Stikkord: <span>frykt</span>

Etter å ha sett NRK Folkeopplysningens episode om kjernekraft fikk jeg lyst til å dele et utdrag fra min siste bok, «Håndbok i krisemaksimering» (Spartacus forlag, 2016). Her peker jeg på mye av de samme poengene som Folkeopplysningen gjorde, og synes det er så pass viktig og interessant at det er verdt å gjenta.

Utdrag fra bokens kapittel om «Risiko» som innledes med drøfting av selvkjørende biler, før det fortsetter med dette:


Det er flere årsaker til at mennesker har en «irrasjonell» risikoopplevelse. Én viktig faktor i hvordan vi opplever risiko handler om grad av egenkontroll. På starten av 60-tallet oppstod nye utfordringer knyttet til forurensing og energiproduksjon. Samfunnet trengte bedre og renere metoder for å skaffe energi, og en av de rene alternativene var atomkraft. Men folk fryktet denne teknologien. Selv om vitenskapsmenn forsøkte å forklare folk at atomkraft var mye tryggere enn alternativer som for eksempel kullkraft, var folk svært skeptiske. I 1969 publiserte ingeniøren Chauncey Starr en artikkel med tittelen «Social benefit versus technological risk» hvor han forsøkte å analysere hva som påvirket folks risikoopplevelse. Hans kanskje viktigste funn var at vi opplever risiko som mer akseptabel hvis vi føler vi har kontroll over utfallet selv. Starr hevdet at folk lett aksepterte risiko fra eksempelvis bilkjøring, hvor de følte de hadde kontrollen selv, men i mye mindre grad ville akseptere risikoen fra et atomkraftverk, hvor de følte at de ikke kunne påvirke sikkerheten, selv om førstnevnte risiko var tusen ganger større. Overført til mitt innledende eksempel, ville nok Starr funnet at folk stolte mer på en bil de kjørte selv, men med høyere risiko, enn en førerløs bil som beviselig var tryggere, men hvor de selv ikke kunne føle samme grad av kontroll.

Mye av den tidlige forskningen på frykt og risiko la likevel til grunn at så lenge folk hadde korrekt informasjon, ville de kunne foreta veloverveide vurderinger av risiko. Hvis man bare ga folk vitenskapelige fakta og korrekt statistikk, ville folk forstå og forholde seg rasjonelt til risiko. En mengde forskning har i senere tid vist at dette er feil. Vi er ikke så rasjonelle vesener.

Les resten av denne bloggposten »

Media Politikk Samfunn og verden Vitenskap

Aftenposten har i dag en sak om uenighet om grenseverdier for stråling:

Er vi tilstrekkelig beskyttet mot all den elektromagnetiske strålingen som omgir oss i hverdagen? Nei, mener «Folkets Strålevern». Ja, sier Statens strålevern.

Folkets strålevern representeres av Sissel Halmøy, en kvinne som lever av å fyre opp under folks frykt for stråling, for deretter å ta godt betalt for å måle stråling i folks hjem og arbeidsplasser. Et genialt konsept i all sitt kvalmende hykleri.

Sissel Halmøy står i skolegården på Slemdal skole i Oslo. Hun måler det vi ikke ser – strålingen fra elektromagnetiske felt. Fra mobilmaster, nødnettmaster, trådløse nettverk og mobiltelefoner.

– Hvis strålingen hadde vært utstyrt med en fargekode i luften, da ville folk blitt kjempeskremt over hvor mye stråling vi er omgitt av. Men strålingen har ingen farge, gir ingen lyd. Vi kan ikke se den, ikke lukte eller høre den. Men den er der – over alt.

Men Sissel – strålingen har farger. Vanlig synlig lys er elektromagnetisk stråling med høyere energi enn de strålingskildene hun peker på, og lys finner vi i alle tenkelige farger. Det omgir oss overalt, og vi kan se det reflektere fra alt rundt oss. Det er selvsagt dritskummelt å se alle fargene i naturen. Det minner oss stadig på hvor mye elektromagnetisk stråling vi er omgitt av. Sissel holder nok på å dø på seg hver gang hun ser en rød rose.

c824f7c0fe.jpg

Halmøy argumenterer også selvmotsigende. I Aftenposten sier hun:

– ICNIRPs grenseverdier er kun et mål for oppvarming, altså termiske effekter av stråling. Verdiene er basert på målinger av en aktiv mobiltelefon, som ble holdt inntil et væskefylt plasthode i seks minutter. Man målte hva som skulle til for å oppnå en oppvarming på én grad, og så satte man grenseverdien til en 50.-del av dette.

– Men det er ikke oppvarming vi er redde for. Det vi snakker om, er de biologiske virkningene – som forstyrrelser av cellenes normale funksjoner og forstyrrelser av nervesignalene i kroppen.

Men tidligere har hun, slik den type folk som regel gjør, sammenlignet strålingen med en mikrobølgeovn:

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Media Politikk Samfunn og verden Skepsis Vitenskap

Aftenposten melder:

Britiske myndigheter mener et nytt terrorangrep mot landet er økende og kan være nær forestående.

Faren for at ekstremister får tak i kjemiske, biologiske og kjernefysiske våpen blir stadig større i takt med den teknologiske utviklingen, mener britiske myndigheter.

Tirsdag presenterte de en ny strategi i kampen mot terrortrusselen, og i denne forbindelsen gikk innenriksminister Jacqui Smith ut med en advarsel mot nye, store terrorangrep mot landet, melder CNN.

Men hvor stor er egentlig denne trusselen? Realistisk sett er den minimal. Kjemiske og biologiske våpen har vært kjent i hundre år uten noensinne å ha vært brukt på noe effektivt vis. Det krever så store mengder og så kompliserte «spredningsmekanismer» for at disse metodene skal ha en reell effekt med mange ofre, at det er særdeles lite sannsynlig at en terrorgruppe vil kunne gjennomføre dette på noe effektivt vis. I land med mye terror og sterke interessegrupper, eksempelvis Israel, har slike våpen aldri vært brukt. Er det da sannsynlig at de vil bli brukt i andre sammenhenger?

Jeg vil igjen henvise til artikkelen «A False Sense of Insecurity» som jeg har blogget om tidligere. Her er et utdrag:

For their part, biological and chemical weapons have not proven to be great killers. Although the basic science about them has been well known for a century at least, both kinds of weapons are notoriously difficult to create, control, and focus (and even more so for nuclear weapons).

Les resten av denne bloggposten »

Media Politikk Religion/overtro Samfunn og verden

Amityville Horror 20050408051830152 000Det er nesten helt mørkt i rommet. Jeg ligger i sengen, dyna halvveis over meg. Føttene mine iser. Ved siden av meg ligger Eirin, min daværende samboer, og sover tungt. Jeg hører hennes rolige åndedrag i polyrytmisk kamp mot min egen tunge, raske pusting. Gardinene er trukket for, men svakt lys fra sommernatten skinner gjennom og gjør at jeg kan skimte konturene av henne liggende på siden med ryggen mot meg. Jeg er våken, livredd, og vet at vi er tre personer i rommet.

Hårene på armene mine stritter. Det sitrer i huden. Så hører jeg det igjen, barnelatteren som vekket meg fra den tunge søvnen. En liten fremmed jente står ved siden av sengen min og ler. Jeg har ryggen til henne, men føler at hun stirrer på meg. Latteren hennes får isfjell til å rase ned langs ryggraden min. Jeg blir grepet av panikk og prøver å rope på Eirin for å vekke henne, men jeg får ikke ut en lyd. Den lille jenta står bare en halvmeter fra senga, rett ved bena mine, og hun ler igjen. En barnslig, men hånlig, latter som vekker en frykt i meg jeg sjelden har kjent før. Stum som jeg er, forsøker jeg å strekke ut en arm for å riste i Eirin, men armene lystrer ikke. Jeg er både stum og lam. Jeg roper inni meg, igjen og igjen: «Eirin! Eirin! Eirin!». Gradvis får jeg ut lyd, og jeg hører meg selv si «Mm… mm… mmmaa… mm… mmaamm… mamma! Mamma», nesten uhørlig. Mamma? Hvorfor sier jeg mamma? Hjernen sier «Eirin», munnen sier «Mamma». Jeg er forvirret og redd. Til slutt får jeg presset ut «Eirin» i et slags klynkende stønn. Det fremmede jentebarnet står rett ved siden av meg, og jeg prøver igjen å riste i min samboer mens jeg venter på at den lille jenta hvert øyeblikk skal krype opp i senga. Kroppen begynner sakte å lystre hjernen min, og jeg klarer å kravle meg nærmere Eirin og legge en arm rundt henne. «Eirin! Eirin!», klynker jeg, og hun våkner halvveis. Jeg ligger i fosterstilling, bena tett trukket opp under meg, og klamrer meg til henne. Forsiktig snur jeg meg, pulsen dunker i ørene mine, men jenta er borte. Det er igjen stille i rommet. Jeg svetter, jager etter pusten, har gåsehud og er livredd.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Skepsis Vitenskap

Frp vil nekte visninger av Al Gore sin film «En ubehagelig sannhet» i skoler. Årsaken er at

Dette er politisk skremselspropaganda. Filmen er ensporet og full av feil, hevder Frps Jon Helgheim overfor Drammens Tidende.

Dette er i seg selv en sannhet med modifikasjoner, noe man kan lese mer om her. Mer tåpelig er Frp’s neste påstand:

Han mener videre at filmen er egnet til å skape unødig frykt hos barn og ungdom, og understreker at Frp vil gjøre alt som er mulig for å stanse bruken av filmen «En ubehagelig sannhet» i grunnskolene i Drammen.

Og dette fra et parti som har basert hele sin politikk på å skape unødig frykt omkring innvandrere.

Media Politikk Samfunn og verden Vitenskap

Courage:

Fear believes – courage doubts. Fear falls upon the earth and prays – courage stands erect and thinks. Fear retreats – courage advances. Fear is barbarism – courage is civilization. Fear believes in witchcraft, in devils and in ghosts. Fear is religion, courage is science.

-Robert Ingersoll

Religion/overtro Skepsis Vitenskap

Dette ble skrevet som en oppfølging til et leserinnlegg i Agder. Det er en slags komprimert utgave av en tidligere artikkel her i bloggen min, kalt Terrorisme – falsk utrygghet.


Den såkalte «kampen mot terror» er i all hovedsak en blanding av politisk populisme/feighet, og et politisk maktspill som utnyttes til sitt fulle for å fremme ulike nasjoners og grupperingers egeninteresser. Den blir dessverre ofte brukt som et skalkeskjul til å overvåke og diskriminere mennesker. Den såkalte «kampen mot terror» er et hysterisk, lite veloverveid og særdeles lite effektivt pengesluk som ikke hører hjemme i en moderne og opplyst verden.

Faren for å bli rammet av et terrorangrep er mikroskopiske. I USA dør det hvert år flere av drukning i sitt eget badekar enn det antall mennesker som dør som et resultat av terrorisme på verdensbasis. Selv om man tar med dødsfallene 11/9-2001, så har omtrent like mange amerikanere blitt drept av lynet, av uhell påført av hjortedyr eller av allergiske reaksjoner fra peanøtter, som av terroristhandlinger. Med unntak av 2001 så har bare noen få hundre mennesker på verdensbasis blitt drept av internasjonal terrorisme. Samtidig har flere titalls millioner mennesker blitt drept i bilulykker.

Les resten av denne bloggposten »

Media Politikk Samfunn og verden

Dette er overskriften på en artikkel i VG omkring det nye lovforslaget som skal «sikre barn mot nettovergrep og «grooming»«:

Et tillegg til straffeloven skal sørge for at overgripere som tar kontakt med barna og møter dem med overgrep som hensikt, skal kunne straffes. Det skal gi barna en sikrere hverdag på nett.

I artikkelen skrives følgende:

69.000 barn har møtt en person fra nettprat i virkeligheten, 6000 av barna meldte at det var ubehageligheter under møtet, viser tall fra organisasjonen SAFT.

Hva tenkte du da du leste dette? Jeg vil tro at du, som meg, umiddelbart så for deg unge jenter som møter voksne menn, og at en del av disse blir seksuelt misbrukt. Uff da, skremmende høyt tall, er vel gjerne første respons. Men la oss se på dette tallet. Et lite Google-søk gir meg fort nettsidene til SAFT, og her nyanseres tallene betraktelig.

Les resten av denne bloggposten »

Arkiv IT/Internett Media Politikk Samfunn og verden Seksualitet

I juli skrev jeg en kritisk artikkel til måten Internet Watch Foundation overdriver og gir et falskt bilde av hvor utbredt barneporno er på Internett. IWF feiret nylig 10-årsjubileum, og har i den sammenheng gått ut med følgende gulrot til ukritiske medier:

More than 30,000 websites containing child pornography have been removed in the last 10 years, new figures show.

Skremmende tall, men neppe sant. Leser man rapporter som kritiske journalister, jurister og forskere har gjort omkring barneporno de siste 10-15 år, så er alle enige i at barneporno er et ekstremt oppblåst fenomen. Reell barneporno, slik de fleste ser for seg dette, er tilnærmet ikke-eksisterende. Det meste av det som finnes er erotiske bilder produsert på 60-70-tallet, før dette ble ulovlig. Av nyere materiale er det svært lite som kan klassifiseres som porno i det hele tatt. Det aller, aller meste dreier seg om bilder av naturister, unge modeller, kunst osv, eller materiale tenåringer har produsert av seg selv.

Tenk alle de millioner av lettkledde bilder tenåringer legger ut av seg selv på MySpace, deiligst.no, Blink osv. Når bildene ligger på personens egen profil virker de harmløse. I det politiet finner de samme bildene på harddisken til en mistenkt «pedofil», er det barneporno.

Les resten av denne bloggposten »

Arkiv IT/Internett Media Politikk Seksualitet

Beyond fear - Bruce SchneierSkribenten Bruce Schneier skrev for en tid tilbake et flott forsvar for privatlivets rett i magasinet Wired. Artikkelen er så pass viktig at jeg vil referere noen utdrag her. Noe er direkte sitert. Noe er oversatt og noe er mine egne tanker.

The most common retort against privacy advocates — by those in favor of ID checks, cameras, databases, data mining and other wholesale surveillance measures — is this line: «If you aren’t doing anything wrong, what do you have to hide?«

Some clever answers:

  • «If I’m not doing anything wrong, then you have no cause to watch me.«,
  • «Because the government gets to define what’s wrong, and they keep changing the definition.«
  • «Because you might do something wrong with my information.«

My problem with quips like these — as right as they are — is that they accept the premise that privacy is about hiding a wrong. It’s not. Privacy is an inherent human right, and a requirement for maintaining the human condition with dignity and respect.

Two proverbs say it best: Quis custodiet custodes ipsos? («Who watches the watchers?«) and «Absolute power corrupts absolutely.«

Han fortsetter med å sitere kardinal Richelieu som sa: «If one would give me six lines written by the hand of the most honest man, I would find something in them to have him hanged.» Overvåk et gjennomsnittsmenneske lenge nok og du vil finne en grunn til å arrestere, eller bruke informasjonen til utpressing.

Les resten av denne bloggposten »

IT/Internett Media Politikk Samfunn og verden