Stikkord: <span>hjernen</span>

Screenshot 2015 05 25 12 19 29

Det finnes følelser og instinkter hos oss mennesker som det kan være vanskelige å overvinne.

I mine foredrag om hvordan vi lurer oss selv, viser jeg eksempler på hvordan hjernens forventningsbaserte tolkning av sanseinntrykk gjør at vi kan se, høre, smake, lukte og føle noe annet enn det vi rasjonelt sett vet at vi sanser.

Vi kan se en firkant med en kjent farge/nyanse, og likevel se en helt annen farge/nyanse. Og vi klarer ikke å overstyre denne automatikken som får hjernen til å lure oss, selv om vi vet hva som foregår og hva vi egentlig burde se.

Screenshot 2015 05 25 12 24 26

Men det samme gjelder på mange flere subtile plan. Det er spesielt tre områder hvor jeg lar meg irritere over at mine instinkter overstyrer mine ønsker og rasjonelle vurderinger:

Ekkel mat

2768071283 c6286dd53b oJeg har lyst å kunne spise alt som er ufarlig og som smaker greit, uansett hva det er og hvordan det ser ut.

Men jeg klarer det ikke.

Jeg hadde slitt med å spise en grillet gresshoppe eller en stekt larve selv om det var tilberedt slik at det smakte godt. Jeg klarer det ikke, fordi det er et insekt, og da stritter noe i meg imot.

MaxresdefaultDet er egentlig helt irrasjonelt, fordi jeg spiser jo reker. Og forskjellen på en reke og en gresshoppe er… ingenting?

Og jeg spiser krabber. Som ligner på store edderkopper. Men jeg hadde ikke spist en grillet tarantell.

Og jeg hadde hatt problemer med smalahove, selv om kjøttet i sauens kinn eller kjeve ikke burde være mer ekkelt enn kjøttet på låret.

Jeg skulle ønske jeg kunne overvinne denne irriterende og idiotiske aversjonen mot «ekkel, men ufarlig mat».

Homoseksualitet

480px Kiss Hiro at the Maritime HotelJeg elsker sex, men jeg elsker sex med kvinner. Tanken på sex med en mann er en tanke uten lyst og kåthet.

Det irriterer meg.

Jeg beundrer bifile som kan nyte begge kjønn like mye. Som bare nyter kropp og intimitet uansett hvilke kjønnsorganer som er tilgjengelige.

Les resten av denne bloggposten »

Alternativ medisin Konspirasjonsteorier Personlig Religion/overtro Samfunn og verden Seksualitet Skepsis

Skjermbilde 2012 07 31 kl 20 13 15

Ta det spirituelle alvorlig er budskapet forfatter og journalist Harald Garmannslund serverte oss i Aftenposten 31. juli i år. Jeg hadde tenkt å skrive om det dagen det ble publisert, men fullførte aldri bloggposten. Siden den gang har vi hatt Folkeopplysningen på NRK1, og en debattorkan i kjølvannet av den serien. Diskusjonen har ikke direkte handlet om livet etter døden, men argumentene til forsvar for alt fra healing til å snakke telepatisk med dyr har vært i samme stil som det denne kronikkforfatteren lirer av seg.

Det er mye å ta tak i denne teksten, en tekst som er et oppkok av logiske feilslutninger og tendensiøse påstander. Kort oppsummert baserer den seg på argumentet om at summen av mange anekdoter og dårlige data peker i retning av at det finnes et liv etter døden, ergo er det sannsynligvis sant. Den samme argumentasjonen kan brukes til å hevde at utenomjordiske vesener til stadighet besøker planeten vår og sender oss budskap via kornåkre eller analmutilerte kyr, at jomfru Maria til med ujevne mellomrom blotter seg for uskyldige katolske barn, og at Elvis lever.

Nok om det.

Det jeg fikk lyst å skrive noen ord om tar utgangspunkt i tekstens innledning som lyder slik:

I Norge finnes det i dag hundrevis av klarsynte mennesker, og mange påberoper seg mediale evner. Det vil si at de er i stand til å kommunisere med de avdøde. Men dette blir av mange, spesielt innen akademia og «det offisielle Norge», sett på som en umulighet. For; vi lever i et gjennomgående ateistisk samfunn, hvor døden regnes som det endelige punktum for vår eksistens, der bevisstheten er knyttet til vår biologiske hjerne, uten at det finnes noe som helst vitenskapelig bevis for det!

Indisiene på det motsatte er derimot mange.

Det finnes ingen vitenskapelige bevis for at vår bevissthet er knyttet til vår biologiske hjerne, hevder Garmannslund. Vel, la oss se litt på akkurat den påstanden. De to viktigste måtene å se på sammenhengen mellom hjerne og bevissthet kan kort oppsummeres slik:

Les resten av denne bloggposten »

Religion/overtro Skepsis Vitenskap

…om hvor fantastisk hjernen vår er:

395891 276989942362017 138006939593652 766231 2039430691 n

Yep.

Humor Skepsis

Bloggleser Aud sendte meg sin historie som du kan lese her, men den inneholdt en del påstander som jeg følte krevde et tilsvar. Denne bloggposten er et forsøk på å svare Aud.

Hun skriver:

Jeg har forundret meg på hvorfor skeptikere har behov for å sette seg selv i båsen skeptisisme. En bås med uskrevne regler om hva som er tillatt. En bås det faktisk følger fangenskap i. Noe dere forfekter at dere nedkjemper. For meg var det et stort tap av min kreative, lekende natur å ikke kunne ha lov til å være litt fabulerende og undrende til den fantastiske verden vi lever i. For den fantastisk, kompleks og vanvittig. Den har alt fra det flotte og ubegripelig vakre til det komplett idiotiske og rivruskende urettferdige.

Alle skeptikere jeg kjenner er usedvanlig mye mer fabulerende og undrende til vår fantastiske verden enn hva de fleste religiøse eller alternative er. Jeg tror en grunn til at man blir skeptiker nettopp er denne fascinasjonen over vår utrolige planet, vår uendelig kompliserte og spennende hjerne, vårt uendelig store og merkelige univers, og alt det vi mennesker har gjort og kan gjøre, alene og sammen.

Mitt inntrykk er at religiøse og alternative ofte er veldig lite opptatt av alt det spennende vi vet, og ikke minst ikke vet, fordi de allerede mener å ha svarene. Det vil si «svarene». De har veldig vanskelig for å si «jeg vet ikke«, og forklarer alt med gud, konspirasjoner, aliens, mystiske krefter eller andre som regel utestbare og udokumenterte påstander som forklarer alt og ingenting. Det å dikte opp en gud eller andre utestbare forklaringer som svar på det vi ikke vet er en effektiv stopper for videre undring og tenkning.

Noen av de mest fantastiske forfattere har vært skeptikere: Douglas Adams, Carl Sagan, Isaac Asimov, Arthur C Clarke, og en hel rekke forfattere med en nesten ubegrenset fantasi og unik evne til å formidle hvor fantastisk vår verden er. Selv en hardcore skeptiker og ateist som Richard Dawkins har fylt bøker med den nydeligste undring og ekstatiske glede over hvor fantastisk vår verden er, skrevet i et poetisk og vakkert språk. Hans bok «Unweaving the rainbow» handler nettopp om det du her beskriver, nemlig påstanden om at kunnskap og vitenskap tar bort den poetiske mystikk – og han viser hvor utrolig feil den påstanden er.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Religion/overtro Skepsis Vitenskap

Her serverer jeg enda en illusjon for å banke inn poenget om hvordan vi ikke sanser verden slik den virkelig er, men derimot at hjernen konstruerer en virkelighet basert på fortolkninger av sanseinntrykk.

Hjernen vår har ikke som mål å vise oss verden slik den objektivt sett er basert på nøytrale sanseinntrykk av lukter, smaker, lys og lyd. Det ville være fullstendig nytteløst. Hjernen har som mål at vi skal overleve. Det er i prinsippet alt vi mennesker er til for. Overleve og reprodusere for å spre genene våre. Dermed har hjernen over millioner av år med evolusjon utviklet ulike filtre og fortolkningsmekanismer som skal fremheve ting som er viktig for oss, for eksempel ansikter, kanter og grenser mellom områder av ulike substanser, spesielle farger, viktige lyder som stemmer og babygråt, interessante lukter og smaker som leder oss mot nyttig mat, og så videre.

Den rent objektive opplevelse av virkeligheten ville være unyttig, til dels farlig, og fryktelig mye kjedeligere. Tenk om ansikter bare var en formasjon på kroppen som ikke ga noen mening for oss? Tenk om søte smaker ikke skilte seg ut fra alle andre smaker, men bare var en… smak? Tenk om skygger og hjørner og kanter ikke ble fortolket av hjernen vår til å symbolisere formasjoner, overganger og strukturer slik at det tredimensjonale rom ga mening? Tenk om lyden av stemmen til kjæresten din ikke fikk det til å bruse i blodet, men bare var en lyd på lik linje med støyen fra trafikken utenfor?

Ta eksemplet med ansikter. Hjernen vår har en egen «modul» som har til oppgave å identifisere ansikter. Vi er ekstremt flinke til dette. Faktisk er vi ofte litt for flinke, og hjernen viser oss ansikter i skyer, steinformasjoner, fjellsider, poteter, gulerøtter, Mars-vulkaner og toast. Ansikter som egentlig ikke er der og som vi neppe hadde sett hadde ikke hjernen vært så innstilt på å koble sammen de vageste indikasjoner på øyne, nese og munn til å representere et ansikt. Denne ansiktsgjenkjenningsmodulen former altså vår opplevelse av virkeligheten. Uten modulen hadde vi bare sett en fjellvegg. Med modulen ser vi et tydelig ansikt i fjellveggen. Vi har konstruert en subjektiv virkelighet som inneholder et element som egentlig ikke er der.

Les resten av denne bloggposten »

Skepsis

Avisene rapporterer i dag den tragiske historien om den danske mannen som glemte sin ettårige datter i bilen mens han var på jobb, noe som medførte at barnet døde av hete og dehydrering.

Det høres helt utrolig ut, men er faktisk ikke så spektakulært som man først skulle tro. I USA skjer dette rundt 15 til 25 ganger hvert år, og tallet på verdensbasis må være mange ganger høyere.

Sikkerhetsekspert Bruce Schneier blogget om dette for noen måneder siden, og han peker på problemstillingen med at ved å beskytte mot en vanlig risiko kan det oppstå uønskede bieffekter. Han siterer fra denne tragiske artikkelen:

«Death by hyperthermia» is the official designation. When it happens to young children, the facts are often the same: An otherwise loving and attentive parent one day gets busy, or distracted, or upset, or confused by a change in his or her daily routine, and just… forgets a child is in the car. It happens that way somewhere in the United States 15 to 25 times a year, parceled out through the spring, summer and early fall.

Two decades ago, this was relatively rare. But in the early 1990s, car-safety experts declared that passenger-side front airbags could kill children, and they recommended that child seats be moved to the back of the car; then, for even more safety for the very young, that the baby seats be pivoted to face the rear.

Schneier fortsetter med å se på hvordan hjernen vår gjør det mulig for denne type fatale glipper å skje, og hvordan vi kan unngå dette gjennom tekniske hjelpemidler.

Blogger Samfunn og verden Vitenskap

Fra New Scientist:

Brain scans have provided the most compelling evidence yet that being gay or straight is a biologically fixed trait.

The scans reveal that in gay people, key structures of the brain governing emotion, mood, anxiety and aggressiveness resemble those in straight people of the opposite sex.

The differences are likely to have been forged in the womb or in early infancy, says Ivanka Savic, who conducted the study at the Karolinska Institute in Stockholm, Sweden.

«This is the most robust measure so far of cerebral differences between homosexual and heterosexual subjects,» she says.

Media Seksualitet Vitenskap

skull_boulder.jpgHjernen vår er spesialisert til å gjenkjenne mønstre og jobber fulltid med å finne slike mønster og sammenhenger i alt den fores av sanseinntrykk, kanskje spesielt synsinntrykk. Et mønster hjernen er spesielt evolvert til å oppdage er ansikt, og vi ser ansikter overalt. I skyer, skygger, trær, sand og ostesmørbrød.

Tenk deg bare at en enkel strektegning bestående av en sirkel med to prikker til øyne, en vertikal strek som nese og en horisontal strek som munn, oppfattes utvetydig som et ansikt hos alle mennesker. Tygg litt på det. Vi ser et ansikt i denne strektegningen utelukkende fordi hjernen vår er fantastisk til å oppdage enkle mønstre og koble disse mot en database av objekter. Ikke fordi tegningen egentlig ligner på et virkelig ansikt. Hvis et bilde av ditt ansikt lagres digitalt, og sammenlignes med et digitalt bilde av nevnte strektegning, så vil ikke mange av punktene i bildet sammenfalle. Kanskje ikke en eneste piksel. Likevel klarer altså hjernen å generalisere ansiktsbildet og finne et mønster som den klarer å få til å sammenfalle med strektegningen på et eller annet vis.

Men som sagt, denne evnen hjernen har til å finne slike mønstre er så overaktiv at den ofte lurer oss til å se ting som ikke egentlig er der. Denne effekten kalles pareidolia, og her er en del fine eksempler.

Diverse Vitenskap