Ta det spirituelle alvorlig er budskapet forfatter og journalist Harald Garmannslund serverte oss i Aftenposten 31. juli i år. Jeg hadde tenkt å skrive om det dagen det ble publisert, men fullførte aldri bloggposten. Siden den gang har vi hatt Folkeopplysningen på NRK1, og en debattorkan i kjølvannet av den serien. Diskusjonen har ikke direkte handlet om livet etter døden, men argumentene til forsvar for alt fra healing til å snakke telepatisk med dyr har vært i samme stil som det denne kronikkforfatteren lirer av seg.
Det er mye å ta tak i denne teksten, en tekst som er et oppkok av logiske feilslutninger og tendensiøse påstander. Kort oppsummert baserer den seg på argumentet om at summen av mange anekdoter og dårlige data peker i retning av at det finnes et liv etter døden, ergo er det sannsynligvis sant. Den samme argumentasjonen kan brukes til å hevde at utenomjordiske vesener til stadighet besøker planeten vår og sender oss budskap via kornåkre eller analmutilerte kyr, at jomfru Maria til med ujevne mellomrom blotter seg for uskyldige katolske barn, og at Elvis lever.
Nok om det.
Det jeg fikk lyst å skrive noen ord om tar utgangspunkt i tekstens innledning som lyder slik:
Når jeg blogger forsøker jeg å skrive med overbevisning. Hvis ikke jeg er ganske overbevist om at det jeg skriver er rett, så føler jeg liten trang til å skrive om det i det hele tatt. De fleste tema jeg skriver om er saker jeg har tenkt på i lang tid, gjerne årevis, og gradvis samlet informasjon for å gjøre meg opp en mening om.
Enkelte bekymrer seg for at 
55 kommentarer