Denne teksten skrev jeg flere dager før jeg skrev tilsvaret til Kjetil Rolness i forrige bloggpost. Det mer spontane tilsvaret fikk prioritet, fordi det ble så mye debatt om hans helgekommentar i sosiale medier, og jeg måtte komme med en respons. Men denne teksten du nå skal lese ble i all hovedsak forfattet først.
Derfor blir det noen gjentagelser, ettersom jeg brukte noen avsnitt fra denne bloggposten i den forrige teksten. Men jeg synes likevel denne bloggposten også er viktig, fordi den drøfter litt andre sider av saken enn hva den forrige gjorde.
Mens forrige bloggpost drøftet om forskjellene i voldtektsrisiko var knyttet til landbakgrunn, etnisitet, kultur eller religion, og konkluderte med at det er liten grunn til å vektlegge disse merkelappene, så handler denne bloggposten om realkonsekvensene av at virkeligheten nå en gang er som den er. Og ikke minst, hva jeg tror vi kan gjøre med det.
Å blogge til et stort publikum hvor folk har ulike fanesaker, bakgrunner og livssyn er krevende. Å anta at leserne allerede vet hva jeg mener om en sak, basert på det jeg har skrevet tidligere, er naivt, og her har jeg mang en gang tråkket feil.
119 kommentarer