Stikkord: <span>gardermoen</span>

Screenshot 2014 12 14 23 57 26

Jeg er medlem av den fantastiske Facebook-gruppen «For oss som hater Gate 19». Ja, du vet, den grusomme Gate 19 på Oslo Lufthavn, Gardermoen. Også kjent som «Hell’s Gate» for oss som reiser en del.

Gruppebeskrivelsen lyder slik:

Det er bare alt for langt å gå lissom! Post gjerne statuser om hvor mye du måtte springe til gaten, hvor mange golfbiler du så og hvor mange sparkesykler du har stjelt på veien.

For de som ikke kjenner til Gate 19-problematikken legger jeg ved et flyplasskart for å illustrere dette:

Gate19

Tidligere i kveld dukket en posting opp i gruppen:

Screenshot 2014 12 14 23 44 41

Huff da. Stakkars Ingeborg. Jeg kjenner følelsen. Man har dårlig tid fra før, og så oppdager man at flyet går fra Gate 19. Det finnes ikke noe mer stressende enn det. Sånn i I-lands-sammenheng hvertfall.

Hun fikk heldigvis mye støtte, medlidenhet og inspirasjon i kommentarfeltet. Vi HateGate19’ere bryr oss om hverandre, vettu.

Screenshot 2014 12 14 23 49 05

Etterhvert tydet heldigvis ting på at hun rakk det:

Screenshot 2014 12 14 23 49 59

Puh. Alle HateGate19’ere gleder seg.

Men så kom høydepunktet. Gruppen har tydeligvis sine følgere også blant crewet i SAS, for dette var det som møtte Ingeborg da hun kom seg inn i flyet:

Screenshot 2014 12 14 23 43 54

Litt mørkt bilde, men på lappen hun fant i setet sitt står det:

Kjære Ingeborg,

Denne er til deg! Du rakk det :-)

Hilsen crewet ombord

…og så vidt jeg kan se ligger det et par konfektbiter eller sukkertøy med lappen.

Fantastisk, eller hva? :-)

Diverse Humor

Miss denti lilla str 2Oslo Lufthavn Gardermoen. Gate 26. Søndag, 10. februar 2013 kl 16:56.

Jeg sitter fremoverbøyd og ser på min iPhone 5. Oppslukt av en Twitterdialog. Eller kanskje det var noe på Facebook. Eller hadde jeg fått en melding fra en potensiell date på Sukker?

Jeg husker ikke. Men jeg satt fremoverbøyd. I synsfeltet var kun en fire tommers skjerm. Det var egentlig mer der, men hjernen konsentrerte seg om skjermen. Det var også litt gulv, husker jeg. Og noen føtter fra folkene som satt på stolene vendt mot meg. En bag, en koffert.

Rett foran meg manglet det føtter. Flyet til Kristiansand var ferdig boardet og det var mange tomme seter ved gaten nå. Jeg satt der for å vente til flyet var i luften. Flyet med min datter. Min seks år gamle datter som var på sin fjerde flytur alene.

Mens jeg fingret en tweet, eller en statusmelding, eller en potensielt fremtidig date, vandret to føtter inn i synsfeltet mitt. Jeg kikket ikke opp. Mobilen var min verden der og da. Slik den så ofte er.

Et lite minutt gikk, og plutselig ramlet noe inn i sidesynet mitt. Noe lilla. På gulvet. Det trillet litt bortover og slo seg til ro på en arrogant og litt småprovoserende måte. Jeg lot blikket dras fort til side for å fokusere på forstyrrelsen, og så at det var en smokk. En lilla smokk.

En lilla smokk? Så rart.

Vedkommende som mistet den plukker den vel straks opp, tenkte jeg. Det gikk et par sekunder. Ingen bevegelse. Ingen hånd som strakte seg frem for å gripe den lilla provokasjonen. Jeg kikket på smokken igjen. Inni hodet mitt hadde hjernen begynt å analysere situasjonen. Hvorfor plukket ikke noen opp smokken? Burde jeg ta den opp? Men er ikke det teit når den ligger nærmere motstående stol enn min? Hvis jeg begynner å strekke meg etter den nå vil det garantert kræsje med eieren som selv skal plukke den opp. Beste å vente to sekunder til.

Men ingen plukket opp smokken. Jeg får gjøre det.

Les resten av denne bloggposten »

Humor Personlig