Stikkord: <span>covid-19</span>

Skjermbilde 2020 10 13 kl 03 12 34

Jeg kom i går over en tekst skrevet av Camara Lundestad Joof i Dagbladet: Som barn ble jeg ikke vaksinert. Det er en god tekst som du burde lese, og nå som en vaksine mot SARS-CoV-2 forhåpentligvis ikke er så alt for mange måneder unna, er en diskusjon om obligatorisk vaksinering spesielt viktig.

Dette er del 3 av en serie på 3 bloggposter om korona og vaksiner.
Les del 1: Noen tanker sett i lys av svineinfluensavaksinen
Les del 2: Kan vi stole på en koronavaksine?

I teksten får vi høre om hvordan det var for Joof å oppdage i 6. klasse at hun ikke hadde fått sine barnevaksiner som de aller fleste barn heldigvis får. Hennes mor er åpenbart ikke noen fan av vaksiner, og først i en alder av 28 år fikk hun endelig sine barnevaksiner.

La meg starte med å kommentere deler av teksten hennes, før jeg går over i en mer generell drøfting av spørsmålet om obligatorisk vaksinering.

Svineinfluensa og narkolepsi

Hun skriver:

Moren min er vaksineskeptiker. Såkalt anti-vaxxer. Det er vanskelig å skrive om, for moren min og jeg er nære, men akkurat dette, dette kan vi ikke enes om, hun og jeg. Etter at bivirkningene fra svineinfluensavaksinen Pandemrix ble kartlagt i en studie i 2017 ble det enda vanskeligere. Det er forståelig at folk blir redde.

Ja, det er lett å forstå at bivirkningen fra vaksinen mot svineinfluensa kan gjøre folk skeptiske til vaksiner. Samtidig er dette en frykt som statistisk sett ikke holder vann, men ettersom mennesker sjelden baserer sin frykt på fullstendig rasjonelle vurderinger, er det vanskelig å komme utenom en slik konsekvens av erfaringene fra 2009.

Men jeg skal ikke gjenta meg selv da jeg drøftet nettopp dette spørsmålet i del 1 av denne bloggserien.

Antivaksere og latterliggjøring

Videre kan vi lese:

Anti-vaksere blir ofte latterliggjort eller framstilt som hensynsløse idioter, og det spekuleres fort i om de er uegnede foreldre. Jeg har ingen tvil om at min mors overbevisninger kommer fra et ønske om å beskytte barna sine. Beskytte meg. Jeg har alltid vært dypt elsket. Bare ikke vaksinert.

Les resten av denne bloggposten »

Samfunn og verden Vitenskap

Det jobbes nå på spreng for å utvikle en effektiv og trygg vaksine mot SARS-CoV-2, og en del legemiddelselskaper er nå i gang med fase-3-studier på sine vaksiner. Men hvordan lages disse vaksinene, og hvordan virker de? Og kan vi føle oss trygge på at vaksinene vil være frie for alvorlige bivirkninger og beskytte oss mot covid-19?

Dette er del 2 av en serie på 3 bloggposter om korona og vaksiner.
Les del 1: Noen tanker sett i lys av svineinfluensavaksinen
Les del 3: Bør vi ha obligatorisk vaksinering?

Placebodefekten squareNye legemidler testes grundig. I min bok «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som det virker» har jeg et kapittel om utprøving av legemidler og kliniske studier, hvor jeg skriver:

Det første trinnet i en klinisk studie kalles fase 0. Her gir man en lav dose av medikamentet til 10−15 personer for å se hvordan det oppfører seg i menneskekroppen. Basert på disse dataene kan man gå til fase 1, hvor medikamentet gis i en terapeutisk dose til 20−80 mennesker. Her forsøker man å finne ut hvilken dose som har terapeutisk effekt, og hvilke bivirkninger som oppstår i ulike doseringer.

Etter at man i fase 1 har fått en forståelse av hvilke doser som kan brukes trygt og effektivt, kommer en enda større utprøving på 100−300 mennesker. Dette kaller vi fase 2, og det er svært ofte her medikamenter feiler. Dette er den første fasen hvor man virkelig tester om medikamentet har den medisinske effekten vi ønsker, uten at det er for store bivirkninger. Hvis fase 2 viser seg å være positiv, så kommer den endelige testfasen, fase 3.

Det er kliniske studier i fase 3 som virkelig dokumenterer at et medikament virker som ønsket. Her tester man den gjerne på ti ganger så mange mennesker, ofte fra 1000 til 3000 personer, for å samle enda mer data om hvordan effekten er sammenlignet med eksisterende legemidler, og eventuelle bivirkninger som er så sjeldne at man bare ser dem når medikamentet testes på mange.

Les resten av denne bloggposten »

Samfunn og verden Vitenskap

Vi er midt oppe i en pandemi. Denne gangen er det viruset SARS-CoV-2 som herjer, og som kan gi sykdommen covid-19 hos de som blir smittet. Men det er bare 11 år siden sist vi opplevde en pandemi, og erfaringene fra å vaksinere mot svineinfluensa kan naturlig nok gjøre enkelte skeptiske til å si ja til en ny pandemivaksine. Det er forståelig, men er det likevel rasjonelt?

Dette er del 1 av en serie på 3 bloggposter om korona og vaksiner.
Les del 2: Kan vi stole på en koronavaksine?
Les del 3: Bør vi ha obligatorisk vaksinering?

612px H1N1 influenza virusDa svineinfluensapandemien dukket opp tidlig i 2009 ble arbeidet med å utvikle en influensavaksine for å bekjempe viruset raskt iverksatt. Dette burde i utgangspunktet være ganske uproblematisk da vi har mange tiår med erfaring som viser at sesonginfluensavaksinen er særdeles trygg, selv om dens effektivitet i snitt bare ligger på et sted rundt 60 prosent.

* Les også: Virker influensavaksinen? (Saksynt)

Årsaken til dette er ikke at vaksinen i seg selv er «mislykket», men at den må tilpasses hvert år for å målrettes mot de varianter av influensavirus man antar vil være rådende kommende sesong på vår del av kloden.

Vaksinen beskytter mot flere ulike varianter av influensa hvert år, men akkurat hvilke varianter som vil være relevante kommende sesong er en slags «gjetning» basert på faglig kvalifiserte antakelser. Ofte treffer man ganske godt, og effekten kan ligge på over 90 prosent, mens andre ganger bommer man grovt, og effektiviteten synker til kanskje ned mot 30 prosent, litt avhengig av aldersgruppe.

Men selv når man bommer på hvilket influensavirus som vil være mest aktivt, vil de andre antigenene mot mindre dominerende virus fortsatt være relevante, så vaksinen er aldri totalt ineffektiv.

Og selv når vaksinen «bommer» et år, peker enkelte data i retning av at hvis man da får influensa, så opplever man noe mildere symptomer, kanskje på grunn av det som kalles kryssimmunitet. Dette betyr at immunitet mot et annet influensavirus enn det man er smittet av gjør immunforsvaret bedre i stand til å delvis bekjempe det aktuelle viruset.

Les resten av denne bloggposten »

Samfunn og verden Vitenskap