Stikkord: <span>forelskelse</span>

GinSilje.jpgTohundreogåttisju dager er gått
siden jeg holdt rundt deg første gang.
Og jeg er fortsatt like forelsket.

Hundreognittisju dager er gått
siden jeg holdt rundt deg siste gang.
Og jeg har aldri sluppet taket.

Femhundreogsekstitre kilometer måtte jeg gått
for å få holde rundt deg igjen.
Likevel så er du akkurat her.

Ved siden av meg.

Nå.

Personlig

Det er litt latterlig
det hele
at det skulle gjøre
mer vondt
å finne kjærligheten
enn å miste den

Et dikt jeg skrev 5. september 2009. Publisert på dikt.no.

Kunst Personlig

Musikk betyr mye for meg. Jeg har alltid jobbet med musikk, og når jeg lytter til musikk aktiveres så utrolig mange deler av hjernen samtidig. God musikk injiserer heroin rett i hypofysen slik at kroppen kribler i ekstase. Tårer. Gåsehud. En hals som struper seg i emosjonell ereksjon. Samtidig jobber den analytiske delen konstant med å lete etter mønster, høre hvordan hi-haten spilles, finne finurlige akkordganger og bryte ned arrangementet til de enkelte melodi- og rytmelinjer. Å høre en særegen taktart kamuflert bak en fengende melodi, gir meg livsglede.

Jeg har hatt mange store musikalske øyeblikk i mitt liv. Fantastiske konserter med kjente og mindre kjente artister. Festivalkvelder med helter på scenen og sommerluft i lungene. Ensomme øyeblikk sittende på gulvet mellom to høyttalere mens musikken har løftet meg oppunder taket. Egne fremførelser hvor alt har klaffet og jeg har eid scenen. Ekstatiske gjennomhøringer av egeninnspilt musikk som jeg føler jeg har lykkes med.

Likevel står to hendelser igjen som spesielle for meg. To hendelser hvor musikken overtok alt og jeg ikke levde i noe annet univers enn i toner noen deilige timer.

Lenge leve livet!

Den ene hendelsen var noen dager etter 17. mai i 1984. Utenfor skolen hvor feiringen av nasjonaldagen dengang ble holdt, stod fortsatt talerstolen. Og det var ingen hvilken som helst talerstol. Det var en ganske robust liten scene i tre, med solid gelender rundt. En kraftig talerstol var bygget opp midt på. Den utstrålte autoritet. Omtrent et slikt podie som Hitler ville ha brukt om han fikk lyst til å tale til oss sirdøler. Intet mindre.

Jeg nærmet meg 11 år, og min bestevenn var året yngre. Dollie de Luxe var våre helter. Det var sen ettermiddag på et tomt skoleområde, og vi steg opp på talerstolen og så utover lekeplassen. Vi kunne høre jubelen og kjente blitslysene blende våre indre øyne. Asfalten foran oss var et hav av mennesker, og detvar nå eller aldri. Jeg åpnet hånden min og kjente hans gutteneve fylle min. Vi klemte til og tok et steg opp på podiet, løftet de sammenklaspede hendende mellom oss, fylte de små lungene våre med luft og var Dollie:

Les resten av denne bloggposten »

Musikk Personlig Sirdal

Loneliness

Det er så mange nydelige jenter i Oslo.

Jeg har nå vært en uke i Oslo. Kursing i Windows Vista. På vei til en Microsoft-sertifisering som jeg trenger i jobben min. Så da bor jeg her. På hotell. Alene. Det tar på. Heldigvis har jeg god trening i å trives i mitt eget selskap. Midt på nittitallet presterte jeg å bo i Oslo i et år uten å bli kjent med eller en gang føre en samtale med en eneste fremmed person.

Første halvåret bodde jeg på Bjerke studentheim. Syvende etasje. Der delte jeg kjøkken med 8-10 andre rom, og jeg delte inngangsparti og bad med ett annet rom. I et halvt år klarte jeg å unngå å møte min nabo. Det krever nøye planlegging og årvåkenhet, men belønningen er at man slipper å forholde seg til andre mennesker. Samtidig er det unektelig litt upraktisk. Lage middag etter midnatt når ingen andre bruker kjøkkenet. Spise frokost midt på dagen når alle andre er på Blindern. Lytte før man går ut døra for å være sikker på at ikke noen andre er i gangen. Planlegge skrittlengden slik at man akkurat ikke når den heisen som den andre personenn nettopp gikk inn i. Bedre å ha heisen for seg selv. Slippe 30 sekunder i helvete. Sånn levde jeg. Behagelig. Stressende. Ubehagelig. Avslappende.

Det neste halve året bodde jeg i en hybel på Diakonhjemmet. Samme prosedyre der. I blant gjorde jeg noen leie feilberegninger og endte dermed opp med å måtte si hei til noen medbeboere, men som regel klarte jeg å holde meg usynlig. Sove på dagen. Sitte på terminalstua på Blindern hele natta. Dette var året WWW ble sluppet løs på verden, og hele min nerdete kropp skrek i ekstase. Jeg hadde ikke behov for andre mennesker.

Annet enn en jente.

Det er så mange nydelige jenter i Oslo. Så sykt mange nydelige jenter. Så sykt nydelige. Jentene. Her i Oslo.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig