Vår nasjon har de siste dagene gått gjennom et kollektivt traume. Da skuddene på Utøya begynte å falle litt etter kl 17 fredag 22. juli var det starten på et halvannen time livslangt mareritt for de som befant seg på øya. Vi kan ikke forestille oss hva de gikk gjennom. Den intense frykten. Synet av kjæreste, venner, familie som ble skutt i rygg, hode, bryst, armer og ben, enten i tillit til den snille politimannen som ropte dem bort til seg, eller i altoverskyggende redsel mens de flyktet fra ham.
Men marerittet var ikke bare deres. Hendelsene på Utøya har spredt seg til oss alle. Som et virus har bildene og fortellingene fra denne tidligere trygge landmassen ute i Tyrifjorden infisert hjernen vår og påført oss insomnia, mareritt og endeløse strømmer av tårer. For de fleste av oss er dette første gang vi har hatt muligheten til å kjenne bittelitt på hva kaldblodig ondskap innebærer. Første gang vi har hatt muligheten til å føle litt på den altoppslukende frykt, en følelse de flere hundre barna, ungdommene og voksne på Utøya fikk tvunget brått på seg. Første gang vi har hatt muligheten til å kjenne på en sorg så tung og svart at det føles som om store deler av vår egen familie er revet bort.
Mennesker er kreative og fantasifulle vesener. Mange med meg har nok gjentatte ganger projisert seg selv ut til Utøya disse grufulle minuttene. Sett for seg hvordan det ville være å faktisk oppleve det selv. Kjenne litt på det å se den falske politimannen starte henrettingen av uskyldige personer. Kjenne på følelsen av flukt. Ville jeg klatret opp i et tre? Løpt eller stivnet av skrekk? Hvordan føles det å ligge under en seng og høre skuddene nærme seg? Vi har visualisert det å gjemme seg nede ved vannet, i en bergsprekk, eller det å legge på svøm mens man ser venner bli revet bort i en blodrød vannsprut som et siste vink til verden før de forsvinner i dypet.
38 kommentarer