Stikkord: <span>grooming</span>

Førstestatsadvokat ved Oslo statsadvokatembeter, Lasse Qvigstad, hadde nylig en interessant kronikk i Aftenposten. Her drøfter han de omfattende, men svært lite omtalte, endringene i norsk lovgivning med hensyn til lovlig inngripen i folks privatliv.

I 2005 vedtok Stortinget en tilføyelse til politiloven av 1995. Lovens nye § 17 d åpner for at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som ledd i sin forebyggende virksomhet – med rettens samtykke – kan anvende en lang rekke inngrep i folks private rettssfære. Loven åpner blant annet for romavlytting, telefonkontroll, hemmelig ransaking, brev- og e-postkontroll m.v.

Denne lovbestemmelsen representerer, prinsipielt sett, noe helt nytt i Norge. Ikke på grunn av de tvangsmidler som anvendes, men fordi loven nå åpner adgang til bruk av inngrep uten at det foreligger noen mistanke om begåtte eller pågående lovbrudd. Det er kravet til en sannsynliggjort mistanke om begåtte forbrytelser som hittil har gitt begrunnelsen for og legitimering av drastiske inngrep i folks privatliv. Slike tiltak har bare vært anvendt i forbindelse med etterforskning av alvorlige straffbare forhold.

Man må være ganske apatisk for å ikke synes at dette er skremmende. Vi har hatt en viss debatt omkring innføringen av EUs lagringsdirektiv, men debatten omkring de nye «terrorlovene» har vært forbausende liten. Jeg har skrevet en del om dette i bloggen min de siste par år, og ser en klar trend mot at myndighetene i økende grad ønsker å leke tankepoliti. Aktuelle eksempler på dette er Omar Bhatti-saken og ikke minst den hårreisende innføringen av den såkalte grooming-loven.

Det vanlige argumentet til de som ikke synes dette gjør så mye, er at man ikke har noe å frykte hvis man ikke har noe å skjule. Svaret på dette argumentet sies best i diktet til Martin Niemöller, Likegyldighet:

Først tok de jødene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke jøde.

Deretter tok de kommunistene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke kommunist.

Så tok de fagforeningsfolkene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke fagforeningsmann.

Til slutt tok de meg.
Men da var det ingen igjen
til å bry seg.

Les resten av denne bloggposten »