Stikkord: filofosi

Som relativt nysingel slenger jeg innom en såkalt «datingside» på nettet i tide og utide. Her kan man sitte i timesvis å klikke på profiler og lese om jenter i alle aldre og fasonger. Etter å ha kikket på hundrevis av profiler oppdager jeg til min store sorg at den største fritidsinteressen norske jenter har er…

trening.

Jeg mener det. Dette er hva et flertall av jentene trekker frem som sin viktigste interesse i livet. Det som definerer dem som person. Det som gjør at en potensiell partner skal fatte interesse. Ikke at de leser spennende bøker, ser bra film, hekler, strikker, maler, skriver, driver med hagearbeid, mekker på bil, driver jordbruk, er engasjert i en ideell organisasjon eller spiller klassisk piano. Nei, de driver med spinning. De trener styrke eller jogger 2t hver dag. Det er dette de har å tilby. De er veltrente. Jippi.

Blæh. Jeg kan vanskelig tenke meg noe mer intetsigende. Ja, trening er viktig og positivt for helsa sin skyld, men når det blir hovedinteressen i livet, hverdagens viktigste ingrediens, et mål i seg selv, så synes jeg jenta plutselig reduseres til et tomt skall. Oppblåsbare Barbara har mer å tilby.

Heldigvis finnes det de som er mer oppegående. En jente har skrevet følgende fantastiske profiltekst (min utheving):

Her tenker folk om hvem de være intime med, bli aller best kjent med, avle barn med, føre samfunnet videre med, gjøre seg selv lykkelige med, gjøre lykkelige – den slags spørsmål og problematikk som fører et samfunn videre.

Jeg lurer på om mange tanker kanskje visner under slike møter? Hvor begrenser én valgene i det hundretallet av folk som potesiellt «matcher»? I form av ren nysgjerrighet? Det må jo ligge langt over antallet mennesker én møter i løpet av en vanlig uke? Bildene er riktignok en begrensning i seg selv. Men hva betyr de? Det meste, tror jeg. Sannheten er at folk flest heller vil dø enn å tenke. I virkeligheten er det da også det de gjør. Folk snører livene sine fast i rutiner og tvangshandlinger. Noe av grunnen til at idrett er grenseløst populært blant nordmenn, består formodentlig i at det er uforenlig med tankearbeid, hva enten man er utøver eller publikummer: Livet er så kort at de fleste bare rekker å gjøre det unødvendige. Personlig har jeg store deler av livet trodd at det går ann å smugle tanker inn i mennesker ved hjelp av humor. Er det en illusjon?

Les resten av denne bloggposten »

IT/Internett Personlig