Kjære Siv og Carl Ivar,
Dere hadde rett. Strømmen av ikke-vestlige innvandrere har ødelagt landet vårt.
Jeg er ikke mer enn 41 år gammel, men føler allerede at alt var mye bedre før. Da jeg var tenåring og ung voksen på åtti- og nittitallet, husker jeg rasistene i miljøet rundt Arne Myrdal og Folkebevegelsen Mot Innvandring (FMI).
De stod for hårreisende meninger, men de var i det minste ærlige om det. «Norge for nordmenn. Ut med svartingene!»
Etter drapet på Benjamin Hermansen, roet det seg litt. Rasistene ble marginalisert, virket det som. Landet gikk fremover. Men så begynte sakte men sikkert «islam-kritikerne» å gi lyd fra seg.
Ja, du vet de som ikke er rasister (de har som regel en venn som er svart, må vite), men som bare kritiserer religion. De som helt tilfeldigvis er de samme som, eller avkommet til, de som femten år tidligere deltok i FMI sine protester.
Det var slitsomt, og jeg var stadig vekk på pletten for å motsi disse innvandringsfiendene, men det var til å leve med.
Så smalt det, en våt og varm julidag i 2011. Da snudde alt.
Kampen mot barneporno har de siste årene nådd nye høyder. Samfunnet aksepterer relativt ukritisk at myndighetene bruker særdeles tvilsomme argumenter og metoder i sin kamp mot dette ondet. De fleste av oss er enige i at misbruk av barn er fryktelig, fryktelig galt. Barn må og skal beskyttes mot voksnes egoistiske lyster, og mennesker som utnytter eller skader barn skal selvsagt straffes hardt for dette. Hardpornografi med barn i hovedrollene er et onde, men likevel er saken så mye, mye mer kompleks enn det folk flest synes å ha tenkt over.
4 855 kommentarer