Jeg fikk en kommentar på en tidligere bloggpost om fjernhealing av kreft som jeg tenkte å svare på her som en egen bloggpost (bedre sent enn aldri).
Astarte spør:
Jeg har et (oppriktig) spørsmål… Når slutter en alternativ terapi å være alternativ? Akupunktur/-pressur er vel en mer eller mindre alminnelig godtatt behandlingsform i dag (i samfunnet i hvert fall, og mener også at staten støtter denne type behandling), men den er jo fremdeles definert som alternativ. Jeg føler av og til at graden av kritikk/krav til alternativ terapi øker jo mindre sosialt akseptert den er (som jo vil være naturlig :) ).
Jeg har blitt stilt dette spørsmålet før, i en litt annen variant. En bekjent på Facebook mente at alternativ medisin er medisin som ikke virker. Hvis den virker kalles den tross alt «medisin». Så hvorfor er da eksempelvis urtemedisin fortsatt sett på som alternativ når den beviselig har aktive virkestoffer med effekt?
Mine tanker omkring dette går som følger: Alternativ medisin inkluderer alt fra homeopati til urtemedisin, men disse representerer også to ytterpunkter innen dette feltet.
Homeopati er en behandlingsmetode som det etterhvert finnes veldig god dokumentasjon for at ikke har noen effekt utover placebo, men i tillegg også mangler noen som helst akseptabel virkningsmekanisme. Det er ikke bare det at homeopatiske medikamenter beviselig ikke virker, men det finnes heller ingen naturlig mekanisme som tilsier at det kan virke. Å selge folk rent vann eller sukkerpiller og hevde at «vannet har hukommelse» er bare tull, så dette må anses som en kommersialisert form for «magi».
På den annen side har vi altså urtemedisin. En stor del av vanlig medisin kommer fra planteriket. I USA regner man med at rundt 70% av alle nye medisiner utviklet de siste 25 år har sitt utspring i planteriket. Selv stoffer som alternative behandlere synes høres veldig unaturlige og skumle ut og gjerne anbefaler sine kunder å unngå, f.eks. cellegift mot kreftsvulster, har et naturlig utgangspunkt i planteriket.
11 kommentarer