Stikkord: flykninger

Skjermbilde 2016 01 24 13 20 54

Denne teksten skrev jeg flere dager før jeg skrev tilsvaret til Kjetil Rolness i forrige bloggpost. Det mer spontane tilsvaret fikk prioritet, fordi det ble så mye debatt om hans helgekommentar i sosiale medier, og jeg måtte komme med en respons. Men denne teksten du nå skal lese ble i all hovedsak forfattet først.

Derfor blir det noen gjentagelser, ettersom jeg brukte noen avsnitt fra denne bloggposten i den forrige teksten. Men jeg synes likevel denne bloggposten også er viktig, fordi den drøfter litt andre sider av saken enn hva den forrige gjorde.

Mens forrige bloggpost drøftet om forskjellene i voldtektsrisiko var knyttet til landbakgrunn, etnisitet, kultur eller religion, og konkluderte med at det er liten grunn til å vektlegge disse merkelappene, så handler denne bloggposten om realkonsekvensene av at virkeligheten nå en gang er som den er. Og ikke minst, hva jeg tror vi kan gjøre med det.


Å blogge til et stort publikum hvor folk har ulike fanesaker, bakgrunner og livssyn er krevende. Å anta at leserne allerede vet hva jeg mener om en sak, basert på det jeg har skrevet tidligere, er naivt, og her har jeg mang en gang tråkket feil.

Den tidligere bloggposten om «Den unorske voldtekten» handlet om hvordan vi så mye lettere reagerer på og fordømmer det ukjente. Vi legger mer vekt på farene ved det nye og fremmede, selv om det kanskje er et mindre problem i utstrekning enn det kjente og «kjære».

Og i forlengelsen av dette fenomenet kritiserte jeg de som er blinde for nettopp denne mekanismen og plutselig er blitt brennende engasjerte i kvinnesak nå som trusselen kommer utenfra heller enn fra våre egne.

Dessverre valgte en del å lese dette som at jeg hevdet at Norge og nordmenn var like ille som en del andre land og kulturer når det kommer til overgrep mot kvinner. Det skrev jeg ikke noe sted, og er langt fra det jeg mener.

Tvert imot har vi det usedvanlig bra i dette landet. Likestillingen, den kanskje viktigste faktoren for å redusere seksualisert vold mot kvinner, er blant de fremste i verden.

Les resten av denne bloggposten »

Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Seksualitet

Skjermbilde 2015 11 29 16 20 10

Kjetil Rolness fikk nylig mange delinger og likes for sin kronikk i Dagbladet: «Godhet for de få». Her gjentar han det samme mantra som vi har hørt i månedsvis fra blant annet Frp om å «hjelpe dem der de er». Dessverre er denne strategien minst like korttenkt som strategien til de han kritiserer.

Et sentralt poeng i kronikken er at UNCHR bruker rundt 293 millioner svenske kroner på sine 2,5 millioner flyktninger i Pakistan. Dette tilsvarer kostnadene ved 300 asylbarn (enslig mindreårig asylsøker) i Sverige, hevder Rolness.

Det er ikke så langt unna sannheten, selv om de nøyaktige kostnadene varierer litt avhengig av kilde. Sveriges justisdepartement sier at det koster 800 000 i året for ett asylbarn. Da vil 300 asylbarn koste 240 millioner.

Tar man utgangspunkt i Rolness sitt poeng om at private aktører får inntil 2000 kroner per asylbarn de huser, vil det gi en årlig pris på 219 millioner for 300 barn.

Uansett er kjernen i hans poeng korrekt i rent økonomisk perspektiv. Det koster omtrent like mye å ta vare på 300 asylbarn i Sverige som det UNCHR mottar til 2,5 millioner flyktninger i Pakistan.

Argumentet til Rolness er derfor at kronene vi bruker på asylbarn i Norge og Sverige ville hatt vesentlig større effekt brukt «for å hjelpe dem der de er», for å bruke Frp-retorikk.

Skjermbilde 2015 11 29 16 23 02

Sykler og luksusbiler

For å understreke sitt poeng, siterer Rolness APs Sylo Taraku som har sagt:

Det er bedre å kjøpe sykler til mange, enn Rolls-Royce til få.

De som her kalles for en Rolls Royce, er å gi disse barna de samme grunnleggende goder som alle barn skal ha rett til: Trygghet. Tak over hodet. Mat. Skole. Det er kort sagt de rettigheter som er nedfelt i FNs Barnekonvensjon.

Og her er det egentlige problemet som ser ut til å glemmes hos de som argumenterer slik Rolness og Frp gjør: Det å sette kostnadene ved å ta imot flyktninger opp mot å hjelpe dem der de er, er at man ender opp med å sammenligne helt ulike størrelser.

Les resten av denne bloggposten »

Media Samfunn og verden