Stikkord: <span>Edzard Ernst</span>
En påstand som stadig vekk dukker opp i debatter rundt alternativ behandling er at heller ikke innen «skolemedisinen» er det særlig mye behandling som egentlig har god dokumentert effekt.
Kommentatoren Arne Skjærvik som den siste tiden har herjet mitt kommentarfelt med en tirade av faktafeil og vrangforestillinger skrev blant annet:
Har legemiddelindustrien dokumentert effekt? Det er gjort 2 store undersøkelser. Den ene fra Office of Technology Assesment i 1978, og den andre fra National Academy of Science i 1985, hvor begge viser at:
80-90% av behandlinger som legevitenskapen brukte, ikke var klinisk, kontrollerte undersøkelser.
Med andre ord: Bare 10-20% av medisinsk behandling har dokumentert effekt. En kraftig påstand som har sitt utspring i en femti år gammel studie som er feiltolket. Bob Imrie har forklart hvor Arne Skjærvik har sine tall fra, og hvorfor Skjærvik feiltolker dette grovt:
The original claim that ‘It has been estimated that only 10 to 20% of all procedures currently used in medical practice have been shown to be efficacious by controlled trial’ first appeared in print in a document published by the U.S. Congressional Office of Technology Assessment (OTA) in 1979 and was repeated in 1983. The claim stems from the comments of OTA advisory panel member and noted epidemiologist, Kerr White.
Akupunktur har vært i vinden denne uken etter at NRK1-serien «Folkeopplysningen» viet forrige episode til et kritisk blikk på denne alternative behandlingsmetoden.
Å stikke folk med nåler for å oppnå helseeffekter regnes som en alternativ behandlingsmetode, men er kanskje den alternative behandlingsmetoden som er tatt mest inn i varmen av leger og skeptikere, fordi det tross alt ikke er fullstendig urealistisk å tro at slike nålestikk kan påvirke kroppen på ulike måter. Det er stor forskjell på å servere folk homeopatiske sukkerpiller som ikke har noen som helst plausibel virkningsmekanisme, og det å faktisk penetrere huden med kirurgisk stål. Sistnevnte inngrep burde kanskje kunne påvirke oss på ulike måter?
Likevel virker dette to veier:
1) Det at noe mangler en plausibel virkningsmekanisme betyr ikke at det ikke kan virke.
2) Det at noe har en plausibel virkningsmekanisme betyr ikke at det virker.
Så homeopati kan virke selv om vi mangler en mekanisme for hvordan det skulle gjøre det basert på den vitkelighet vi kjenner, men her har de beste studiene over tid vist oss at det slettes ikke gjør det. Homeopatiske remedier har ingen effekt. Det både mangler en troverdig virkningsmekanisme, og viser seg i kontrollerte studier å ikke ha noen effekt utover placeboeffekten.
Andy Lewis, mannen bak bloggen The Quackometer, har formulert en ny lov som heter Ernsts lov. Den er oppkalt etter professor i komplementær medisin, Edzard Ernst, som er kjent for å være upopulær hos alternativfolket grunnet sin tydelige kritikk av alternativ behandling.
Loven lyder slik:
Hvis du forsker på komplementær og alternativ medisin og du ikke er hatet av alternativbransjen, så gjør du det ikke riktig.
Hvis å «forske på» også inkluderer «å granske», så tror jeg at jeg gjør det riktig.
For noen år siden reagerte jeg på at min oppvekstkommune, Sirdal, hadde et tilbud om at ansatte kunne få alternativ behandling i arbeidstiden som en del av bedriftshelsetjenesten. Dengang var det en lokal utøver, kun skolert med noen helgekurs i ulike alternative behandlingsformer, blant annet Bachs blomstermedisin, som skulle behandle de kommunalt ansatte. Jeg sendte et klagebrev til den ansvarlige i kommunen, men fikk aldri noen respons, en vegg av stillhet jeg etterhvert ble vant til fra min hjemkommune når de ble varslet om kritikkverdige forhold.
Nå fikk jeg nylig et tips om at Loppa kommune aktivt tilbyr og promoterer øreakupunktur via sine offentlige hjemmesider. Det er for det første ille at man bruker kommunale hjemmesider til å promotere behandling som ikke virker. Men det er ekstra ille at kommunen publiserer en markedsføringstekst som bryter med norsk lov.
Forskrift om markedsføring av alternativ behandling av sykdom sier tydelig at det ikke er lov å fremme påstander om helseeffekt:
Den som tilbyr alternativ behandling, kan i sin markedsføring ikke benytte påstander om at en behandlingsform har virkning mot konkrete sykdommer eller lidelser eller på andre måter utforme markedsføringen slik at den gir dette inntrykk.
De homeopatiske prinsipper forutsetter at nesten all homeopatisk «medisin» er fortynnet så kraftig at det ikke lenger finnes noe aktivt virkestoff i vannet det er utblandet i. Det inneholder altså bare rent vann, som ofte dryppes på piller av ca 85% sukker og 15% laktose før de pakkes i bokser og selges til en pris flere tusen ganger kiloprisen på sukker.
Ettersom det aktive virkestoffet altså er helt borte fra «medisinen», har homeopatene diktet opp påstander om at vannet har hukommelse og dermed husker stoffet som ble blandet inn i det, selv om stoffet selv er forsvunnet. For å forsvare en slik absurd påstand må de ty til en del merkelig «dokumentasjon».
I rundt et år har denne videoen blitt spredt på internett, spesielt av homeopatitilhengere. Se den, den varer i under 3 minutter:
Jeg har tidligere ignorert den, men i dag ble den postet på Facebookveggen til aksjonen «Ingen liker å bli lurt» av homeopat Reidun Alice Flåtter Jakobsen (som jeg har omtalt en del ganger tidligere):
Og sånt gjør meg så pinlig berørt. På hennes vegne. For er det virkelig på dette nivået homeopatene ønsker at dokumentasjonen deres skal ligge? Virkelig? Krever de ikke mer av seg selv?
En fersk studie tyder på at urtemedisin kan være årsaken til en firedobling i hyppigheten av urinveiskreft i Taiwan de siste 25 år.
Mer spesifikt tyder mye på at det er kinesisk urtemedisin basert på ekstrakter fra planten Aristolochia som fører til kreft. Denne planten har vært forbudt i Norge og mange andre land siden 2000, og Legemiddelverket skriver følgende:
Aristolochia har vore brukt i kinesisk urtemedisin m.a. som betennelsesdempande middel mot revmatiske sjukdommar. I mange land er Aristolochia forbode på grunn av innhaldet av aristolochiasyrer. Aristolochiasyrer har mutagen, kreftframkallande og nyretoksisk effekt, sjølv i små doser.
I Belgia, Frankrike, Storbritannia, Kina og Japan er det sett ei rekkje døme på nyreskader som har førd til kronisk nyresvikt, nyretransplantasjon og einskilde dødsfall. Aristolochiasyrer har og resultert i utvikling av kreft i urinvegane. Aristolochiasyrer finst i alle delar av planta: rot, stengel, blad og frukt.
SLK klassifiserte i mars 2000 alle Aristolochia-artar som reseptpliktige legemiddel. Dette blei gjort på bakgrunn av meldingar om alvorlege biverknader. Klassifiseringa inneber i praksis at det er forbode å omsetje Aristolochia-haldige middel i Norge.
For en tid tilbake skrev jeg en bloggpost hvor jeg tok for meg et foruminnlegg på nettsidene til Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN). Innlegget var skrevet av NANs eier og rektor, Andreas N. Bjørndal, og handlet om bruk av homeopati mot CFS/ME.
For en tid tilbake dukket det opp en kommentar til bloggposten, skrevet av Andreas Bjørndal selv. Kommentaren gikk i spamfilteret ettersom den inneholdt flere lenker (standard WordPress-innstilling), og der ble den liggende fordi jeg ikke hadde tid til å se på den straks, og så glemte jeg den litt vekk. Men nå fant jeg den igjen og ser at den fortjener et tilsvar. Du kan lese kommentaren her, men jeg gjengir den i sin helhet her i bloggposten, bare avbrutt av mine kommentarer.
Hei Gunnar, like skråsikker på egen fornuft som alltid, ser jeg.
Jeg har igjen valgt å slette deg på FB, men velger å gi deg en mulighet til en fornuftig diskurs, selv om jeg ikke øyner stort håp om at det er mulig.
Han henviser her til at han har valgt å slette meg fra NAN sine Facebookside fordi jeg ved 2-3 anledninger har kommet med kritiske bemerkninger til påstander de legger ut der. Det som fikk begeret til å renne over for Bjørndal må ha vært min kommentar til en posting fra 16. november som så slik ut:
53 kommentarer