Bloggleser Aud sendte meg sin historie som du kan lese her, men den inneholdt en del påstander som jeg følte krevde et tilsvar. Denne bloggposten er et forsøk på å svare Aud.
Hun skriver:
Jeg har forundret meg på hvorfor skeptikere har behov for å sette seg selv i båsen skeptisisme. En bås med uskrevne regler om hva som er tillatt. En bås det faktisk følger fangenskap i. Noe dere forfekter at dere nedkjemper. For meg var det et stort tap av min kreative, lekende natur å ikke kunne ha lov til å være litt fabulerende og undrende til den fantastiske verden vi lever i. For den fantastisk, kompleks og vanvittig. Den har alt fra det flotte og ubegripelig vakre til det komplett idiotiske og rivruskende urettferdige.
Alle skeptikere jeg kjenner er usedvanlig mye mer fabulerende og undrende til vår fantastiske verden enn hva de fleste religiøse eller alternative er. Jeg tror en grunn til at man blir skeptiker nettopp er denne fascinasjonen over vår utrolige planet, vår uendelig kompliserte og spennende hjerne, vårt uendelig store og merkelige univers, og alt det vi mennesker har gjort og kan gjøre, alene og sammen.
Mitt inntrykk er at religiøse og alternative ofte er veldig lite opptatt av alt det spennende vi vet, og ikke minst ikke vet, fordi de allerede mener å ha svarene. Det vil si «svarene». De har veldig vanskelig for å si «jeg vet ikke«, og forklarer alt med gud, konspirasjoner, aliens, mystiske krefter eller andre som regel utestbare og udokumenterte påstander som forklarer alt og ingenting. Det å dikte opp en gud eller andre utestbare forklaringer som svar på det vi ikke vet er en effektiv stopper for videre undring og tenkning.
Noen av de mest fantastiske forfattere har vært skeptikere: Douglas Adams, Carl Sagan, Isaac Asimov, Arthur C Clarke, og en hel rekke forfattere med en nesten ubegrenset fantasi og unik evne til å formidle hvor fantastisk vår verden er. Selv en hardcore skeptiker og ateist som Richard Dawkins har fylt bøker med den nydeligste undring og ekstatiske glede over hvor fantastisk vår verden er, skrevet i et poetisk og vakkert språk. Hans bok «Unweaving the rainbow» handler nettopp om det du her beskriver, nemlig påstanden om at kunnskap og vitenskap tar bort den poetiske mystikk – og han viser hvor utrolig feil den påstanden er.
44 kommentarer