Stikkord: filosofi

ICCJz

Røyker du? Jeg gjør ikke. Det vil si, jeg har røyket. For mange år siden røyket jeg sigaretter og rullings jevnlig. Men i dag er det utenkelig. Tobakk altså. E-sigg derimot, det liker jeg. Men jeg røyker ikke sigaretter lengre.

Enten du røyker eller ikke røyker, så ber jeg deg likevel tenke på følgende: Du går inn i et fly. Kanskje en SAS-flyvning fra Oslo til Bergen. Du setter deg til rette, fester setebeltet, og ser ut av vinduet. Du kjenner akselerasjonen trykke deg mot seteryggen, og like etter er du i luften. Gardermoen blir mindre og mindre under deg.

Så gjør du noe veldig, veldig rart. Straks flyet har nådd marsjhøyde stikker du hånden ned i lommen, fisker opp en tyvepakning Marlboro, dunker ut en sigg og fyrer den opp. Du tar et drag, ser ut av det lille vinduet på det hvite teppet under deg, og pakker deg inn i din egen lille sky av tobakksrøyk.

Kunne du gjort det? Nei, selvsagt ikke. Det er utenkelig i dag. Helt fullstendig moralsk forkastelig. Men vi skal ikke mer enn rundt 30 år tilbake, før det var helt vanlig. Folk røykte på fly. Det virker helt absurd i dag. Galskap. Ja, faktisk umoralsk. Men det var sånn det var.

Busser også. Jeg husker den groteske, inngrodde lukten av sur tobakk i bussene til Sirdal og Gyland Bilruter, de gangene jeg måtte dra med buss til Flekkefjord eller Egersund. Den satt i setene lenge etter at røykeforbudet ble innført. Men det var jo bare sånn det var. Folk røyket overalt.

Overalt, ja. Jeg husker en gang jeg var liten og satt på venterommet til legen. Det var bare lille meg og en voksen mann. Han røykte. På venterommet. Jeg husker at jeg kikket på ham i fascinasjon, og spurte etter en stund hvordan man slukket røyken. Han så meg inn i øynene og fortalte meg med verdens største oppriktighet at sigarettene hadde en knapp på baksiden som man trykket på for å slukke dem. En sigarettløgn jeg trodde på i mange, mange år.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Religion/overtro Samfunn og verden

Skjermbilde 2015 11 15 11 44 27

Tenk deg et cruiseskip med 1000 passasjerer. Nær skipet er et annet skip med redningsbåter nok til minst 500 personer. Der har de fest og det er god stemning.

På cruiseskipet går det også en morder løs. Han skyter og dreper kaldblodig en familie inne i en lugar.

Cruiseskipet begynner plutselig å synke, noe kapteinen og mannskapet på det andre skipet ser. De har mulighet til å sende ut sine egne redningsbåter, men ettersom stemningen blant passasjerene er høy, og de vil tape penger på å stanse festen og skape misfornøyde gjester, velger de å ikke gjøre noe.

Fordi naboskipet ikke bistår, drukner til slutt 200 personer fra cruiseskipet, passasjerer som ville overlevd om naboskipet hadde prioritert å hjelpe. Festen ville blitt ødelagt, og noen passasjerer ville til og med fått våte festklær og fått et mer utrivelig cruise, men 200 liv ville blitt reddet.

Hvem er egentlig den største morder? Han som skjøt familien, eller bemanningen på naboskipet som velger å bare se på at cruiseskipet synker og passasjerer drukner?

Et spørsmål om ansvar

Her kan man argumentere seg blå om intensjoner og direkte vs indirekte årsak til død, men jeg synes det bare blir litt triste forsøk på å fraskrive oss ansvaret.

Jeg har tidligere drøftet dette i min bloggpost om dødsstraff, hvor jeg også refererte til «the trolley problem». Er det etisk sett bedre å la noen dø gjennom en indirekte handling, enn gjennom en direkte handling?

Vi straffer mord på en enkelt person vesentlig hardere enn mer indirekte handlinger som kan livet av mange flere, f.eks. en bedriftsleder som med vilje og vitende velger å slippe ut miljøgifter som hun vet vil føre til mange dødsfall de neste 20 år. Den måten å tildele skyld, ansvar og straff på er et dilemma, synes jeg. Jeg har ingen svar på hvordan det skal løses, men vi er tjent med å reflektere over det.

* Les også: Our terrorism double standard: After Paris, let’s stop blaming Muslims and take a hard look at ourselves

Les resten av denne bloggposten »

Kortpost Politikk Samfunn og verden

Claustrophobia 2

Jeg er 40 år gammel. Snart 41. Jeg kom sent i gang med det meste. Hadde hverken kjæreste eller sex før jeg var 20 år. Smakte ikke alkohol eller tobakk før et par-tre år etter det. Klarte aldri å engasjere meg nok til å gjennomføre en skikkelig utdannelse.

Men jeg har rukket å være samboer i en del år, vært gift en kort periode, skilt meg, og fått verdens beste datter. Jeg har startet et par firmaer, gitt ut bok, skrevet over 1,2 millioner ord i bloggen min, har gode venner, har ivaretatt gode relasjoner til mine ekser, og har det egentlig veldig, veldig bra.

Det kom likevel ikke av seg selv. Før bodde jeg nemlig i feil rom. Det måtte jeg rive, og bygge et nytt. Mitt eget rom. Et rom som passet meg.

Da jeg bodde på Tonstad, hvor jeg vokste opp, var jeg engasjert i mye forskjellig. Jeg har alltid jobbet med musikk. Ledet kor, spilt i band og undervist i musikkskole. Jeg har jobbet med drama og teater, vært kommunal fritidsklubbleder, og vært initiativtaker til og leder av mange arrangementer og forestillinger. Jeg var aktiv i lokalpolitikk, drev (og driver) eget firma, bidro i lokal nærings- og eiendomsutvikling, og hadde generelt sett alltid mange jern i ilden.

Jeg likte alt dette. Det var spennende, lærerikt og inspirerende å engasjere meg i så mye, men det gjorde meg samtidig til en slave for omgivelsene. Det var alltid noen å stå til ansvar for. Noen andres krav jeg måtte innfri. Så mange hensyn å ta.

Sammen med min datters mor bygde jeg hus, kjøpte bil, hadde en liten dachshund og var rimelig godt etablert. Fremtiden var staket ut, og jeg følte meg egentlig tilfreds med tingenes tilstand.

Så raknet forholdet. Hun flyttet hjem til Kristiansand sammen med vår datter, og jeg flyttet kort tid senere til Oslo.

Det var en stor avgjørelse å ta, men det var en riktig avgjørelse. Etter å ha vært pådriver og deltaker i mange aktiviteter helt siden ungdomsskolealder, kuttet jeg ut nesten alt av forpliktelser. Jeg solgte hus og bil, og kvittet meg dermed med all gjeld. Jeg falt naturlig ut av alle aktiviteter knyttet til hjemkommunen.

Les resten av denne bloggposten »

Kortpost Personlig

(En liten spontan «rant» skrablet ned i full fart mens jeg hadde disse tankene i hodet. Ta det for hva det er.)


Jeg har alltid ansett meg selv som et godt menneske. Det gjør nok de aller fleste av oss. Vi ser på oss selv om gode mennesker. Vi ser på oss selv som over gjennomsnittet mer opptatt av rettferdighet enn vår neste. Over gjennomsnittet mer godhjertet enn vår neste. Over gjennomsnittet mer empatisk enn vår neste.

Det er derfor horoskoper og spådommer av typen «du er normalt en sindig person, men når du opplever at noen blir urettferdig behandlet reagerer du kraftig» resonnerer hos de fleste av oss. Fordi det er sånn vi ser på oss selv. Som forkjempere for rettferdighet. Vi er alle på det gode laget i kampen mot det onde. Uansett hvilket lag vi er på.

Dette så vi veldig tydelig i den såkalte «sjokogate» tidligere i år. Folk så den lille mann bli forsøkt sparket av den store kjempen, og det tåler vi ikke. Folk reagerte ved å retweete og dele min bloggpost hvor saken ble avslørt. Og som folk retweetet og delte! Dette er den moderne versjon av fakkeltog og protestaksjoner. Vi trykker retweet og deler på Facebook. Det er vårt bidrag til rettferdigheten.

Og det er vel og bra. Engasjement er bra. Men det gjør oss ikke til gode mennesker. Det å tenke godt, og ville godt, gjør oss ikke gode.

Det slo meg plutselig i dag at avstanden mellom likegyldighet og de gode hensikter er uendelig mye kortere enn avstanden fra de gode hensikter til de gode gjerninger. Ja, avstanden fra ren ondskap til de gode hensikter er faktisk kortere enn fra de gode hensikter til de gode gjerninger.

Det er ikke nok å ville vel. Man må gjøre vel.

Dette har slått meg ekstra kraftig det siste året. Et år som for min egen del har vært svært turbulent i de sosiale medier.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Religion/overtro Samfunn og verden

I’ve been diagnosed with a brain tumour, the op is pretty risky & I’ll have around 6 months if I don’t have it done. I think it’s better to go out with a bang than a whimper & make the most of the time I have left instead of spending it in a hospital bed.

The big question is, where to go & what to see and do

This is post #666 for me, & I always intended for it to be my last one. Seems fairly appropriate that it could have been my last post whether I wanted it to be or not.

It’s been fun.

Slik lyder et innlegg på den litt rare og lugubre nettsiden Sensible Erection som jeg har fulgt i flere år. Svarene fra andre lesere er interessante. Et av de første lyder slik:

My father just 3 years ago was diagnosed with a brain tumor and he went the surgery route and it was ultimately a mistake. My last few moments with him were raddled, confused and seizure ridden.

As for where and what to do:
Southeast asia. The last place on earth that there is still magic.

Eller den motsatte innstilling:

Get the operation. There is only life, and nothing else. Unless you’re a sad sack who really feels like your consciousness is not worth preserving as long as possible, GET THE FUCKING OPERATION.

Når det gjelder å få mest mulig ut av de siste månedene av livet, så har vi folk som tenker stort:

But if I were you and playing for keeps…

Borrow lots of money.
Run away with it to south east Asia.
Hump/Marry a ridiculously hot/young person/peoples.
Write a list of things you want to do but never did…
(sky diving/bungie jumping/Sex/drugs/fights.
Try to smuggle ridiculous amounts of drugs into the US and give the proceeds to people you love. (pay off that loan also!)

If you get caught, maybe you’ll get free healthcare in a white collar prison?
I’d say prison- with a grip of stories, if a good list finisher if you do happen to get caught.

Les resten av denne bloggposten »

IT/Internett Personlig

En kvinne tok kontakt med meg på et datingnettsted. Hun trodde vi hadde mye til felles fordi vi begge likte musikk, å skrive og å filosofere. Da jeg svarte på hennes digitale komplimenter, fikk jeg følgende mail tilbake (relevant utdrag) *:

Hvem jeg er? Ja, si det. Ikke lett å beskrive med få ord ihvertfall. Du må nok stille meg et mer konkret spørsmål. Ser vi er like på et vis. Begge er kreative og liker musikk og å filosofere?.ihvertfall skrev du diskutere. ja, du lurer på hva svaret på de store spørsmålene i livet er. Det samme gjør jeg. Jeg har lest et tonn bøker og spurt Gud om det ene etter det andre. Er svært kunnskapstørst og vil vite alt om mennesket og Gud og sammenhenger osv.

[…]

Og så tilbyr jeg gratis samtaleterapi for de med åndelige eller følelsesmessige problemer.

OK. Så hun er også glad i å diskutere. Og svært kunnskapstørst. Nice. De som kjenner meg ser vel allerede hvor dette bar hen. Mitt første svar (relevant utdrag):

Jeg er veldig glad i å filosofere ja. Liker å diskutere og tenke på store spørsmål. Og utfordre en del etablerte sannheter, spesielt omkring moral/normer og seksualitet. Når det gjelder det «åndelige», så er jeg nok strengt naturalistisk i min verdensoppfatning. Riktignok vokste jeg opp som kristen med en slags ide om Gud, men den forsvant for rundt 15 år siden da jeg begynte å tenke litt mer nøye gjennom disse tingene. Men så har ulike mennesker ulike definisjoner/oppfatninger av hva «gud» egentlig er, så i blant er man kanskje ikke så uenige som man i utgangspunktet kan virke. Men ettersom du antyder at du prater med Gud, har du vel en ide om en personlig Gud, og det tror ikke jeg på. Jeg tror ikke på noe «overnaturlig» og ser ikke behovet for et slikt konsept for å forklare det vi foreløpig ikke har en forklaring på.

Å tenke og filosofere er viktig. Men det må alltid prøves mot virkeligheten. Ellers går man seg fort bort.

[…]

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Personlig Religion/overtro Skepsis

Vi er mange mennesker på jorden. Snart 7 milliarder av oss. Men hvor mye plass tar vi egentlig?

Dette filosoferte jeg litt over en dag for mange år siden. Og etter å ha fått samlet tankene litt oppdaget jeg at vårt plassbehov, rent fysisk, var vesentlig mindre enn jeg først hadde tenkt.

Tankene mine startet med å lure på om alle mennesker på Jorden kunne få plass i lille Norge? Kan vi det? Ja, jeg innså fort at spørsmålet var latterlig. Oppreiste mennesker tar ikke så veldig mye plass. Vårt fysiske fotavtrykk er vesentlig mindre enn vårt miljømessige fotavtrykk. Så jeg kokte fort problemstillingen ned til om alle kunne få plass i min hjemkommune, Sirdal.

La oss se.

Sirdal kommune har et areal på 1379,5 km2. I dag regner man med at det bor 6,79 milliarder mennesker på jorden. La oss regne litt. En kvadratkilometer er en million kvadratmeter. 1380 kvadratkilometer gir da 1,38 milliarder kvadratmeter. 6,79 dividert på 1,38 gir oss rett i underkant av fem. Fem personer per kvadratmeter.

Tenk så hyggelig da? Alle verdens mennesker samlet i Sirdal kommune i en lokalt-global gruppeklem! Det er faktisk mulig!

Humor Personlig Samfunn og verden

Det finnes lite som er mer givende enn å la hjernen leke med intrikate filosofiske spørsmål. Slik filosofering gjør at man kan se på verden og seg selv fra en helt annen vinkel enn den man vanligvis er fastlåst i.

Her er fire filosofiske spørsmål du kan leke deg med:

(Dette er bare små utdrag for å pirre din interesse. Les for all del hele teksten her.)

1. SHOULD WE KILL HEALTHY PEOPLE FOR THEIR ORGANS?

Suppose Bill is a healthy man without family or loved ones. Would it be ok painlessly to kill him if his organs would save five people, one of whom needs a heart, another a kidney, and so on? If not, why not?

[…]

2. ARE YOU THE SAME PERSON WHO STARTED READING THIS ARTICLE?

Consider a photo of someone you think is you eight years ago. What makes that person you? You might say he she was composed of the same cells as you now. But most of your cells are replaced every seven years. You might instead say you’re an organism, a particular human being, and that organisms can survive cell replacement – this oak being the same tree as the sapling I planted last year.

But are you really an entire human being? If surgeons swapped George Bush’s brain for yours, surely the Bush look-alike, recovering from the operation in the White House, would be you. Hence it is tempting to say that you are a human brain, not a human being.

[…]

3. IS THAT REALLY A COMPUTER SCREEN IN FRONT OF YOU?

What reason do you have to believe there’s a computer screen in front of you? Presumably that you see it, or seem to. But our senses occasionally mislead us. A straight stick half-submerged in water sometimes look bent; two equally long lines sometimes look different lengths.

[…]

4. DID YOU REALLY CHOOSE TO READ THIS ARTICLE?

Les resten av denne bloggposten »

Diverse Skepsis

De siste ukene har jeg og en kjent lokal kreasjonist og fundamentalist, Hallvard Kvæven, debattert Bibelen og kreasjonisme i kommunens lokale nettavis, sirdolen.no. Det vil si, debatt er vel feil betegnelse, da det stort sett er enveiskjøring. Jeg svarer for meg og stiller spørsmål og motargumenter, som Kvæven glatt overser og bare fyrer løs med nye usammenhengende, inkonsekvente og udokumenterbare påstander.

Debatten kan i hovedtrekk leses her (fra bunnen og oppover).

Nylig kom Kvæven med følgende innlegg:

I innlegg 27.05. skriv Gunnar Tjomlid «—at mennesker og dinosaurer har levd samtidig—«. Det er tydeleg at han dreg det i tvil.

Les vi kapitla 40 og 41 i Jobs bok i Bibelen er det heilt tydeleg at det ikkje er flodhestar og krokodillar vi les om. Dyra Herren ber Job sjå kan ikkje vere anna enn dinosaurar.

I går, 28.mai 2007, vart det opna eit museum i staten Kentucky, USA. Museet heiter CREATION MUSEUM. Den som går inn på www.kommentar-avisa.no vil finne ein presentasjon av museet. Frå den presentasjonsartikkelen er det linkar til utfyllande lesing.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Religion/overtro Samfunn og verden Sirdal Vitenskap