I blant leser man en setning som fanger og beskriver en tanke og en følelse som man selv ikke har klart å finne ordene til. Dette var en slik setning for meg:
He’d had friends who’d made good second marriages, and they always talked about the relief they’d felt when they realized that the first had gone wrong because of the dynamic, rather than any inherent failing in them.
Fra «Juliet, Naked» av Nick Hornby.
I fjor sommer (august 2008) hadde jeg et ekstra festivalpass til Øyafestivalen som jeg ville gi bort, så jeg annonserte på Underskog at den jenta som var flinkest til å smiske ville få billetten. Jeg kåret fort en vinner, og avtalte at jeg skulle møte henne i bakgården på et utested i Oslo for å gi henne festivalpasset.
Da jeg ankom kikket jeg meg rundt i folkemengden, og der stod hun, en av de vakreste skapninger jeg noensinne har sett. Hun hadde kunstig farget metallisk dyprødt langt hår, et modellpent ansikt, høy og slank og med en alternativ klesstil jeg elsker. Jeg gikk bort til henne, sa hvem jeg var og ga henne billetten. Hun takket og spurte om jeg skulle se bandet som skulle spille på en liten scene i bakgården, og jeg sa at joda, det kunne sikkert være interessant. Som takk for billetten sa hun at hun i det minste ville spandere en øl på meg, noe jeg takket ja til (selv om jeg egentlig sjelden drikker øl), og fulgte etter henne til bardisken. Da jeg fikk ølen av henne snudde jeg meg og gikk frem mot scenen for å se bandet. Og for å slippe henne fri.
En kommentar