Stikkord: død

271630 10150321730775861 708905860 9681375 8342783 oI dag er det ett år siden terroraksjonen mot Norge. En altoppslukende trist dag, med enorme lidelser, og enorme tap. Tilbake sitter foreldre, søsken, besteforeldre, venner og kjærester med et tomrom i sine liv. Et tomrom som aldri kan fylles. Bare forsiktig dekkes over av et skjørt stykke tøy som vil revne om igjen og om igjen, livet ut.

Men la oss ikke glemme at en mor som mistet sitt barn den 25. juli, eller 14. oktober, eller 13. mars har det like vondt. La oss ikke glemme at en far som våknet til beskjeden på telefon om at hans datter er drept, kastet ut gjennom frontruten på en bil, har det like grusomt i dag. La oss ikke glemme at en søster som finner sin kalde bror på rommet etter en overdose har det like tungt i dag. La oss ikke glemme at en mann som mister sin unge kone til brå og plutselig kreft er like fylt av sorg, savn og tomhet.

La oss rett og slett ikke glemme at på hver eneste av de 365 dagene som er gått siden terroraksjonen i fjor har det skjedd tragedier som for de involverte er like forferdelige som det Utøya var for de nærmeste pårørende. På hver eneste dag har noen opplevd å få et gapende hull i livet sitt. På hver eneste dag har noens hjerteslag stanset, sakte eller brått, for aldri å starte igjen.

22. juli 2011 var en spesiell dag hvor omfanget av lidelse og sorg var eksepsjonelt stor. Ikke minst fordi denne sorgen var kombinert med så mye sjokk, vantro og sinne. Og den rammet oss alle. Men hver eneste dag i året som har gått har noen opplevd sitt eget lille 22. juli. En dag med tap, overveldende smerte, og starten på resten av et liv med et hull i hjertet. Et hull i livet.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

Measles1Jeg har en nerdete fascinasjon for medisin, og dere får bære over med at jeg blogger litt tall og fakta om vaksiner i ny og ne. Jeg tror dette er viktig informasjon å få ut på et forståelig norsk som en balanse til all skremselspropagandaen som finnes der ute. Propaganda stort sett basert på manglende kunnskap, feilinformasjon og frykt.

For noen dager siden plukket jeg opp den nyeste rapporten fra Det europeisk senter for forebygging av og kontroll med sykdommer (ECDC) som tar for seg meslingeutbrudd i Europa i 2011. Og det er ganske skremmende tall.

I 2011 ble det registrert 30.567 tilfeller av meslinger i de 29 land som er med i samarbeidet. Det er en ørliten økning fra 2010, men en firedobling sammenlignet med 2008 og 2009 med henholdsvis 7175 og 7817 tilfeller.

Størstedelen av tilfellene finner man i Frankrike, men også Italia, Romania, Tyskland og Spania. Disse fem landene står for totalt 90% av alle sykdomstilfellene.

Dette er triste tall all den tid WHO hadde en plan for å ha utryddet meslinger i Europa innen 2010. De var på god vei, helt til det kom en kraftig oppgang igjen i slutten 2009, og nå er vi på helt feil kurs. Det nye målet er å ha utryddet meslinger i Europa innen 2015, og redusert med 95% på verdensbasis, men det forutsetter at mer enn 95% av befolkningen har fått to vaksinedoser, som regel i form av MMR-vaksine hos barn. I USA har man allerede nådd dette målet. Der er allerede meslinger utryddet, og de eneste tilfellene de ser er fra innreisende, ofte fra Europa.

Dessverre er det en hel del mennesker som nekter å la seg vaksinere, og disse skaper problemer for resten av oss. Tallene for 2011 viser at hos de 83% syke man kjente vaksinasjonsstatusen til var 82% uvaksinerte. Tar man med de som bare hadde fått én dose, er man oppe i 96%. Så av de som ble syke var det bare 4% som var fullvaksinerte. Resten var ikke (fullgodt) beskyttet av vaksine. Det burde si en del om effekten av vaksinen.

Les resten av denne bloggposten »

Samfunn og verden Skepsis Vitenskap

Det er en edel gjerning å hjelpe medmennesker i nød. Det finnes ingen større gave man kan få enn gleden over å kunne hjelpe noen som virkelig trenger det. Det kan være små ting i hverdagen som koster så lite, for eksempel et smil til den litt slitne sidemannen på trikken hjem fra jobb. Eller større gjerninger som å sitte en hel natt og lytte til hun som nettopp har oppdaget at hennes mann har bedratt henne etter 15 års ekteskap. Eller låne en kollega som har rotet seg inn i problemer et stort pengebeløp uten å være sikker på å noensinne få det igjen.

Og den største glede av alle må være å redde noens liv. Gi noen som ellers ville ha mistet den udefinerbare kraftlinje som jorder deres bevissthet til verden en ny gnist på tennpluggen slik at deres tidslinje kan strekkes videre en dag til.

Tenk så fantastisk!

Og tenk så fantastisk at det finnes mennesker over hele verden som gjør dette hver eneste dag. Redder liv. Hver dag. Gir fremmede mennesker den største gave, gang på gang på gang.

Jeg snakker om våre dyktige leger på norske sykehus. Høyt utdannede mennesker som kriger mot nesten usynlige fiender i menneskekropper fra morgen til kveld, ja ofte helt til neste morgen, i hele sin yrkesaktive karriere. For å hjelpe, lindre, trøste og redde mennesker med alt fra vorter på stortåa, til lungekreft med spredning. Mennesker som har viet sitt liv til å tilby sin ytterste faglige og medmenneskelige ekspertise for å reparere mennesker og gi dem frihet fra sykdom, smerte og i blant også den ellers så sikre død.

Noen strekker ut sin hjelpende hånd enda lenger, over landegrenser og kontinenter. Som del av hjepeorganisasjoner reiser de til de farligste områder i verden for å hjelpe desperate mennesker i den ytterste nød – med fare for sitt eget liv og helse. Niger. Kongo. Pakistan. Usbekistan. Med provisoriske telt som operasjonsrom. Spartanske boliger hvor de kan hvile mellom øktene. Langt fra sin familie og sine venner. I bitende kulde og brennende varme.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Media Religion/overtro Samfunn og verden Skepsis

10826 Englevakt(1) Gods angel.jpgVi husker alle den forferdelige historien om 14 år gamle Susanne Auke som ble påkjørt av en lastebil for deretter å bli slept under en personbil i fire kilometer. Historien gikk sterkt inn på meg den første tiden etter ulykken, men nylig har vi endelig fått de gode rapportene om at det går relativt bra med Susanne, og at hun nå har kunne reise hjem til sin familie etter mange måneder på sykehus.

Så hvordan kunne hun overleve en slik hendelse? Bli påkjørt to ganger og slept langs asfalten i flere kilometer? For mange mennesker finnes det bare én forklaring:

Hun må ha hatt englevakt.

Dette er slettes ikke en uvanlig oppfatning hos nordmenn. Et Google-søk etter ordene englevakt og bil gir veldig mange treff:

Skjermbilde 2010-03-09 kl. 21.28.11.png

Overlevende etter bilulykker føler altså veldig ofte at de har hatt englevakt. Og for folk flest er dette uproblematisk. Men så er det vel noe rart med hodet mitt da, fordi jeg kan ikke slå meg til ro med en slik forklaring. Nå sikter jeg ikke til diskusjonen om engler eksisterer eller ikke. Det er uinteressant i det jeg nå vil drøfte. Jeg sikter til det strengt logiske aspektet ved å komme trekkende med engler, eller et hvilket som helst annet magisk eller overtroisk konsept, som forklaring når en ulykke ikke ender i sitt mest tragiske utfall.

«Joda, men folk mener ikke virkelig at engler har vært på vakt når de sier englevakt – det er kun en metafor.» – sier kanskje du. Ja, for mange er det nok kanskje slik. Heldigvis. Men det finnes også en hel del som mener at engler virkelig har vært på vakt. Jeg hadde nylig en slik diskusjon på en kvinne på Twitter, og hun insisterte på at engler måtte ha voktet på Susanne, så argumentasjonen min her er ikke en kamp mot stråmenn.

Slik som dette tenker jeg:

I enhver uheldig hendelse, f.eks. en bilulykke, finnes det et spekter av mulige utfall, alt fra best case – at Person X kommer fra ulykken helt uten noen form for skade, til worst case – at Person X dør. Mellom best case og worst case finnes en glidende overgang av skader med ulik alvorighetsgrad.

Les resten av denne bloggposten »

Religion/overtro Skepsis

Avisene rapporterer i dag den tragiske historien om den danske mannen som glemte sin ettårige datter i bilen mens han var på jobb, noe som medførte at barnet døde av hete og dehydrering.

Det høres helt utrolig ut, men er faktisk ikke så spektakulært som man først skulle tro. I USA skjer dette rundt 15 til 25 ganger hvert år, og tallet på verdensbasis må være mange ganger høyere.

Sikkerhetsekspert Bruce Schneier blogget om dette for noen måneder siden, og han peker på problemstillingen med at ved å beskytte mot en vanlig risiko kan det oppstå uønskede bieffekter. Han siterer fra denne tragiske artikkelen:

«Death by hyperthermia» is the official designation. When it happens to young children, the facts are often the same: An otherwise loving and attentive parent one day gets busy, or distracted, or upset, or confused by a change in his or her daily routine, and just… forgets a child is in the car. It happens that way somewhere in the United States 15 to 25 times a year, parceled out through the spring, summer and early fall.

Two decades ago, this was relatively rare. But in the early 1990s, car-safety experts declared that passenger-side front airbags could kill children, and they recommended that child seats be moved to the back of the car; then, for even more safety for the very young, that the baby seats be pivoted to face the rear.

Schneier fortsetter med å se på hvordan hjernen vår gjør det mulig for denne type fatale glipper å skje, og hvordan vi kan unngå dette gjennom tekniske hjelpemidler.

Blogger Samfunn og verden Vitenskap

En studie publisert i The Lancet i 2003 viste at det å vaske hendene med såpe kan redusere risikoen for å få diaré ganske dramatisk:

We set out to determine the impact of washing hands with soap on the risk of diarrhoeal diseases in the community with a systematic review with random effects meta-analysis. Our data sources were studies linking handwashing with diarrhoeal diseases.

[…]

In the absence of adequate mortality studies, we extrapolate the potential number of diarrhoea deaths that could be averted by handwashing at about a million (1.1 million, lower estimate 0.5 million, upper estimate 1.4 million). Results may be affected by the poor quality of many of the studies and may be inflated by publication bias. On current evidence, washing hands with soap can reduce the risk of diarrhoeal diseases by 42-47% and interventions to promote handwashing might save a million lives. More and better-designed trials are needed to measure the impact of washing hands on diarrhoea and acute respiratory infections in developing countries.

Med så enkle midler kan man kanskje redde en million mennesker fra å dø av diaré i utviklingsland hvert år.

En annen nyere studie fra 2008 viste mye av det samme:

Diarrhoea is a common cause of morbidity and a leading cause of death among children aged less than five years, particularly in low- and middle-income countries. It is transmitted by ingesting contaminated food or drink, by direct person-to-person contact, or from contaminated hands. Hand washing is one of a range of hygiene promotion interventions that can interrupt the transmission of diarrhoea-causing pathogens.

[…]

Hand washing can reduce diarrhoea episodes by about 30%. This significant reduction is comparable to the effect of providing clean water in low-income areas.

Tankevekkende.

(Plukket opp via @bengoldacre.)

Samfunn og verden Vitenskap

Den britiske 13-åringen Hannah Jones har valgt å dø. Hun nekter en hjertetransplantasjon og vil derfor mest sannsynlig dø innen et halvt år. Både foreldre og sykehus har akseptert avgjørelsen, på tross av hennes unge alder.

Kan en 13 år gammel jente ta en slik viktig avgjørelse? Ja, hevder fagfolk.

Lederen for den etiske komiteen i den britiske legeforeningen, Tony Calland, sier at et barn på Hannahs alder er i stand til å ta en slik avgjørelse basert på all tilgjengelig informasjon. Han viser også til en avgjørelse fra det engelske overhuset som sier at et barn som forstår både fakta og konsekvenser skal være å anse som juridisk kompetent.

En jente på 13 kan altså anses som juridisk kompetent til å bestemme om hun skal leve eller dø. Men hun kan ikke bestemme om hun skal ha sex med en gutt på 18. Myndighetene i nesten hele den vestlige verden er enige om at et barn på 13 år ikke har noen forutsetninger, uansett hvilken informasjon de besitter og hvilken modenhet de utviser, til å ta en slik avgjørelse.

Når det gjelder liv og død kan man altså vurdere saken fra barn til barn. Når det derimot gjelder deres rett til å ha sex med en voksen, så er de fratatt all myndighet. Barnet kan altså velge å dø, men ikke velge å ha sex.

Sier ikke det litt om vårt anstrengte forhold til seksualitet selv i 2008?

Arkiv Media Politikk Samfunn og verden Seksualitet

– People must accept death at «the hour chosen by God,» Pope Benedict XVI told ailing pilgrims Monday in an anti-euthanasia message at Lourdes…

Pave Benedikt XVI viser igjen hvor overforenklet religiøse holdninger til etiske spørsmål svært ofte er. Han er altså motstander av aktiv dødshjelp fordi ingen skal dø på noe annet tidspunkt enn det Gud har bestemt. Jahaja. Den logiske konsekvensen av dette utsagnet må vel da være at kristne katolikker umiddelbart må slutte å jobbe som leger, sykepleier eller i noe annet yrke hvor man forlenger syke personers liv. Kommer du som første person til en bilulykke, må du for all del ikke hjelpe de skadde, fordi da kan det hende du fucker med Guds plan. Hvis et barn fødes 8 uker for tidlig må det bare dø, fordi å sette i verk livreddende tiltak vil være å forsinke tidspunktet for når dette barnet skulle dø. Enhver form for barmhjertighet som kan forlenge liv må altså slås ned på, skal man ta Pavens uttalelse på alvor.

Dette er et klassisk eksempel på hvordan kristne kommer med utsagn som, hvis man overhodet ikke går i dybden eller tenker kritisk, kan virke sympatiske og positive, men som ved nærmere ettersyn nesten alltid viser seg å være en overforenkling av problemstillingen med direkte brutalt groteske konsekvenser.

Religion/overtro Skepsis

Da jeg «studerte» informatikk på Universitetet i Oslo i 93/94 bodde jeg et halvt år på en liten hybel i 7. etasje på Bjerke studentheim. Boforholdene inspirerte meg til å skrive en liten novelle som jeg nesten hadde glemt helt bort, men som jeg ble minnet på i går i en samtale med noen venner. Jeg synes det er litt morsomt å hente frem ting jeg skrev for så lenge siden at om jeg hadde vært tiendeklassing hadde det vært et helt liv siden.

Here goes:

Selvmordsplanen som feilet (med døden til følge)

Oskar Trake kikket bak seg og så seg inn i øynene. De fascinerte ham. Øynene var hans egne, men likevel fulgte de hver eneste bevegelse han gjorde fra fugleperspektiv. De så ham se seg selv. Av og til var det noe i blikket som gjorde at han fikk lyst til å lukke øynene og ikke se mer. Kunne han se seg ikke se mer? Kanskje ville han alltid være et objekt for egen kritikk. Kanskje burde han likegodt lukke øynene en gang for alle.

Han så klarere nå. Rundt ham var bare noen kubikk med en blanding nitrogen, oksygen, karbondioksid og noen andre klosser, men de var alle inne i samme rom. Døren var låst. Han kjente nøkkelen i lommen gnage mot låret. Pusten gikk rolig, bare avbrutt av noen tanker nå og da. Hodet hans jobbet med å holde pusten stabil. Pusten jobbet med å jobbe uavhengig av hodet. Rommet var tett. Planen gikk lett.

Atten minutter var gått siden han hadde satt seg på sengen. Atten minutter med omtrent 15 åndedrag i minuttet.

Hybelen han bodde i var knøttliten, hadde han alltid ment. Nå var den plutselig uhyre stor. Altfor stor. Gulvarealet var på 12 kvadrat. Han anslo takhøyden til tre meter. Altså hadde han 36 kubikkmeter å boltre seg i hver dag. Trettisekstusen liter luft å leve av. Tallet var til å miste pusten av. Nylig hadde han lest at de i England hadde begynt å selge sveitsisk luft på flasker. I artikkelen stod det at en åtte liters luftflaske holdt til ti minutters pusting. Åtte liter. Ti minutter. Her hadde han seksogtredvetusen liter.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Kunst Personlig

CERN_LHC_t2030shigh.jpeg.jpgEnkelte bekymrer seg for at eksperimentene ved LHC skal gå galt:

Dypt under bakken, noen mil utenfor Genève, har europeiske og amerikanske forskere bygget en 27 km lang tunnel. Konstruksjonen går under navnet Large Hadron Collider (LHC) og vil være åstedet for tidenes heftigste partikkelkollisjon. I august skal protoner sendes mot hverandre med enorm kraft i den mektige generatoren. Etter planen. Men det finnes krefter som ønsker å stoppe det gigantiske eksperimentet. De hevder at risikoen forbundet ved å la protoner kollidere med så stor intensitet, ikke er skikkelig utredet. I verste fall kan verden bli slukt opp av et stadig voksende og menneskeskapt svart hull, hevdes det.

Den pensjonerte stråleinspektøren Walter Wagner og vitenskapsjournalisten Luis Sancho står bak et søksmål anlagt mot amerikanske myndigheter. De vil at USA skal stoppe sin finansielle støtte til forskningsinstitusjonen CERN som står bak LHC. I klagen beskylder de institusjonen for å ha skjult risikoene forbundet med forsøket, og for at de ikke har maktet å dokumentere at partikkelkollisjonen er trygg.

Først må det sies at LHC er noe av det mest spennende jeg kan tenke meg. Resultatene av de forsøk som gjøres der vil kunne gi oss ny kunnskap som er uhyre verdifull. Et av målene er blant annet å påvise det hypotiserte Higgs-bosonet som er årsaken til at legemer har masse og treghet. Higgs-bosonet er den siste elementærpartikkel de fysiske teorier har sagt må eksistere men som vi ennå ikke har påvist direkte.

Men er det verdt å finne ut dette for enhver pris? Spesielt når risikoen er at hele vår klode og solsystem kan forsvinne i et sort hull? Vel, personlig kan jeg ikke tenke meg noe mindre skummelt enn nettopp dette. Hvis hele kloden vår ganske spontant skulle slukes av et raskt ekspanderende sort hull ville vi ganske umiddelbart dø og forsvinne for evig og alltid. Dette vil ikke ha noe som helst å si til eller fra for resten av universet, og det ville ikke være noen levende intelligente organismer som ville savne oss, hvertfall ikke av samme art som oss selv. For meg er det en helt absurd tanke å bekymre seg over at vi alle skulle forsvinne ganske spontant, uten lidelse eller noen til å savne oss. Det vil ikke bety noe som helst. Vi vil bare slutte å eksistere om organisk komplekse vesener og that’s it.

Les resten av denne bloggposten »

Media Personlig Religion/overtro Skepsis Vitenskap

Jeg har skrevet om dette før, da i forbindelse med Tsunamien i 2004 og da på min private mailingliste (dette var før denne bloggen oppstod), men det kan med fordel gjentas:

DØDE KROPPER SKAPER IKKE EPIDEMIER!

Det er en myte at mengder av døde menneskekropper etter en katastrofe medfører stor risiko for epidemier, men journalister ser aldri ut til å sjekke opp i fakta før de gang på gang sprer denne feilaktige påstanden. Faktum er at eventuelle farlige bakterier dør få timer etter at vertskroppen har dødd. Det er derfor svært lite sannsynlig at døde kropper sprer noen form for smitte via drikkevann eller luft.

Contrary to popular belief, dead bodies left from natural disasters such as the China earthquake and Myanmar cyclone are not a source of disease or a health threat to survivors, the World Health Organization said Friday.

[…]

«There is a widespread and erroneous belief that dead bodies are a source of disease and therefore a threat to public health. This is untrue,» [Arturo Pesigan, WHO’s Western Pacific Region’s headquarters in Manila] said.

«There has never been a documented case of a post-natural-disaster epidemic that could be traced to dead bodies,» said the doctor, who helps oversee emergency and humanitarian services in the region.

He said those killed by disasters were generally healthy at the time of their death, and were unlikely to be a source of infection to others.

«The micro-organisms responsible for the decomposition of bodies are not capable of causing disease in living people,» the WHO technical officer said.

«Most infectious agents of public health concern that may be present at the time of death will themselves die within hours of the person dying. (AFP)

Denne myten har spesielt en svært negativ konsekvens: Massegraver. I frykt for epidemier tyr man ofte til massegraver for å få bort likene snarest mulig. Dette forhindrer identifisering av ofre, noe som igjen er en stor belastning for familiene til de døde.

Les resten av denne bloggposten »

Blogger Media Samfunn og verden Vitenskap

x_30_dtl_crashmoment_080321.vsmall.jpgNettavisen skriver i dag om hjernedøde Zack Dunlap som plutselig våknet til live igjen:

Zack Dunlap ble påført livstruende hodeskader i en bilulykke i den amerikanske byen Davidson for fire måneder siden. 21-åringen ble erklært død av legepersonellet på et sykehus i Wichita Falls i Texas dagen etter ulykken. Familien bestemte seg dermed for å donere bort guttens organer.

Men idet legeteamet skulle klargjøre den «avdøde» for en organtransplantasjonen, våknet Zack og grep fatt i armen til en av sykepleierne, melder nyhetsbyrået AP.

Det er to store aber med denne historien:

Les resten av denne bloggposten »

Media Religion/overtro Samfunn og verden Skepsis Vitenskap

Join the war - against terrorismVi lever i en tid preget av terrorfrykt. Gjennom stort sett meningsløse og ineffektive virkemidler blir vår frihet stadig mer begrenset på grunn av myndighetenes såkalte «kamp mot terror», en kamp som i tillegg til å innfri terroristenes hensikt ved å ødelegge vår frihet, også fører til både rasisme og økt statlig kontroll over individet.

Mine personlige synspunkter ble ytterligere styrket etter å ha lest A False Sense of Insecurity?, en avhandling skrevet av John Mueller fra Ohio State University. Her argumenterer Mueller for at terrorisme er en minimal trussel for menneskeheten og at skrekkvisjoner om eksempelvis biologisk eller kjemisk terror har liten rot i virkeligheten.

Jeg synes Muellers avhandling er så viktig at jeg har valgt å skrive et oversatt sammendrag for å fremheve det jeg mener er de viktigste punktene, men for all del, les originalen da den utdyper og underbygger argumentene. Husk også at teksten i alle hovedsak er basert på amerikanske forhold, men jeg mener likevel at de fleste poeng er svært relevante også i Europa og Norge.

Mueller starter med å oppsummere to ofte oversette aspekter ved terrorisme:

Les resten av denne bloggposten »

  • Terrorisme gjør i det store og hele svært liten skade.
  • Kostnadene ved terrorisme er veldig ofte resultatet av forhastede, lite gjennomtenkte og overdrevne reaksjoner.

Politikk Samfunn og verden