Stikkord: <span>hjernen</span>
Ta det spirituelle alvorlig er budskapet forfatter og journalist Harald Garmannslund serverte oss i Aftenposten 31. juli i år. Jeg hadde tenkt å skrive om det dagen det ble publisert, men fullførte aldri bloggposten. Siden den gang har vi hatt Folkeopplysningen på NRK1, og en debattorkan i kjølvannet av den serien. Diskusjonen har ikke direkte handlet om livet etter døden, men argumentene til forsvar for alt fra healing til å snakke telepatisk med dyr har vært i samme stil som det denne kronikkforfatteren lirer av seg.
Det er mye å ta tak i denne teksten, en tekst som er et oppkok av logiske feilslutninger og tendensiøse påstander. Kort oppsummert baserer den seg på argumentet om at summen av mange anekdoter og dårlige data peker i retning av at det finnes et liv etter døden, ergo er det sannsynligvis sant. Den samme argumentasjonen kan brukes til å hevde at utenomjordiske vesener til stadighet besøker planeten vår og sender oss budskap via kornåkre eller analmutilerte kyr, at jomfru Maria til med ujevne mellomrom blotter seg for uskyldige katolske barn, og at Elvis lever.
Nok om det.
Det jeg fikk lyst å skrive noen ord om tar utgangspunkt i tekstens innledning som lyder slik:
…om hvor fantastisk hjernen vår er:
Yep.
Bloggleser Aud sendte meg sin historie som du kan lese her, men den inneholdt en del påstander som jeg følte krevde et tilsvar. Denne bloggposten er et forsøk på å svare Aud.
Hun skriver:
Jeg har forundret meg på hvorfor skeptikere har behov for å sette seg selv i båsen skeptisisme. En bås med uskrevne regler om hva som er tillatt. En bås det faktisk følger fangenskap i. Noe dere forfekter at dere nedkjemper. For meg var det et stort tap av min kreative, lekende natur å ikke kunne ha lov til å være litt fabulerende og undrende til den fantastiske verden vi lever i. For den fantastisk, kompleks og vanvittig. Den har alt fra det flotte og ubegripelig vakre til det komplett idiotiske og rivruskende urettferdige.
Alle skeptikere jeg kjenner er usedvanlig mye mer fabulerende og undrende til vår fantastiske verden enn hva de fleste religiøse eller alternative er. Jeg tror en grunn til at man blir skeptiker nettopp er denne fascinasjonen over vår utrolige planet, vår uendelig kompliserte og spennende hjerne, vårt uendelig store og merkelige univers, og alt det vi mennesker har gjort og kan gjøre, alene og sammen.
Her serverer jeg enda en illusjon for å banke inn poenget om hvordan vi ikke sanser verden slik den virkelig er, men derimot at hjernen konstruerer en virkelighet basert på fortolkninger av sanseinntrykk.
Hjernen vår har ikke som mål å vise oss verden slik den objektivt sett er basert på nøytrale sanseinntrykk av lukter, smaker, lys og lyd. Det ville være fullstendig nytteløst. Hjernen har som mål at vi skal overleve. Det er i prinsippet alt vi mennesker er til for. Overleve og reprodusere for å spre genene våre. Dermed har hjernen over millioner av år med evolusjon utviklet ulike filtre og fortolkningsmekanismer som skal fremheve ting som er viktig for oss, for eksempel ansikter, kanter og grenser mellom områder av ulike substanser, spesielle farger, viktige lyder som stemmer og babygråt, interessante lukter og smaker som leder oss mot nyttig mat, og så videre.
Den rent objektive opplevelse av virkeligheten ville være unyttig, til dels farlig, og fryktelig mye kjedeligere. Tenk om ansikter bare var en formasjon på kroppen som ikke ga noen mening for oss? Tenk om søte smaker ikke skilte seg ut fra alle andre smaker, men bare var en… smak? Tenk om skygger og hjørner og kanter ikke ble fortolket av hjernen vår til å symbolisere formasjoner, overganger og strukturer slik at det tredimensjonale rom ga mening? Tenk om lyden av stemmen til kjæresten din ikke fikk det til å bruse i blodet, men bare var en lyd på lik linje med støyen fra trafikken utenfor?
Brain scans have provided the most compelling evidence yet that being gay or straight is a biologically fixed trait.
The scans reveal that in gay people, key structures of the brain governing emotion, mood, anxiety and aggressiveness resemble those in straight people of the opposite sex.
The differences are likely to have been forged in the womb or in early infancy, says Ivanka Savic, who conducted the study at the Karolinska Institute in Stockholm, Sweden.
«This is the most robust measure so far of cerebral differences between homosexual and heterosexual subjects,» she says.
Hjernen vår er spesialisert til å gjenkjenne mønstre og jobber fulltid med å finne slike mønster og sammenhenger i alt den fores av sanseinntrykk, kanskje spesielt synsinntrykk. Et mønster hjernen er spesielt evolvert til å oppdage er ansikt, og vi ser ansikter overalt. I skyer, skygger, trær, sand og ostesmørbrød.
Tenk deg bare at en enkel strektegning bestående av en sirkel med to prikker til øyne, en vertikal strek som nese og en horisontal strek som munn, oppfattes utvetydig som et ansikt hos alle mennesker. Tygg litt på det. Vi ser et ansikt i denne strektegningen utelukkende fordi hjernen vår er fantastisk til å oppdage enkle mønstre og koble disse mot en database av objekter. Ikke fordi tegningen egentlig ligner på et virkelig ansikt. Hvis et bilde av ditt ansikt lagres digitalt, og sammenlignes med et digitalt bilde av nevnte strektegning, så vil ikke mange av punktene i bildet sammenfalle. Kanskje ikke en eneste piksel. Likevel klarer altså hjernen å generalisere ansiktsbildet og finne et mønster som den klarer å få til å sammenfalle med strektegningen på et eller annet vis.
351 kommentarer