Stikkord: <span>Grunnloven</span>

Jens Brun Pedersen har skrevet en fin kommentar til avgjørelsen som for kort tid ble fattet omkring det fremtidige forholdet mellom staten og Den Norske Kirke. Han stiller spørsmålet: Kan vi nå lene oss tilbake og ta en velfortjent hvil?

Svaret er nei, og han oppsummerer det veldig bra i følgende avsnitt:

Vi bør ikke gi oss så lenge ett bestemt trossamfunn fortsatt har særskilt forankring i Grunnloven og så lenge biskoper, proster og prester er statstjenestemenn. Vi bør dessuten utsette smellene fra flasker med musserende innhold inntil den dagen gravferdsforvaltningen overlates til samtlige kommuner i landet – og vi ser de nøytrale seremonilokalene som nå loves i kommune-Norge.

Han skriver videre:

Vi kan ikke innta hengekøyene før vi får fjernet denne delen av den nye – og absolutt forbedrede – § 2 i Grunnloven: ”Værdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.” Dette er en tvetydig og tilbakeskuende formulering som burde være unødvendig når neste setning lyder – mer framtidsrettet: ”Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne”.

At en arv skal utgjøre et verdigrunnlag er i seg selv en kuriositet. Særlig når denne arven består av en serie standpunkter og verditolkninger som i høyeste grad har forsinket vår sivilisasjonsutvikling. Formuleringen er åpenbart et fotavtrykk etter Kristelig Folkepartis bevegelser i kompromissarbeidet.

Dette er også et bra poeng:

Religionshistorikeren Hanne Nabintu Herland har jo allerede startet med en vulgaritet, presentert i både Aftenposten og i det nyåndelige organet Klassekampen, der hun med stor faglig tyngde hevder at humanismen vi står for ikke er noe annet enn «kristendommen minus gudstro«. Verdier oppstod selvfølgelig først med Jesus. Athen og Rom levde som kjent i totalt mørke.

Hehe, right on.

Media Politikk Religion/overtro Samfunn og verden Skepsis

SurveillanceFørstestatsadvokat ved Oslo statsadvokatembeter, Lasse Qvigstad, hadde nylig en interessant kronikk i Aftenposten. Her drøfter han de omfattende, men svært lite omtalte, endringene i norsk lovgivning med hensyn til lovlig inngripen i folks privatliv.

I 2005 vedtok Stortinget en tilføyelse til politiloven av 1995. Lovens nye § 17 d åpner for at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som ledd i sin forebyggende virksomhet – med rettens samtykke – kan anvende en lang rekke inngrep i folks private rettssfære. Loven åpner blant annet for romavlytting, telefonkontroll, hemmelig ransaking, brev- og e-postkontroll m.v.

Denne lovbestemmelsen representerer, prinsipielt sett, noe helt nytt i Norge. Ikke på grunn av de tvangsmidler som anvendes, men fordi loven nå åpner adgang til bruk av inngrep uten at det foreligger noen mistanke om begåtte eller pågående lovbrudd. Det er kravet til en sannsynliggjort mistanke om begåtte forbrytelser som hittil har gitt begrunnelsen for og legitimering av drastiske inngrep i folks privatliv. Slike tiltak har bare vært anvendt i forbindelse med etterforskning av alvorlige straffbare forhold.

Man må være ganske apatisk for å ikke synes at dette er skremmende. Vi har hatt en viss debatt omkring innføringen av EUs lagringsdirektiv, men debatten omkring de nye «terrorlovene» har vært forbausende liten. Jeg har skrevet en del om dette i bloggen min de siste par år, og ser en klar trend mot at myndighetene i økende grad ønsker å leke tankepoliti. Aktuelle eksempler på dette er Omar Bhatti-saken og ikke minst den hårreisende innføringen av den såkalte grooming-loven.

Det vanlige argumentet til de som ikke synes dette gjør så mye, er at man ikke har noe å frykte hvis man ikke har noe å skjule. Svaret på dette argumentet sies best i diktet til Martin Niemöller, Likegyldighet:

Først tok de jødene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke jøde.

Deretter tok de kommunistene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke kommunist.

Så tok de fagforeningsfolkene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke fagforeningsmann.

Til slutt tok de meg.
Men da var det ingen igjen
til å bry seg.

Les resten av denne bloggposten »

Diverse IT/Internett Media Politikk Samfunn og verden