Stikkord: <span>drøm</span>

Amityville Horror 20050408051830152 000Det er nesten helt mørkt i rommet. Jeg ligger i sengen, dyna halvveis over meg. Føttene mine iser. Ved siden av meg ligger Eirin, min daværende samboer, og sover tungt. Jeg hører hennes rolige åndedrag i polyrytmisk kamp mot min egen tunge, raske pusting. Gardinene er trukket for, men svakt lys fra sommernatten skinner gjennom og gjør at jeg kan skimte konturene av henne liggende på siden med ryggen mot meg. Jeg er våken, livredd, og vet at vi er tre personer i rommet.

Hårene på armene mine stritter. Det sitrer i huden. Så hører jeg det igjen, barnelatteren som vekket meg fra den tunge søvnen. En liten fremmed jente står ved siden av sengen min og ler. Jeg har ryggen til henne, men føler at hun stirrer på meg. Latteren hennes får isfjell til å rase ned langs ryggraden min. Jeg blir grepet av panikk og prøver å rope på Eirin for å vekke henne, men jeg får ikke ut en lyd. Den lille jenta står bare en halvmeter fra senga, rett ved bena mine, og hun ler igjen. En barnslig, men hånlig, latter som vekker en frykt i meg jeg sjelden har kjent før. Stum som jeg er, forsøker jeg å strekke ut en arm for å riste i Eirin, men armene lystrer ikke. Jeg er både stum og lam. Jeg roper inni meg, igjen og igjen: «Eirin! Eirin! Eirin!». Gradvis får jeg ut lyd, og jeg hører meg selv si «Mm… mm… mmmaa… mm… mmaamm… mamma! Mamma», nesten uhørlig. Mamma? Hvorfor sier jeg mamma? Hjernen sier «Eirin», munnen sier «Mamma». Jeg er forvirret og redd. Til slutt får jeg presset ut «Eirin» i et slags klynkende stønn. Det fremmede jentebarnet står rett ved siden av meg, og jeg prøver igjen å riste i min samboer mens jeg venter på at den lille jenta hvert øyeblikk skal krype opp i senga. Kroppen begynner sakte å lystre hjernen min, og jeg klarer å kravle meg nærmere Eirin og legge en arm rundt henne. «Eirin! Eirin!», klynker jeg, og hun våkner halvveis. Jeg ligger i fosterstilling, bena tett trukket opp under meg, og klamrer meg til henne. Forsiktig snur jeg meg, pulsen dunker i ørene mine, men jenta er borte. Det er igjen stille i rommet. Jeg svetter, jager etter pusten, har gåsehud og er livredd.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Skepsis Vitenskap