stupid People never change their opinionNår jeg blogger forsøker jeg å skrive med overbevisning. Hvis ikke jeg er ganske overbevist om at det jeg skriver er rett, så føler jeg liten trang til å skrive om det i det hele tatt. De fleste tema jeg skriver om er saker jeg har tenkt på i lang tid, gjerne årevis, og gradvis samlet informasjon for å gjøre meg opp en mening om.

Problemet når man samlet informasjon på usystematisk vis er at man så lett er offer for bekreftelsesskjevhet og utvelgelsesskjevhet. Informasjon som «resonnerer» med det man allerede tror, eller ønsker å tro, fester seg, og informasjon som «skurrer» forkastes og glemmes. På den måten kan man ubevisst eller bevisst ende opp med å bare huske informasjon som bekrefter den ideen man allerede har, og føler derfor at den hele veien styrkes, selv om det egentlig er et selvbedrag.

Dette er jeg smertelig klar over, og av denne grunn prøver jeg alltid å tvinge meg til å lese motstridende informasjon når jeg blogger om et tema. Sosiale medier som Facebook og Twitter er også svært nyttige i den sammenheng. Folk som er uenige med meg kommer med argumenter og kildehenvisninger som utfordrer mitt syn, og jeg forsøker alltid å bruke tid på å lese disse og gruble litt over deres argumenter for å se om de svekker min argumentasjon. Jeg har likevel en så pass god forståelse av forskning, og er sjelden på kollisjonskurs med vitenskapelig konsensus, så derfor er det ikke så ofte det viser seg at jeg tar helt feil. Det er ikke fordi jeg er ufeilbarlig eller spesielt smart, langt i fra, men kanskje fordi jeg prøver å ikke uttale meg for mye om ting før jeg mener å ha samlet et godt fundament for å mene det jeg mener, og fordi jeg altså kan litt om å sile gode kilder fra dårlige kilder og dermed ikke så ofte går meg vill i kunnskapens jungel.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Personlig Religion/overtro Skepsis Vitenskap

Da elefantbabyen Lola ble født i Hellabrunn dyrehage i München for tre måneder siden, var det stor glede hos de ansatte og publikum. Det lille sjarmtrollet var et populært skue:

Men Lola ble dessverre fort syk med lungebetennelse og magebetennelse, og etter å ha blitt undersøkt av en rekke spesialister ble konstatert en hjertefeil. Lola måtte opereres snarest for å ha mulighet til å overleve. Den unike operasjonen ble gjennomført for noen dager siden, men dessverre døde Lola på operasjonsbordet av en massiv blodpropp i lungene den 21. januar.

Dagbladet forteller videre:

Etter at Lola ble konstatert død ble hun brakt tilbake igjen til flokken i dyrehagen. Her ble hun møtt av de andre elefantene som sørget åpenlyst.

Bildet av seansen ble tatt av dyrehagen, og viser at en elefant i flokken tar farvel med babyen ved å klappe den døde kroppen.

Dette bildet, av den sørgende elefantflokken, går nå verden rundt og er blitt et symbol på elefantenes samhold og empati.

Forskning viser at elefanten er et dyr som ofte knytter seg til andre dyr i flokken. Det skal heller ikke være uvanlig at elefanter holder vakt over sine døde unger i flere dager, gjerne stående over ungen med slapp snabel og bøyd hode.

Her er en video fra den rørende seansen:

Men er dette virkelig elefantenes måte å vise sorg og å ta farvel på? Jeg er skeptisk. I fjor blogget jeg om den kinesiske brunbjørnen som rømte fra buret sitt og klemte sin unge til døde for å redde det fra et liv i fangenskap og tortur. Og som i den historien mener jeg også her at vi antropomorfiserer dyrene det gjelder. Vi tillegger dem menneskelige egenskaper de ikke har, og tolker oppførselen inn i en menneskelig, psykologisk kontekst.

Les resten av denne bloggposten »

Media Skepsis Vitenskap

CERN_LHC_t2030shigh.jpeg.jpgEnkelte bekymrer seg for at eksperimentene ved LHC skal gå galt:

Dypt under bakken, noen mil utenfor Genève, har europeiske og amerikanske forskere bygget en 27 km lang tunnel. Konstruksjonen går under navnet Large Hadron Collider (LHC) og vil være åstedet for tidenes heftigste partikkelkollisjon. I august skal protoner sendes mot hverandre med enorm kraft i den mektige generatoren. Etter planen. Men det finnes krefter som ønsker å stoppe det gigantiske eksperimentet. De hevder at risikoen forbundet ved å la protoner kollidere med så stor intensitet, ikke er skikkelig utredet. I verste fall kan verden bli slukt opp av et stadig voksende og menneskeskapt svart hull, hevdes det.

Den pensjonerte stråleinspektøren Walter Wagner og vitenskapsjournalisten Luis Sancho står bak et søksmål anlagt mot amerikanske myndigheter. De vil at USA skal stoppe sin finansielle støtte til forskningsinstitusjonen CERN som står bak LHC. I klagen beskylder de institusjonen for å ha skjult risikoene forbundet med forsøket, og for at de ikke har maktet å dokumentere at partikkelkollisjonen er trygg.

Først må det sies at LHC er noe av det mest spennende jeg kan tenke meg. Resultatene av de forsøk som gjøres der vil kunne gi oss ny kunnskap som er uhyre verdifull. Et av målene er blant annet å påvise det hypotiserte Higgs-bosonet som er årsaken til at legemer har masse og treghet. Higgs-bosonet er den siste elementærpartikkel de fysiske teorier har sagt må eksistere men som vi ennå ikke har påvist direkte.

Men er det verdt å finne ut dette for enhver pris? Spesielt når risikoen er at hele vår klode og solsystem kan forsvinne i et sort hull? Vel, personlig kan jeg ikke tenke meg noe mindre skummelt enn nettopp dette. Hvis hele kloden vår ganske spontant skulle slukes av et raskt ekspanderende sort hull ville vi ganske umiddelbart dø og forsvinne for evig og alltid. Dette vil ikke ha noe som helst å si til eller fra for resten av universet, og det ville ikke være noen levende intelligente organismer som ville savne oss, hvertfall ikke av samme art som oss selv. For meg er det en helt absurd tanke å bekymre seg over at vi alle skulle forsvinne ganske spontant, uten lidelse eller noen til å savne oss. Det vil ikke bety noe som helst. Vi vil bare slutte å eksistere om organisk komplekse vesener og that’s it.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Religion/overtro Skepsis Vitenskap

080528 Matthew Chimp 01Dette synes jeg er et svært spennende tema:

Matthew, a 26-year-old chimp, is headed to court in Europe as part of a human effort to classify him as a person.

Beyond the legal challenges, anthropologists say chimpanzees are not humans, though without a clear definition of what it means to be human, backing that claim up is a challenge perhaps fit for some great courtroom drama.

[…]

«One of the hard things is there is no single characteristic that has been found that makes humans truly unique,» said Sarah Brosnan of Georgia State University. Brosnan studies social behavior and cognition in non-human primates.

Making matters worse, chimps show a smorgasbord of behaviors once tagged to humans only, including altruism, tool-use, an ability to learn from their kin and deal-making behaviors.

Looking to genetics for an answer is also thorny. If you were to line up any string of nucleotides (structural units) from a chimp’s DNA with the corresponding human strand, about 96 or 98 out of 100 of the nucleotides would match up.

«Nobody is going to look at a human genome and a chimp genome and mix them up,» Brosnan said. «But human genomes are different from each other, so it depends on where you draw the line.«

Jeg har sympati for ideen om å gi enkelte dyr «menneskerettigheter» basert på deres selvbevissthet, følelsesliv og evne til å føle bevisst frykt og smerte, men åpner man først opp for en art – hvor setter man da grensen?

If Matthew the chimp were declared a person, scientists foresee it would open a messy can of worms.

«In general, I don’t think that it’s a good idea to grant chimpanzees legal human rights,» Mitani said. «Chimpanzees are well-known to kill each other. What would we do to perpetrators of those ‘crimes?’«

And what about other animals, like dogs and dolphins: A chimp-is-a-person ruling could trigger similar court cases in support of non-human animals getting human status, said Brosnan and other anthropologists.

Media Personlig Politikk Samfunn og verden Vitenskap