Musikk betyr mye for meg. Jeg har alltid jobbet med musikk, og når jeg lytter til musikk aktiveres så utrolig mange deler av hjernen samtidig. God musikk injiserer heroin rett i hypofysen slik at kroppen kribler i ekstase. Tårer. Gåsehud. En hals som struper seg i emosjonell ereksjon. Samtidig jobber den analytiske delen konstant med å lete etter mønster, høre hvordan hi-haten spilles, finne finurlige akkordganger og bryte ned arrangementet til de enkelte melodi- og rytmelinjer. Å høre en særegen taktart kamuflert bak en fengende melodi, gir meg livsglede.
Jeg har hatt mange store musikalske øyeblikk i mitt liv. Fantastiske konserter med kjente og mindre kjente artister. Festivalkvelder med helter på scenen og sommerluft i lungene. Ensomme øyeblikk sittende på gulvet mellom to høyttalere mens musikken har løftet meg oppunder taket. Egne fremførelser hvor alt har klaffet og jeg har eid scenen. Ekstatiske gjennomhøringer av egeninnspilt musikk som jeg føler jeg har lykkes med.
Likevel står to hendelser igjen som spesielle for meg. To hendelser hvor musikken overtok alt og jeg ikke levde i noe annet univers enn i toner noen deilige timer.
Lenge leve livet!
9 kommentarer