Stikkord: <span>gaver</span>

På lille julaften skrev jeg en liten bloggpost om hva jeg ville gjøre på julaften. Som beskrevet der gikk jeg til innkjøp av 10 «overlevelsespakker» bestående av:

Gavepose1

  • Fleeceteppe
  • Termos
  • Sitteunderlag
  • Julemarsipan
  • Klementiner
  • Mandler
  • Kanelbolle

På selve dagen fylte jeg alle termosene med kokende vann, og la et par teposer og pulverpakke for ulike kaffetyper i posene.

En venninne, Jeanette, sa hun kunne stille med bil og kjøre meg rundt, og et par unge søstre fra Nordstrand, Maja og Susanna, meldte seg frivillig til å være med. Jeanette hadde også med seg Louiza og sin søte lille hund, Nico, i bilen.

Da Jeanette ankom Tøyen, stuet jeg de ti posene inn i bilen, og så kjørte vi ned mot sentrum. Slike litt spontane ideer er ofte enklere i teorien enn i praksis, for nå meldte spørsmålene seg. Hvordan skulle vi gå frem? Hvor skulle vi se etter folk? Hvem skulle egentlig få disse gaveposene? Hvordan gir man gaven rent praktisk, uten at det virker nedlatende eller feil på noe vis? Jeg er jo selvsagt overanalytisk på slike ting, men jeg tenkte at det var bare en måte å finne det ut på, og det var å kaste seg ut i det.

Søstrene skulle vente ved Trafikanten, så vi kjørte til parkeringsplassen ved Østbanehallen. Der tok jeg med meg fire poser og ruslet bort til Trafikanten hvor Maja og Susanna, og hennes halvannet år gamle baby, ventet på oss. Det var første gang jeg møtte dem, så vi hilste på hverandre, og så fikk de med seg fire poser og instruksjon om å gå oppover Karl Johans gate og se om de kunne finne noen som så ut til å trenge en slik oppmuntringsgave.

Jeg gikk tilbake til bilen. Været var skikkelig kjipt. Det regnet og blåste kraftig, og jeg tok meg selv i å angre litt på at jeg ikke hadde kjøpt de regnponchoene som jeg hadde sett de hadde på Clas Ohlson og lagt en av dem oppi hver gavepose, men det var for sent nå.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden

0adb5c2e23c2f338823c57ecbe169d46Jeg mistet julen en gang for kanskje 10 år siden. Nå får jeg ikke til jul lenger.

Jeg føler ingenting for jul. Julen er omtrent like oppløftende som et tannlegebesøk. Ikke sånne årlige kontroller hvor tannlegen bare pirker litt og sier at alt ser greit ut. Nei. Julen er mer som den gang du var for å rotfylle en jeksel helt der bak. Da du måtte sitte i evigheter og observere at noe ubehagelig skjedde, men heldigvis er du bedøvet nok til å ikke egentlig merke så mye til det.

Julen bare skjer rundt meg. Men jeg er ikke i julen. Og julen er definitivt ikke i meg.

Det er mange år siden jeg har kjøpt gaver til voksne. Julegaver er noe av det mest motbydelige jeg kan tenke meg. Når jeg leser på Facebook at folk handler gaver, pakker inn og styrer, så knyter det seg i magen min. Jeg synes det er ekkelt. De kunne like gjerne skrevet at de var ute og kaldkvelte uskyldige kattunger.

Og jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det slik. Kanskje det gjør meg stresset. Kanskje det er fordi jeg oppfatter det som noe påtvunget. Et slags rituale. Noe man må gjøre bare fordi det er sånn. Og hvis det er en ting jeg hater, så er det ting folk gjør bare fordi det er sånn. Jeg hater tradisjoner og ritualer.

Grøss.

Misforstå meg ikke. Jul kan være koselig. Jeg sitter ikke og har det vondt inni meg med familien på julaften. Spesielt ikke de julaftener jeg er med min datter. Jeg har verdens beste familie, og en oppvekst med fantastiske julfeiringer bak meg. Men de siste årene har hele julegreiene bare blitt ekstremt kjedelig og intetsigende. Når man er singel, familie er spredt litt rundtomkring, og man generelt sett synes folk er litt slitsomme, så har ikke julen så veldig mye å tilby.

Når noen spør meg om hva jeg ønsker meg, så synes jeg det er utelukkende ubehagelig. Jeg får et snev av panikkangst. Jeg blir stresset. Kanskje fordi jeg ikke ønsker meg noe som helst som noen kan gi meg innpakket i gavepapir. Jeg har alt jeg trenger og mer.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig

pissed-jesus.jpgDet er jul igjen og handlegatene fylles av julegaveshoppende kvinner og menn i desperat kamp etter å finne den perfekte julegave til sine kjære. Eller hvertfall etellerannet som kan pakkes inn og ligge under juletreet slik at man kan drikke sin julegløgg i trygg visshet om at man har utført sin årlige plikt.

Dem om det.

Jeg liker ikke julegaver. Jeg synes det er ekkelt. Virkelig ekkelt.

Jeg kunne ramset opp statistikk om hvor grusomt mennesker i den tredje verden har det. Hvordan vi sløser milliarder av kroner på å handle unødvendige ting til hverandre mens hundrevis av millioner mennesker sulter og lider og ville gitt sin høyre pekefinger for å få lukte på restene av julemiddagen som vi kaster i søpla første juledag. Jeg kunne minnet deg kjære leser på all den lidelse som finnes i verden, og hvordan vi kunne ha visket ut en stor del av den hvis vi alle brukte pengene våre på nødhjelp heller enn å kjøpe tullete gaver til hverandre.

Men jeg gjør det ikke, fordi det vet du allerede. Du vet at det er slik. Du kjøper dine julegaver med en liten bismak, fullstendig klar over at for hver gave du kjøper, så lar du vær å redde livet til et døende menneske et sted der ute i verden.

Men de er jo så langt borte. Og det er jul? Kan vi ikke bare kose oss? I Jesu navn?

Du går oppover handlegaten i byen hvor du bor. I midten av byen er et lite koselig tjern, med parkbenker rundt og stokkender som vasser i kanten av det ennå ikke frosne vannet. Du smiler for deg selv og tenker hvilken koselig by du bor i. Noen meter ute i tjernet ligger en ni år gammel gutt og kjemper for livet. Han har falt uti og holder på å drukne. Den vanntrukne kjeledressen trekker ham sakte men sikkert under vannflaten, og snart er han borte for godt. Du ser på at luen hans forsvinner i det mørke vannet, trekker på skuldrene og går inn på Carlings for å kjøpe den genseren som bror din har ønsket seg så lenge.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Religion/overtro Samfunn og verden