Jens Brun Pedersen har skrevet en fin kommentar til avgjørelsen som for kort tid ble fattet omkring det fremtidige forholdet mellom staten og Den Norske Kirke. Han stiller spørsmålet: Kan vi nå lene oss tilbake og ta en velfortjent hvil?
Svaret er nei, og han oppsummerer det veldig bra i følgende avsnitt:
Vi bør ikke gi oss så lenge ett bestemt trossamfunn fortsatt har særskilt forankring i Grunnloven og så lenge biskoper, proster og prester er statstjenestemenn. Vi bør dessuten utsette smellene fra flasker med musserende innhold inntil den dagen gravferdsforvaltningen overlates til samtlige kommuner i landet – og vi ser de nøytrale seremonilokalene som nå loves i kommune-Norge.
Han skriver videre:
Vi kan ikke innta hengekøyene før vi får fjernet denne delen av den nye – og absolutt forbedrede – § 2 i Grunnloven: ”Værdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.” Dette er en tvetydig og tilbakeskuende formulering som burde være unødvendig når neste setning lyder – mer framtidsrettet: ”Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne”.
At en arv skal utgjøre et verdigrunnlag er i seg selv en kuriositet. Særlig når denne arven består av en serie standpunkter og verditolkninger som i høyeste grad har forsinket vår sivilisasjonsutvikling. Formuleringen er åpenbart et fotavtrykk etter Kristelig Folkepartis bevegelser i kompromissarbeidet.
Legg inn en kommentar