Stikkord: hotell

Skjermbilde 2015 09 06 12 30 02

I går kveld begynte det å dukke opp flere statusmeldinger på Facebook hvor folk kritiserte Petter Stordalen for å tjene penger på å tilby hotellrom til flyktninger.

Reaksjonen kom som følge av opplysninger fra bl.a. Aftenposten:

– Vi betaler 650 kroner pr. person per døgn, dette innebærer kveldsmat når de kommer i kveld, overnatting og frokost i to døgn før de transporteres tilbake til Politiets utlendingsenhet for å bli registrert mandag morgen. På mandag jobber vi med å finne andre løsninger, sier Willberg.

Stordalen3

Stordalen2

Stordalen1

Stordalen4

Jeg lurer på om noen av disse har bodd på hotell nær hovedstaden de siste 30 år? Jeg bor mye på hoteller i forbindelse med jobbreiser og foredrag, og det er vanskelig å finne hotellrom til under tusenlappen, nesten uansett hvor i landet man er. Enda mindre hvis du skal ha rommet på dagen. I dette tilfellet inkluderer det også en ekstra kveldsmat.

Det Stordalen her kanskje vil fakturere, er altså kostpris. Det er mulig man må ha jobbet en stund i det private næringsliv for å skjønne at å få betalt kostpris er å gå i null, og i så fall er jeg glad for at jeg har drevet firma i 16 år slik at jeg forstår enkel bedriftsøkonomi.

Jeg skriver også «kanskje vil fakturere», fordi Stordalen sier følgende til Aftenposten (min utheving):

– Min avtale med UDI går på at vi nå først og fremst tar imot disse menneskene og organiserer dette så godt vi kan. Så skal vi ha et møte tirsdag, hvor vi skal diskutere disse tingene. Alt er avhengig av omfanget og lengden. Hvis dette strekker seg over veldig lang tid, har jeg sagt at en kostpris vil ligge på 650 kroner, men UDI har ennå ikke fått noen faktura, sier Stordalen.

Foreløpig har altså rommene vært gitt gratis, og kostpris faktureres i utgangspunktet bare hvis avtalen strekker seg over lang tid. Det skulle da bare mangle at de grunnleggende utgifter ikke ble dekket av staten.

Aftenposten skriver videre:

Les resten av denne bloggposten »

Media Samfunn og verden

Det er 16. mai. Jeg står utenfor hotellet mitt i Oslo. Kjeder meg. På andre siden av gaten dunker teknomusikken fra et utested i foten av «Hotell Cæsar». Jeg rusler bortover mot Karl Johan. Må se hva folk i hovedstaden bedriver kvelden før Dagen.

Utenfor Herr Nilsen står en lang limousin. Malplassert, tenker jeg. Passer ikke med en limo utenfor en jazzbule. Tipper det er noen pappagutter som leker storkarer i russetiden. På Harrys ser folk på storskjerm og jubler over et eller annet. Sikkert noe fotballdrit. Jeg ankommer norges hovedgate og tusler nedover. To dårlige entertainere synger og spiller kassegitar i Saras telt. Det er surt og jævlig, men publikum elsker dem. Tåper. Utestedene yrer av liv og politiet sitter i sine varme biler og passer på. Godt innpakkede kvinner med skaut går rundt med roser som de prøver å selge. Sydlandske menn prøver å prakke på meg blinkende duppeditter. Nei takk. Jeg trenger ikke en slik nå. Eller noensinne.

Det er kaldt. Jeg passerer Stortinget. Har intet mål eller mening. Går bare for å gå. For å se. Sanse. Mennesker overalt. Fulle. Støyende. Glade. Alle sammen. Nesten. Jeg blir svimmel. Stopper opp. Alt går plutselig saktere. De glade menneskene blir gjennomsiktige. Fader bort. Ubetydelige. Ugress. Jeg ser bare sorg. Lar blikket feie nedover gaten. Der er en. Og der. Sorte roser vokser opp av asfalten. Der står to sammen. Mørke. Nydelige. Triste. Farlige. Alt rundt meg kollapser ned i jorden. Bygningene forsvinner. Himmelen åpner seg. Alt blir hvitt. Lyset blender meg.

Jeg er på savannen. Alene. Det er varmt, tørt, flatt og åpent. Ingen gjemmesteder. Bare noen sporadiske paraplytrær i det fjerne. Jeg bøyer halsen og river av noen blader fra en tornete busk. Hever hodet fort og skuer utover landskapet mens jeg tygger bladene sakte. Solen freser mot meg. Det er stille. Bare lyden av vinden som leker i de tørre buskbladene kiler i ørene mine. Jeg går videre. Stiger over en smal kolonne med soldatmaur. Plutselig ser jeg en bevegelse i hvitøyet. Bak meg og litt til siden. Jeg vrir litt på hodet og ser solen glinse i noen gulhvite, syskarpe tennene. En løvinne kryper sammen og sparker fra med bakbena. Hvor kom hun fra? Hun lander noen meter fra meg. Jeg setter opp farten. Ser etter en utvei men skjønner at jeg ikke kan slippe unna. Hun er like ved meg. Jeg skifter retning i håp om å riste henne av, men for sent. Løvinnen gjør et nytt sprang og jeg kjenner et kraftig dunk i siden.

Les resten av denne bloggposten »

Personlig Samfunn og verden Seksualitet

1205599364576_35.jpgLindesnes Trekkspillklubb har inntatt hotellet jeg bor på. Etter å ha demonstrert foran Operaen i protest mot at de ikke får spille der, har de nå valgt å terrorisere hotellets gjester.

Jeg møtte dem tidligere i dag etter å ha vært ute en tur for å slappe av sammen med en kompis på cafe. Utenfor hotellet stod en buss, og inne i resepsjonen så jeg en sambygding som jeg slo av en liten prat med. Vedkommende har spilt i Lindesnes Trekkspillklubb i mange år, og han fortalte meg at de i dag hadde protestert foran Operaen med stor pressedekning. Både NRK, TV2 og de store avisene hadde vært der. Dette var selvsagt stas og musikantene var i hundre.

Jeg har kjørt lyd for trekkspillklubben ved et par anledninger når de har spilt på ulike tilstelninger i Sirdal, og det finnes ikke triveligere folk. Likevel blir det i overkant når de setter i gang med trekkspillmusikk på hotellrommet i etasjen over meg. Når 10 joviale musikanter tramper takten, så høres det. Det garanterer jeg.

Selv om musikken er fra helvete, så er det noe eget ved trekkspillmusikanter. De er alltid blid og fornøyde. Ikke en sorg i livet. Jeg ser for meg at når turnebussen kjører over en gammel dame som prøvde å krysse veien, så benytter de anledningen til å spille en lystig trall mens de venter på ambulansen. Ingen anledning er uegnet for litt svingende trekkspilltoner. Og trekkspillene har de på seg overalt. I bussen. I resepsjonen. I heisen. På do. Ingen plass er for liten til å spille en trudelutt. Jeg ser for meg hvor vanskelig det må være å pusse tennene med trekkspillet på seg. For ikke å snakke om når trekkspillektepar har sex. Eneste som funker da er doggystyle. I 3/4 takt.

Denne natta kan bli slitsom.

Humor Media Musikk Personlig Seksualitet