Stikkord: <span>Bjerke</span>

Da jeg «studerte» informatikk på Universitetet i Oslo i 93/94 bodde jeg et halvt år på en liten hybel i 7. etasje på Bjerke studentheim. Boforholdene inspirerte meg til å skrive en liten novelle som jeg nesten hadde glemt helt bort, men som jeg ble minnet på i går i en samtale med noen venner. Jeg synes det er litt morsomt å hente frem ting jeg skrev for så lenge siden at om jeg hadde vært tiendeklassing hadde det vært et helt liv siden.

Here goes:

Selvmordsplanen som feilet (med døden til følge)

Oskar Trake kikket bak seg og så seg inn i øynene. De fascinerte ham. Øynene var hans egne, men likevel fulgte de hver eneste bevegelse han gjorde fra fugleperspektiv. De så ham se seg selv. Av og til var det noe i blikket som gjorde at han fikk lyst til å lukke øynene og ikke se mer. Kunne han se seg ikke se mer? Kanskje ville han alltid være et objekt for egen kritikk. Kanskje burde han likegodt lukke øynene en gang for alle.

Han så klarere nå. Rundt ham var bare noen kubikk med en blanding nitrogen, oksygen, karbondioksid og noen andre klosser, men de var alle inne i samme rom. Døren var låst. Han kjente nøkkelen i lommen gnage mot låret. Pusten gikk rolig, bare avbrutt av noen tanker nå og da. Hodet hans jobbet med å holde pusten stabil. Pusten jobbet med å jobbe uavhengig av hodet. Rommet var tett. Planen gikk lett.

Atten minutter var gått siden han hadde satt seg på sengen. Atten minutter med omtrent 15 åndedrag i minuttet.

Hybelen han bodde i var knøttliten, hadde han alltid ment. Nå var den plutselig uhyre stor. Altfor stor. Gulvarealet var på 12 kvadrat. Han anslo takhøyden til tre meter. Altså hadde han 36 kubikkmeter å boltre seg i hver dag. Trettisekstusen liter luft å leve av. Tallet var til å miste pusten av. Nylig hadde han lest at de i England hadde begynt å selge sveitsisk luft på flasker. I artikkelen stod det at en åtte liters luftflaske holdt til ti minutters pusting. Åtte liter. Ti minutter. Her hadde han seksogtredvetusen liter.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Kunst Personlig

Loneliness

Det er så mange nydelige jenter i Oslo.

Jeg har nå vært en uke i Oslo. Kursing i Windows Vista. På vei til en Microsoft-sertifisering som jeg trenger i jobben min. Så da bor jeg her. På hotell. Alene. Det tar på. Heldigvis har jeg god trening i å trives i mitt eget selskap. Midt på nittitallet presterte jeg å bo i Oslo i et år uten å bli kjent med eller en gang føre en samtale med en eneste fremmed person.

Første halvåret bodde jeg på Bjerke studentheim. Syvende etasje. Der delte jeg kjøkken med 8-10 andre rom, og jeg delte inngangsparti og bad med ett annet rom. I et halvt år klarte jeg å unngå å møte min nabo. Det krever nøye planlegging og årvåkenhet, men belønningen er at man slipper å forholde seg til andre mennesker. Samtidig er det unektelig litt upraktisk. Lage middag etter midnatt når ingen andre bruker kjøkkenet. Spise frokost midt på dagen når alle andre er på Blindern. Lytte før man går ut døra for å være sikker på at ikke noen andre er i gangen. Planlegge skrittlengden slik at man akkurat ikke når den heisen som den andre personenn nettopp gikk inn i. Bedre å ha heisen for seg selv. Slippe 30 sekunder i helvete. Sånn levde jeg. Behagelig. Stressende. Ubehagelig. Avslappende.

Det neste halve året bodde jeg i en hybel på Diakonhjemmet. Samme prosedyre der. I blant gjorde jeg noen leie feilberegninger og endte dermed opp med å måtte si hei til noen medbeboere, men som regel klarte jeg å holde meg usynlig. Sove på dagen. Sitte på terminalstua på Blindern hele natta. Dette var året WWW ble sluppet løs på verden, og hele min nerdete kropp skrek i ekstase. Jeg hadde ikke behov for andre mennesker.

Annet enn en jente.

Det er så mange nydelige jenter i Oslo. Så sykt mange nydelige jenter. Så sykt nydelige. Jentene. Her i Oslo.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig