Stikkord: døde

I’ve been diagnosed with a brain tumour, the op is pretty risky & I’ll have around 6 months if I don’t have it done. I think it’s better to go out with a bang than a whimper & make the most of the time I have left instead of spending it in a hospital bed.

The big question is, where to go & what to see and do

This is post #666 for me, & I always intended for it to be my last one. Seems fairly appropriate that it could have been my last post whether I wanted it to be or not.

It’s been fun.

Slik lyder et innlegg på den litt rare og lugubre nettsiden Sensible Erection som jeg har fulgt i flere år. Svarene fra andre lesere er interessante. Et av de første lyder slik:

My father just 3 years ago was diagnosed with a brain tumor and he went the surgery route and it was ultimately a mistake. My last few moments with him were raddled, confused and seizure ridden.

As for where and what to do:
Southeast asia. The last place on earth that there is still magic.

Eller den motsatte innstilling:

Get the operation. There is only life, and nothing else. Unless you’re a sad sack who really feels like your consciousness is not worth preserving as long as possible, GET THE FUCKING OPERATION.

Når det gjelder å få mest mulig ut av de siste månedene av livet, så har vi folk som tenker stort:

But if I were you and playing for keeps…

Borrow lots of money.
Run away with it to south east Asia.
Hump/Marry a ridiculously hot/young person/peoples.
Write a list of things you want to do but never did…
(sky diving/bungie jumping/Sex/drugs/fights.
Try to smuggle ridiculous amounts of drugs into the US and give the proceeds to people you love. (pay off that loan also!)

If you get caught, maybe you’ll get free healthcare in a white collar prison?
I’d say prison- with a grip of stories, if a good list finisher if you do happen to get caught.

Les resten av denne bloggposten »

IT/Internett Personlig

Untitled-3_395635t.jpgEn ting slo meg plutselig. Etter å ha sett video på video med såkalte «synske» av typen Lisa Williams, John Edward og Sylvia Browne, som samler hundrevis eller tusenvis av mennesker på store show hvor de snakker med utvalgte publikummeres avdøde venner og familie, så er det en fellesnevner som går igjen: Budskapet fra det hinsidige er alltid, og jeg presiserer alltid, at den avdøde har det bra.

Det er budskapet de ønsker å gi til oss som fortsatt lever her på jorden: Vi døde har det bra!

Jupp. De har det dødsbra. Hver eneste én av dem.

Ikke én gang i historien har en synsk meldt tilbake fra den som har krysset over med et budskap om at vedkommende nå har det helt forjævlig. At livet som død suger rompejuice, og at de hater sin gjenlevende kone, datter eller arbeidskollega. Nei. Det er ikke slik det fungerer. Alt tyder på at straks man kommer til den andre siden blir faktisk alt bra. Alle uoppgjorte forhold glemt, og dine idiotiske handlinger evig tilgitt.

Slapp av.

Dødsriket er fylt av kjærlighet, ro og ekstase. Ingen grunn til at du som ennå lever skal trenge å bekymre deg for de dødes helsetilstand.

Så hvorfor i huleste må de troende være så fordømt tvilende? Hvorfor kan de ikke bare akseptere at når man er på den andre siden, så har man det bra? Hvorfor skal disse skeptikerne på død og liv, bokstavelig talt, måtte sjekke om kanskje akkurat deres avdøde er det ene unntaket fra regelen som faktisk ikke har det så bra likevel? Den ene som fortsatt er litt sur der på andre siden? Hvorfor må de møte opp og plage et stakkars medium som sikkert har mye bedre ting å gjøre enn å reise verden rundt for å snakke med vilt fremmede døde mennesker for din og min skyld, når vi alle vet at budskapet de overbringer til oss er at joda mamma, pappa, søster, bror, barnebarn: Jeg har det bra! (Og den ringen du mistet ligger bak sofaen på loftet.)

Les resten av denne bloggposten »

Humor Religion/overtro Skepsis