Du merker at desserten du spiste sitter litt dårlig i magen. For søt, tenker du. Du tåler ikke så søt mat lenger. Det er så idiotisk, for fristelsen blir alltid for stor, kvalmen tar overhånd, og så ødelegges det fine minnet av et ellers deilig måltid. Perfekt stekt biff. En kraftig brandysaus. Perfekt dampede brokkolikvaster, og myke, men faste, poteter. Akkurat slik du liker det. Akkurat det du ønsket deg.
Men nå er du kvalm. Du kjenner tarmene rotere og ansiktet kjennes kaldt. En svettedråpe kiler deg rett under hårfestet i pannen, og du strekker ut en hånd for å finne støtte i stolryggen ved din side. Du er kvalm. Skikkelig kvalm. Du mistenker at det er desserten, men det kan også skyldes synet av din døde kjæreste som ligger i sengen.
Du stirrer på henne som om hun er en fremmed. På sett og vis er hun det, for det er ikke henne lenger. Det er ikke kjæresten din. Det er hennes kropp, men det føles som noen andre. Men der ligger hun. Eks-kjæresten din. Hun er din eks nå, for du kan ikke ha en død kjæreste. Men hun føles ikke som noen eks. Ikke ennå. Det er bare minutter siden sist du kysset henne, og da var hun så veldig levende. Så veldig varm. Så veldig, veldig i live. Leppene glødet og øynene ropte etter deg. For bare noen minutter siden. Seks, kanskje.
Jeg møtte henne på nettdatingsiden Sukker. Hun var noen år eldre enn meg. En nydelig kvinne, opprinnelig fra Russland, men hadde bodd i Norge i over ti år. Ikke en av de typiske russerdamene som infiltrerer nettdatingsider for å finne seg en norsk mann og et bedre liv. Nei, hun her var godt etablert i landet sammen med sin sønn som hun hadde fått med en norsk mann som sikkert falt offer for tidligere nevnte taktikk. Men nå bodde hun her i landet, hadde jobb og leilighet, og søkte rett og slett en kjæreste som de fleste av oss andre på Sukker.
2 kommentarer