I dag er det ett år siden terroraksjonen mot Norge. En altoppslukende trist dag, med enorme lidelser, og enorme tap. Tilbake sitter foreldre, søsken, besteforeldre, venner og kjærester med et tomrom i sine liv. Et tomrom som aldri kan fylles. Bare forsiktig dekkes over av et skjørt stykke tøy som vil revne om igjen og om igjen, livet ut.
Men la oss ikke glemme at en mor som mistet sitt barn den 25. juli, eller 14. oktober, eller 13. mars har det like vondt. La oss ikke glemme at en far som våknet til beskjeden på telefon om at hans datter er drept, kastet ut gjennom frontruten på en bil, har det like grusomt i dag. La oss ikke glemme at en søster som finner sin kalde bror på rommet etter en overdose har det like tungt i dag. La oss ikke glemme at en mann som mister sin unge kone til brå og plutselig kreft er like fylt av sorg, savn og tomhet.
Jeg har en nerdete fascinasjon for medisin, og dere får bære over med at jeg blogger litt tall og fakta om vaksiner i ny og ne. Jeg tror dette er viktig informasjon å få ut på et forståelig norsk som en balanse til all skremselspropagandaen som finnes der ute. Propaganda stort sett basert på manglende kunnskap, feilinformasjon og frykt.
Vi husker alle den forferdelige historien om 14 år gamle Susanne Auke som ble påkjørt av en lastebil for deretter å bli slept under en personbil i fire kilometer. Historien gikk sterkt inn på meg den første tiden etter ulykken, men nylig har vi endelig fått 
Enkelte bekymrer seg for at 
Vi lever i en tid preget av terrorfrykt. Gjennom stort sett meningsløse og ineffektive virkemidler blir vår frihet stadig mer begrenset på grunn av myndighetenes såkalte «kamp mot terror», en kamp som i tillegg til å innfri terroristenes hensikt ved å ødelegge vår frihet, også fører til både rasisme og økt statlig kontroll over individet.
4 kommentarer