Stikkord: <span>flagg</span>

Eidsvold1814

I «flaggdebatten» er det et argument som går igjen hos de som mener det er galt å bære andre nasjoners flagg. Trumfkortet deres er at vi tross alt feirer den norske Grunnlov og dermed norske verdier. Ettersom det er den norske grunnlovsdagen vi feirer, er det naturlig å kun tillate norske flagg.

Når jeg tidligere har blogget om at jeg ikke føler noen stor nasjonalfølelse, så får jeg høre at det er noe alvorlig galt med meg. At jeg må feile noe ettersom jeg ikke forstår hvor unikt og fantastisk dette landet er. At jeg er kvalm og ekkel som ikke vil kjempe for den norske Grunnloven, norske verdier, og at dette naturligvis forutsetter at vi fokuserer på det spesifikt norske, ikke alle andre nasjoner og flagg.

Vel, jeg har et stort problem med akkurat den tankegangen.

Norge eksisterer ikke i et vakuum. Vi er del av et verdenssamfunn med innbyggere fra et stort antall nasjonaliteter. Vår Grunnlov ble heller ikke dratt ut av rompa på folk på Eidsvoll den 16. mai 1814. Grunnlovens verdier og prinsipper kom ikke fra vikingene. De kom ikke fra Christianer og Fredriker. De var resultatet av andre nasjoners filosofer, politikere, nasjonalforsamlinger og ledere. Vår Grunnlov bygger på en lang internasjonal prosess og tradisjon, og den er på ingen som helst måte unik i sine grunnverdier og prinsipper.

USAs uavhengighetserklæring fra 1776 og den franske revolusjonen i 1789 var viktige forløpere og inspirasjonskilder til den norske Grunnlov. Svenskene kom før oss med sin regjeringsform i 1809, og den spanske konstitusjon fra 1812 slo også fast prinsipper som var avgjørende for det norske styresettet. Den norske Grunnlov var inspirert av opplysningstidens idealer, blant annet maktfordelingsprinsippet fra den franske filosofen Montesquieu.

Det er altså ikke norske verdier vi feirer på 17. mai. Det er moderne demokratiske verdier vi feirer. Og de er ikke spesifikt norske. De har vi blant annet hentet fra den største multikulturelle gryten av dem alle, nemlig USA. Vi har hentet det fra franskmennene, spanjolene og svenskene, og helt sentralt finner vi demokratiet som stammer fra grekerne.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Politikk Samfunn og verden

Jeg må bare komme med et par kjappe tanker om denne flaggdebatten. En Facebook-venn postet i dag følgende status:

Skjermbilde 2013 05 02 kl 19 16 55

Jeg er så enig, så enig. Det er et av de argumentene som har gått igjen gang på gang i debatten. I kommentarfeltet på min forrige bloggpost om nasjonalfølelse finner vi for eksempel:

Hvorfor skal man bære andre lands flagg på Norges «bursdag»? Forventer du feiring av deg selv når du går i andres bursdagsselskap? Bannere med ditt navn på? Navnet ditt på kortene? Det er slik jeg ser hele flaggdebatten (som jeg antar er hvor innlegget ditt er inspirert fra). Vi feirer Norge, og da er det vel rett og rimelig at det er det norske flagget som benyttes?

Snørrunge.

Jeg har selv en datter på 6 år, og når vi inviterer barn i hennes fødselsdag så passer vi på at alle føler seg velkomne og verdifulle. Vi passer på å ha leker hvor alle kan vinne premier slik at flere enn bare min datter får gave. Selv om hun er hovedpersonen er det viktig at alle føler de blir sett og at ikke alt gavefokuset skal være kun på bursdagsbarnet.

Det handler om å lære henne opp til å kunne dele, ikke være egoistisk, og forstå at man alltid skal ta vare på alle gjestene. Det handler om å oppdra henne til å bli et inkluderende og raust menneske.

Det samme ønsker jeg for Norge. Jeg vil ikke at Norge skal være som en fem år gammel bortskjemt drittunge. Jeg vil ha et Norge som vil dele. Som vil feire fellesskapet, ikke bare seg selv. Som vil hedre alle gjestene i dette nasjonale fødselsdagsselskapet. Som vil la alle bli sett, og som vil la alle gjestene skinne i sin egenart.

Og så er det jo slik at Norge, ja, det er oss det. Det er vi som bor i dette landet som er landet. Nasjonen Norge eksisterer ikke uavhengig av folket. Så om vi skal få et inkluderende Norge, så må vi, folket, være inkluderende. Det får man bare til ved å oppdra folk til å være inkluderende. Oppdra folk til å kunne dele. Oppdra folk til å kunne løfte blikket og se lenger enn sin egen navle. Det må starte i barnehagen. I hjemmene. I barneselskapene.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

77443 10151211734715861 2075002293 o

Det er så mye prat om nasjonalfølelse i disse dager. «Nasjonalfølelse.» Jeg smaker på ordet, men merker at det minner mer om en Paracet som smelter på tungen enn et nyplukket jordbær. Og jeg er usikker på om jeg har det. Nasjonalfølelse altså, ikke jordbær. Jordbær kan jeg kjøpe i butikken. Nasjonalfølelse vet jeg egentlig ikke hvor jeg kjøper. Hvordan jeg anskaffer. Jeg forstår ikke konseptet. Jeg tror ikke jeg helt kjenner følelsen.

Er jeg glad i landet mitt? Ja, om man med «landet mitt» mener det landet jeg bor i nå, Norge, så er jeg jo det. Det er et flott land, og vi har mye å være stolte av. Men Kenya er også landet mitt. Jeg er stolt av Kenya hvor jeg bodde og gikk på skole i fjerde og femte klasse. Og jeg er glad i Tanzania, landet jeg ble født i og bodde mine første to leveår på denne kloden. En del av mitt hjerte hører Øst-Afrika til. Kanskje det vakreste sted på jord, med de vakreste menneskene som har gitt meg de vakreste minner.

Likevel, jeg heier på Norge i landskamper, og jeg synes det er stas om Norge vinner Melodi Grand Prix. Det er kult når New York Times skriver fint om Norge, eller en europeisk statsleder roser oss for våre politiske veivalg. Betyr det at jeg har nasjonalfølelse? Er nasjonalfølelse bare det at man foretrekker at det landet man tilfeldigvis bor i utmerker seg på ulike måter?

Kanskje det. Det er i så fall ikke noen egenskap verdt å pryde seg med. Eller opphøye. Det bare er.

Nasjonalfølelse er kanskje litt som musikksmak. Jeg har et spesielt forhold til hardrock-bandet Def Leppard fordi jeg begynte å høre på dem i ung alder. Anbefalt av en venn. Det er egentlig en tilfeldighet. Jeg kunne kanskje like gjerne følt noe spesielt for KISS eller AC/DC, men det gjør jeg ikke.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

Vi har vel alle latt oss fascinere av blekkspruten Paul som så langt har spådd 100% korrekt om utfallet av alle Tyskland sine kamper i fotball-VM 2010. Han var litt mindre heldig da han spådde to feil i EM 2008, men i år har han altså vært heldig.

Eller er han det? Er det bare flaks? Eller kan blekkspruten faktisk være synsk? Og enda mer skremmende: Kan hans valg faktisk bestemme utfallet av den fremtidige fotballkampen?

Jeg valgte å se litt på valgene han har gjort. Etter å ha googlet en hel stund klarte jeg å grave frem bildene til alle hans spådommer, med unntak av den første kampen mot Australia. (Hvis noen av leserne kan finne bilde av dette blir jeg svært glad.)

Nedenfor ser du bildene og resultatene, med Pauls valg i uthevet skrift.

Australia 0 : Tyskland 4

s-WORLD-CUP-OCTOPUS-PAUL-GERMANY-large.jpg
Tyskland 0 : Serbia 1

octopus-1.jpg
Ghana 0 : Tyskland 1

CY34750528.jpg
Tyskland 4 : England 1

photo_verybig_117937.jpg
Argentina 0 : Tyskland 4

octopus.jpg
Tyskland 0 : Spania 1

paul-the-octopus-predicts-german-victory-against-uruguay.jpg
Uruguay 2 : Tyskland 3

20100709--131000-octopus.jpg
Nederland 0 : Spania 1

(Oppdatering: 8 av 8 riktige etter at finalen er spilt.)

Ser du også et mønster? Med ett eneste unntak har Paul alltid valgt esken til høyre. Kun én gang har han gått for esken til venstre (i kampen mot England), men ellers foretrekker han altså åtet i boksen på høyre side.

Hvorfor?

Det er vanskelig å si. Det kan ha med tidligere trening å gjøre. Det kan ha med at det er mer lys på høyre side fordi det på venstre side er en mørk «fjellvegg». Det kan ha med at fotballene er plassert på høyre side, og at det er dermed er mer tomrom/plass på denne siden.

Eller kanskje det har noe med fargene på flaggene å gjøre? En tiltrekkende hypotese, men jeg ser ikke noe mønster i flaggfargene som skulle tilsi det, og det sies at man ikke en gang vet om blekkspruter har fargesyn.

Les resten av denne bloggposten »

Media Skepsis