På lille julaften skrev jeg en liten bloggpost om hva jeg ville gjøre på julaften. Som beskrevet der gikk jeg til innkjøp av 10 «overlevelsespakker» bestående av:
- Fleeceteppe
- Termos
- Sitteunderlag
- Julemarsipan
- Klementiner
- Mandler
- Kanelbolle
På selve dagen fylte jeg alle termosene med kokende vann, og la et par teposer og pulverpakke for ulike kaffetyper i posene.
En venninne, Jeanette, sa hun kunne stille med bil og kjøre meg rundt, og et par unge søstre fra Nordstrand, Maja og Susanna, meldte seg frivillig til å være med. Jeanette hadde også med seg Louiza og sin søte lille hund, Nico, i bilen.
Da Jeanette ankom Tøyen, stuet jeg de ti posene inn i bilen, og så kjørte vi ned mot sentrum. Slike litt spontane ideer er ofte enklere i teorien enn i praksis, for nå meldte spørsmålene seg. Hvordan skulle vi gå frem? Hvor skulle vi se etter folk? Hvem skulle egentlig få disse gaveposene? Hvordan gir man gaven rent praktisk, uten at det virker nedlatende eller feil på noe vis? Jeg er jo selvsagt overanalytisk på slike ting, men jeg tenkte at det var bare en måte å finne det ut på, og det var å kaste seg ut i det.
Jeg mistet julen en gang for kanskje 10 år siden. Nå får jeg ikke til jul lenger.
Det er jul igjen og handlegatene fylles av julegaveshoppende kvinner og menn i desperat kamp etter å finne den perfekte julegave til sine kjære. Eller hvertfall etellerannet som kan pakkes inn og ligge under juletreet slik at man kan drikke sin julegløgg i trygg visshet om at man har utført sin årlige plikt.
17 kommentarer