Påtroppende samfunnsredaktør i Morgenbladet, Frank Rossavik, har i dag en fin leder med undertittelen:
Det liberale prinsipp får ingen verdi i praksis, fordi ingen forsvarer det mot moralismen.
Han åpner med følgende eksempel:
Datatilsynets årlige personvernrapport er en sorgmunter demonstrasjon av avmakt. Jeg var på pressekonferansen i fjor, og høydepunktet, hvis det er riktig ord, kom seniorrådgiver Guro Slettemark med. Hun tok utgangspunkt i en reell sak der en 15-åring, altså så vidt over den kriminelle lavalder og under den seksuelle, ble tatt med tolv uheldige bilder på PC-en. Åtte av dem ble definert som barneporno. Det endte med tilståelsesdom. Slettemark tok for seg guttens fremtidsutsikter, særlig med politiattesten han må ha i baklommen resten av livet:
«Han kan sannsynligvis glemme å få jobb i helse- og sosialsektoren. Han får ikke jobb i barnevernet, han får ikke bli støttekontakt, og ikke jobb på asylmottak eller i barnehager, heller ikke som sivilarbeider. Han kan bare glemme å søke om å adoptere barn, og enhver tanke om å være fotballtrener eller noe annet frivillig arbeid for barn kan han også glemme. Muligheten til normal sosialisering er avskåret.»
Kampen mot barneporno har de siste årene nådd nye høyder. Samfunnet aksepterer relativt ukritisk at myndighetene bruker særdeles tvilsomme argumenter og metoder i sin kamp mot dette ondet. De fleste av oss er enige i at misbruk av barn er fryktelig, fryktelig galt. Barn må og skal beskyttes mot voksnes egoistiske lyster, og mennesker som utnytter eller skader barn skal selvsagt straffes hardt for dette. Hardpornografi med barn i hovedrollene er et onde, men likevel er saken så mye, mye mer kompleks enn det folk flest synes å ha tenkt over.
2 kommentarer